Drømmen om Israel som ble virkelighet.

Det jødiske folket ble til i landet Israel for 4000 år siden, i skjæringspunktet mellom Asia og Europa. Israelsfolket ble tidlig et lett bytte for de store nabo sivilisasjonene som holdt til langs elvene Eufrat og Tigris i øst og Nilen i sør. Derfor har jødene vært okkupert pint og plaget av sine nabofolk opp gjennom historien. Dette er grunnen til at jødefolket har blitt spredt utover store deler av verden, og er det delvis også i vår tid. Men vi må huske at det alltid har bodd noen jøder i Israel, særlig de fattige som aldri greide å flykte fra åket. Jødene hadde også sin egen statsdannelse i flere perioder, spesielt kan nevnes kongedømme Israel grunnlagt i år 931 f.Kr.

Etter hundrevis av år med jødeforfølgelser over store deler av verden oppsto sionismen i Europa. Sionismen var en organisert religiøs lengsel etter å vende tilbake til Sion. Sion var en av Jerusalems høyder der Tempelet hadde stått og i utvidet forstand betyr Sion hele det området som i dag utgjør dagens Israel. Sionismen var også drevet av den eldgamle messianske drømmen, godt forankret i jødedommens daglige bønner, om å reetablere en jødisk stat i det eldgamle hjemlandet. Sionistbevegelsen organiserte de første jødiske immigrantgruppene som steg iland langs Palestinas strender i 1881. På den tiden lå området under det døende og korrupte ottomanske riket, det bodde 450.000 arabere i området, 90 prosent av dem var muslimer og resten kristne. Det bodde også 25.000 jøder der, og de fleste holdt til i Jerusalem. De fleste jødene kom fra tsarens Russland og øst-Europa. I 1947 hadde den jødiske befolkningen i Palestina kommet opp i 630.000, og den arabiske befolkningen på 1,3 millioner i 1948.

Krigen i 1948 var det nærmest uunngåelige resultatet av mer enn et halvt århundre med arabisk-jødiske gnisninger som hadde begynt da de første jødiske immigrantene kom fra Øst-Europa tidlig på 1880-tallet. Britene så bare utgifter og et uløselig etnisk problem ved å bli stående med store militære styrker i Palestina. Derfor bestemte den britiske regjeringen den 14. februar 1947 å fraskrive seg ansvaret for deres mandatområde Palestina og velte problemet over på FN.

Den 29. november 1947 kunne FNs generalforsamling legge frem en delingsplan for Palestina. Planen tok til orde for å dele Palestina i to suverene stater: en jødisk og en arabisk. Det britiske mandatet skulle avvikles, « ikke senere en 1.august 1948. De to landene skulle være sammenbundet i en økonomisk UNION. Den jødiske staten, på rundt 55, prosent av Palestinas territorium, skulle bestå av størsteparten av Niger, den sentrale og nordlige kyst-sletten mellom Rehovot og Haifa, og Jisreel og Jordandalen inkludert Galileas finger. Den arabiske staten, på rundt 42 prosent av Palestinas areal, skulle bestå av det nordvestlige hjørnet av Nigev og den sørlige kyst-sletten rundt Gaza, Samarias fjelland og Judea så langt sør som til Beersheba, og det sentrale og vestlige Galilea. ( se kart nederst )

Natt til 30. november brøt det ut høylytt jubel og sang i alle jødiske bosetninger i Palestina. De fleste hadde sittet ved radioapparatene og hørt på avstemningen fra FN i New York. Det lød et kollektivt gledesrop da opptellingen nådde 2/3 flertall. Det var ikke til å tro. Den over 2000 år gamle drømmen skulle nå bli virkelighet. Delingsplanen var ikke optimal sett fra jødenes synsvinkel. Men Ben Gurion og de fleste jødiske lederne mente at det ikke var mulig å oppnå mer. Araberne var rasende og truet med krig, og i slutten av april 1947 besluttet de å invadere Palestina.

Den 14 mai 1948, samme dag som det britiske palestinamandatet forfalt, samlet de jødiske lederne seg i Tel Aviv Museum. Ben Gurion reiste seg og leste Israels uavhengighetserklæring: « I landet Israel oppsto det jødiske folk. Her ble dets åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her oppnådde det først sin egen stat, skapte en nasjonal og universell kultur og skjenket verden den evige Bøkenes Bok. Det jødiske folket ble fordrevet fra landet med makt, men i landflyktighet beholdt jødene troskapen til hjemlandet. Aldri svant håpet; aldri forstummet bønnen om å vende hjem til frihet. ( se foto )

Den nyfødte nasjonen Israel skulle ikke få nyte freden lenge. Allerede dagen etter angrep araberne med full styrke, den pan-arabiske invasjon var et faktum. Syria, Irak, Transjordania og Egypt angrep samtidig. Egyptiske jagerfly bombet Tel Aviv. Fra Kairo kom en advarende besvergelse fra Razzia Paska, generalsekretæren i Den arabiske liga: « Dette kommer til å bli en utryddelseskrig og en voldsom massakre, som det vil gå frasagn om på linje med mongolenes massakrer. «

Syrerne rykket inn i Øvre Galilea, irakerne krysset lavlandet ved kysten, og sto bare 15 kilometer fra havet og truet med å splitte Israel i to, mens den transjordanske Arabiske legion omringet Jerusalem og inntok gamlebyen med det jødiske kvarteret den 25.mai. I sør var egypterne bare 30 kilometer fra Tel Aviv, og et annet fremstøt nærmet seg Jerusalem fra sørsiden. Men israelerne, som var bedre opplært enn fienden og kjempet for sine liv og sin eksistens, kom gradvis på offensiven og tok alt tapt territorium unntatt gamlebyen i Jerusalem. Kampen fortsatte, og jødene erobret nye terriotorier i Galilea, Judea og Nigev, hvor bare Gazastripen i grenseområdene mot Sinaihalvøya forble på muslimske hender. Krigen ble bare avbrutt av korte våpentilstander frem til juli 1949, da Syria undertegnet en våpenavtale med Israel. Kampene hadde til da kostet jødene 6000 falne. De muslimske styrkenes tapstall er usikre.

Kong Faruk av Egypt ble avsatt i 1952, og en gruppe yngre offiserer overtok makten med Abdel Nasser i ledelsen. Han hadde som mål å innføre muslimsk militarisme under ledelse av seg selv og Egypt. Nasser gikk straks igang med å planlegge ett nytt angrep på Israel. Dette kulminerte i Sinai-felttoget i 1956. Israelske styrker knuste muslimenes angrep i ørkenen mellom Sør-Israel og Suezkanalen etter en kort og heftig strid. Jødene okkuperte hele Sinai-ørkenen i seks måneder, hvoretter de trakk seg ut etter en avtale med FN.

Nasser gav ikke opp håpet om å knuse jødene. Den 30. mai 1967 erklærte han i en radiotale at Israel skulle utslettes. En uke senere, den 5. juni, brøt seksdagerskrigen ut. Egypt, Jordan og Syria angrep fra hver sin kant. I begynnelsen så det ut til at det muslimske angrepet skulle lykkes, men jødene kom gradvis på offensiven og drev araberne tilbake. Krigen ble en katastrofe for muslimene.De tapte store landområder, Jødene vant tilbake sine urgamle landområder Vest-Bredden, Øst-Jerusalem og deres gamle Tempel, samt Gaza-stripen, Sinai-halvøya og Golanhøydene. Israelerne tredoblet sit landområde som følge av denne krigen.

På den jødiske helligdagen Jom kippur den 6. oktober 1973. Kl 14.05 angrep Egypt og Syria staten Israel. Araberne satte 80 000 soldater over Suezkanalen i gummibåter og fordrev de undertallige israelske styrkene innover i Sinaiørkenen. Syria angrep samtidig Israel over Golan med nye sovjetiske våpen finansiert av Saudi-Arabia og truet lenge med å trenge inn i Galilea. Israelerne møtte denne gangen en mye sterkere fiende som var trent av sovjetiske instruktører. Etter hvert som de jødiske reservestyrkene nådde frem til fronten, stabiliserte styrkeforholdet seg og den arabiske fremrykkningen ble bremset. israelske styrker greide å ta seg over Suezkanalen og omringe egypterne. Sovjet truet da med å intervenere dersom ikke israelerne ikke trakk seg ut av Egypt, USA truet med verdenskrig og Sovjetunionen gav opp. Nå måtte araberne erkjenne at de ikke kunne vinne en krig mot Israel, men de hadde et ubrukt våpen i bakhånd, oljen.

Araberne forkastet FNs delingsplan for Palestina og gikk til krig mot jødene. Med det resultat at de tapte de landområdene som de var tildelt etter FNs delingsplanen. I ettertid har de anklaget Israel for å ha okkupert disse landområdene som de i utgangspunktet ikke ville ha. Men faktum er at de områdene som Israel blir beskyldt for å ha okkupert spesielt Judea og Samaria har vert jødenes kjerneområder i mer en 4000 år. Jødene har også sitt navn «jøde» avledet fra landområdet Judea. Araberne har utvilsomt rett til et verdig liv og et landområde, men de har ikke rett til å kreve noe land i det som i dag utgjør staten Israel. Også fordi det aldri har eksistert noen form for arabisk statsdannelse i det området som i dag utgjør staten Israel. Araberne i Palestina var i tiden før første verdenskrig en del av det store ottomanske riket og ble administrert fra Istanbul og andre og andre byer. Det er bare av propagandamesige årsaker at araberne i vår tid krever en egen stat.