Klima, media og politikk

Antologien Klima, medier og politikk (Eide et al. 2014) er et resultat av et prosjekt støttet av Norges forskningsråd med i underkant av 10 millioner kroner. I prosjektet deltok blant andre utdanningsinstitusjoner som leverer journalister og informasjonsrådgivere og Meteorologisk institutt. Prosjektet skulle undersøke utfordringene politikere og formidlere står overfor når kunnskap om klima skal omsettes til handling. Ved å bidra til en bedre forståelse av samspillet mellom medier og politikere ville prosjektet kunne skape en mer engasjert og informert allmennhet. Ifølge boken er forskningsprosjektets mål også å bidra til en føre-var-offentlighet der hele befolkningen skal mobiliseres i kampen mot klimaendringene, men først må hindringene kartlegges.1

Boken innledes med et varsel. Forskerne er sikrere enn før på at de menneskeskapte klimaendringene er svært alvorlige, og stadig flere er enige med dem i at klimaendringene er vår tids største globale trussel. Mye tyder derimot på at vi ikke handler i tråd med denne erkjennelsen. Ifølge forfatterne må store deler av de fossile energiforekomstene bli liggende der de er skal verden reddes. Rollen som verdensfrelser synes imidlertid vanskelig å forene med rollen som oljeeksportør.

Det er ikke bare trusselens realitet som utledes fra autoritetenes angivelige enighet. Føre-var-prinsippet skal også ifølge forfatterne ha blitt anbefalt i Klimapanelets rapporter i 2007. I dets rapport om forebygging finnes en henvisning til FNs klimakonvensjon artikkel 3 der det heter at full vitenskapelig visshet ikke skal brukes som begrunnelse for å utsette tiltak vel og merke etter at en kost-nytte vurdering er lagt til grunn. Eide et al. bruker husforsikringsmetaforen og hevder deretter at muligheten for at våre livsbetingelser forringes av klimaendringene er langt større enn at huset vårt brenner ned. Påstanden forutsetter kjennskap blant annet til hvilke temperaturer og CO2-nivåer som begunstiger liv.

Ettersom det er vår forbrenning av hydrokarboner fra jordskorpen som skal være årsak til disse klimaendringer, vil problemet kunne løses ved at denne opphører. Lar vi oljen og gassen bli liggende på sokkelen, og forbruket av dette ikke blir erstattet av andre hydrokarboner, vil imidlertid selv med forutsatt høy klimafølsomhet for CO2, resultatet ikke være målbart på annet enn økonomien. Det er derfor rimelig å anta at det er denne forfatterne ønsker å endre når de skriver om omstilling. At opinionen og journalister synes litt gjenstridige når det gjelder denne omstillingen, kaller forfatterne norske paradokser. Diagnosen heter kognitiv dissonans og skal skyldes manglende samsvar mellom kunnskap og handling. Sammenhengen mellom kunnskap og handling i klimaspørsmålet er det sentrale i forskningsprosjektet og i mange av antologiens bidrag ifølge forfatterne.

Kunnskapssynet

Kunnskapen begrunnes ut fra autoritet. Forskere og betydnigsfulle personer innehar viten om en fare derfor er det sant at vi står overfor en trussel, og selv om noen (med uedle motiver) skulle hevde noe annet, bør vi være føre var og underkaste oss den foreskrevne kur. Forfatterne har ikke behov for ytterligere argumenter. Alle innvendiger kan tilbakevises med henvisning til autoritetenes tyngde og antall. Dette medfører imidlertid at behovet for å sette seg inn i kunnskapens premisser bortfaller som førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo Andreas Ytterstad viser, om enn ufrivillig, i sitt bidrag ”Vite, men ikke røre?” Her undersøker Ytterstad kunnskapen om global oppvarming blant journalister og forskere. Disse får en rekke svaralternativer på spørsmålet om hvilke påstander de synes er mest dekkende for utviklingen de siste 50-100 år. Påstandene ”Både naturlige svingninger og aktivitet fra mennesker bidrar til klimaendringer” og ”De observerte klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet” skiller seg ut. Ytterstad er overrasket over at de aller fleste forskerne (90%) svarte at den første påstanden var mest dekkende selv om nesten halvparten av de kvinnelige medlemmene av Concerned Scientists Norway (CSN), hvor Ytterstad selv er nestleder, syntes påstanden om at klimaendringene i sin helhet var menneskeskapte, var mest dekkende.

Som kjent har det vært to varmeperioder de siste 100 år ­– den første i mellomkrigstiden og den siste på slutten av forrige århundre. Disse periodene er ganske like, men den første regnes ikke som menneskeskapt. Klimapanelet hevder imidlertid at det er stor sannsynlighet for at menneskene har forårsaket mesteparten av oppvarmingen siden 1950. Allikevel er en stor del av norske journalister og medlemmer av CSN av den oppfatning at klimaendringene i sin helhet er menneskeskapte. Ytterstad hevder sogar at disse vrangforestillingene plasserer ham i selskap med Albert Einstein! Ytterstad, som fikk sin filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo for et par år siden, tillegger Albert Einstein, trolig feilaktig, utsagnet om ”at de som har privilegiet å vite, også har en forpliktelse til å handle”. Viten eller vitenskapelig kunnskap defineres gjerne som begrunnede antagelser. Det kan være vanskelig å akseptere henvisning til autoritet som tilstrekkelig begrunnelse i vitenskapen. Man skulle imidlertid forvente at de som forfekter en slik argumentasjon, har en viss anelse om hva den påkalte autoritet hevder, men så synes ikke å være tilfelle i klimasaken.

Omstillingen

I kapittelet ”Journalistenes klimavalg” gir Ytterstad oss et hint om hvorfor det kan forholde seg slik. Her tillegger Ytterstad journalister rollen som portvoktere og undersøker hvordan journalister forholder seg til omstilling – også omstilling av journalistikken selv. Ytterstads anliggende er å redusere oljeindustriens virksomhet i Nordsjøen fordi denne ifølge ham skal være uforenlig med et togradersmål han også feilaktig tillegger Klimapanelet. Det er heller ingenting som tyder på at Ytterstad har viten om hvor følsomt klimaet er for økning i atmosfærisk CO2 eller sammenhengen mellom våre utslipp og CO2-nivået i atmosfæren. Både for Ytterstad og portvokterne er klimadebatten over. De har akseptert påstanden om at vi står overfor en global trussel som følge av våre utslipp. Farlig menneskeskapt global oppvarming er et dogme det ikke kan settes spørsmålstegn ved. Ytterstad forsøker å finne ut hvorfor portvokterne ser ut til å ha vanskeligheter med å agitere mot oljeutvinning på norsk sokkel. Han kommer frem til at mange av disse journalistene har tro på at næringslivet vil løse den påståtte klimakrisen og mindre tro enn ham selv på at folket vil kjøpe agitasjon mot det som finansierer dets velstand. I tillegg til å være portvoktere er journalistene også, ifølge Ytterstad, sentrale for meningsdannelsen i klimadebatten. Ytterstad undersøker derfor i hvilken grad journalistene er forpliktet til å fremme folkelig klimaengasjement.

I sin doktoravhandling brukte Ytterstad den italienske filosofen Antonio Gramsci til å forstå motsetningene i fremstillingen av klimapolitikken i norske media. Gramsci hadde stilt spørsmål om hvorfor den borgerlige revolusjon hadde mislyktes i Italia i motsetning til i Frankrike. I den forbindelse utviklet Gramsci en teori om hegemoni som beskriver hvordan en samfunnsgruppe gjennom kultur og moral kan oppnå innflytelse som langt overstiger hva dens politiske makt skulle tilsi. I Gramscis ånd hadde Ytterstad gått inn i styret i ”Klimavalg 2013” – en allianse bestående av over 100 organisasjoner. Disse ønsker at Norge skal fremstå som et foregangsland også hva gjelder begrensning i oljeutvinning. Gjennom en slik paraplyorganisasjon kan klimaideologien fremstå som del av en bred grasrotbevegelse som vil være i stand til å utøve nødvendig press på politikerne før valgene. Men skal de lykkes i fremtiden – en oppfølger er under veis– må omstillingen av journalistikken videreføres. Det holder ikke bare at portvokterne anerkjenner dogmet om farlig menneskeskapt oppvarming. De må også agitere for en begrensning i norsk oljeutvinning.

Som vi har sett, skal dogmet uttrykke en viten som ikke trenger å etterprøves eller en sann beskrivelse av verden. Ytterstad hevder så at vi uten videre kan slutte fra hvordan verden er til hvordan verden bør være. Han skriver at det følger et etisk imperativ av den globale oppvarmingen (s. 89). Men for å kunne trekke en slik slutning må vi kjenne forskjellen på gode og dårlige temperaturer og forholdet mellom temperatur og handling. Det rekker ikke med et falskt Einstein-sitat om at vi har en moralsk forpliktelse til å handle fordi vi har akseptert et dogme. Ifølge Ytterstad er imidlertid en klimaomstilt journalistikk moralsk forpliktet til å skrive om global oppvarming på en måte som gjør at folk flest kan identifisere seg med den. Dette kan bidra til å forklare hvorfor norsk journalistikk om klima for det meste befatter seg med fenomener som på en eller annen måte skal bekrefte dogmet om det menneskeskapte globale klima. Det gjenstår imidlertid å få overbevist portvokterne om at det finnes et bredt folkelig engasjement mot oljeutvinning. Først da vil en effektiv agitasjon i media for en samfunnsomveltning i Norge bli mulig.

Ytterstad konkluderer med ”at klimaomstillingen av norsk journalistikk har kommet nokså kort”. Journalistene har vist at de kan innordne seg autoriteter og et dogme og gi avkall på kritisk tenkning. Rollen som portvoktere gjør dem også i stand til å holde mainstream media fri for kritikk av den rette tro. Det ser imidlertid ikke ut til at de uten videre vil ta skrittet fullt ut. Ytterstad viser at journalister er langt mindre interessert i grunnleggende systemendringer enn forskere. Først når deres forestillinger om klima medfører en moralske forpliktelse til å appellere til handling, vil dette kunne endres. En massemobilisering av norske organisasjoner og foreninger kan muligens påvirke dem og få dem til å endre syn på opinionen. Når journalistene innser at klimakampen også må bli en del av samfunnskampen, vil journalister og forskere, ifølge Ytterstad, omstille seg og handle i samsvar med sine forestillinger.

Dette vil samtidig markere slutten på tradisjonell vitenskap og journalistikk i klimasammenheng. I hvert fall siden David Hume i sin avhandling om menneskets natur (1739) beskrev det problematiske ved å slutte fra "er" til "bør", har vitenskapsfolk vært tilbakeholdne med å utlede moralske imperativer fra deskriptive utsagn. I tillegg til å avvise dette skillet har Ytterstad også forsøkt å omdefinere kritisk realisme.2

Kritisk realisme

I filosofien betegner realisme en oppfatning om at virkeligheten eksisterer uavhengig av oss, og den kritiske realisme at vår tilgang til virkeligheten begrenses av at endelig visshet er uoppnåelig. Vi må gå ut ifra at våre påstander kan være gale. Det er denne bevissthet om vår feilbarlighet som medfører et krav om å etterprøve våre antagelser. Det bør heller ikke være noe i veien for at journalister etterprøver påstander som har vært fremsatt av klimaforskere og som nå kan sjekkes med virkeligheten. For Ytterstad er kunnskap derimot åpenbaringer fra oven som bare skal bekreftes av journalistenes dårlig begrunnede overbevisninger og unndras etterprøving. Kritisk tenkning blir overflødig.

Flere av bokens bidragsytere er sentrale personer i utdanningen av journalister. De kan dermed bidra til å forstå ståa i norsk journalistikk og gi et hint om hvor dette vil ende. Mye av det studentmaterialet de arbeider med er oppvokst i en periode uten global oppvarming av jordens atmosfære slik foreskrevet og er levende bevis på at fakta ikke lenger spiller noen rolle. Hvis det skulle være noen som mot formodning etter årelang indoktrinering i skolen, skulle ha bevart evnen til kritisk tenkning, må denne avlæres. Jeg betviler ikke at Eide og Ytterstad vil være i stand til det. Det spørs også om restene av en realitetssans, som gjør at eldre journalister kvier seg for å sage over den gren de sitter på, i det hele tatt forefinnes i den yngre generasjon. Velstand er en selvfølge for den. En lengre periode med lav oljepris kan imidlertid endre på dette. Det vil gjøre fordyrbarenergiindustrien enda mindre bærekraftig og etter hvert øke etterspørselen etter olje. Harde økonomiske realiteter og andre virkelige problemer vil i større grad enn et par tiår med global nedkjøling kunne sette klimaideologien i skyggen. Tidligere har vi sett at når ideologier faller, kan det skje raskt. Da drøyer det heller ikke lenge før politikerne snur sine kapper etter vinden. Fallhøyden er stor, men skaden som er påført både vitenskapen og journalistikken er alvorligere. En restituering av disse vil kunne ta en generasjon eller to hvis de i det hele tatt får muligheten.

1 Kima, medier og politikk, Elisabeth Eide et al., Oslo 2014, s. 16 og s. 20

2 https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/1107/1/870864post.pdf