Islamkritikk

Islam er en stor og mangfoldig religion. Derfor er det mye som «er» islam. Det handler om tolkninger. For islam tolkes på ulikt vis i ulike samfunn og til ulike tider. En del av tolkningene er åpenbart kritikkverdige. La oss se på noen eksempler.

Forsikring: Muslimer skal ikke forsikre seg, hevder mange muslimske lærde. Dette følges opp av altfor mange, både i muslimske land og i Norge. Lovpålagt forsikring for bileiere blir godtatt fordi man skal følge landets lover og bilkjøring ikke er noe muslimer skal avstå fra. Men å forsikre hus og innbo mot brann, skade og tyveri er ikke godtatt, ei heller reiseforsikring. Begrunnelsen er at det som skjer er guds vilje og guds vilje skal man ikke unndra seg. Dessuten er det hasardspill- og rente-elementer i forsikring, for om huset brenner og man får utbetalt mange millioner uten å ha betalt inn tilsvarende, vil man ha vunnet en premie. Hvis det ikke brenner, har man betalt en betydelig rente til forsikringsselskapet. Begge deler er i strid med islam, hevder altså de lærde. Resultatet er at mange muslimer vil bli sittende igjen i et stort uføre dersom ulykken skulle være ute. Uten at de lærde kan fortelle hvordan dette skal kompenseres.

Hijab: Det er en utbredt oppfatning blant mange muslimer, ikke minst lærde, at kvinner skal dekke sin pryd, som også omfatter håret. Bakgrunnen for dette er det som tolkes som påbud i Koranen og ut fra de første muslimenes praksis. Man kan godt si at religiøse påbud og forbud ikke behøver annen begrunnelse enn at de er guds vilje, men muslimer har forsøkt å gi en rasjonell forklaring på denne tildekningen, nemlig at kvinner kan friste menn til utroskap. Derfor må kvinner dekke seg til, i Taliban- og IS-varianten også med burka eller niqab. Hvorfor det er kvinners ansvar å forhindre mannlig kåtskap, er ikke lett å forstå. Resultatet er i alle fall at for å hindre at menn blir fristet, må kvinner bære en ekstra byrde ved å hylle seg inn i langt mer tøy enn det som pålegges menn.

Kvinnens stilling: Den ekstra byrden som pålegges kvinner ved bruk av hijab, er uttrykk for at de oppfattes som annenrangs borgere av det muslimske samfunnet. Dette kommer også til uttrykk i redusert arverett i forhold til menn og i at kvinners vitneprov i retten bare gjelder for halvparten av menns. Videre er det en alminnelig oppfatning blant (svært mange) lærde at kvinnen ikke er likeverdig mannen. Derfor er det en rekke oppgaver som ikke passer for kvinner, som å lede samfunnet og å være dommere. Kvinnens plass er i hjemmet med hovedansvar for å oppdra barn. Menn har forsørgeransvar, ikke kvinner. Sammen med forestillingene om at kvinnen frister menn til utroskap, fører dette til en sterk kjønnssegregering, også sett som et ideal av mange muslimske lærde. I sine ytterste konsekvenser leder dette til den form for kjønnsapartheid vi ser i Saudi-Arabia og enkelte andre muslimske samfunn, hvor kvinner heller ikke har stemmerett.

Profeten Muhammed som ideal: Det er en utbredt og ortodoks forestilling blant muslimer at Muhammed var et syndefritt menneske. De fleste av hans gjerninger kan derfor etterlignes av den som ønsker å være en god muslim. Resultatet er legitimering av barneekteskap i flere muslimske samfunn, blant annet Jemen. Den holdningen til jenter som Muhammed demonstrerte ved sitt ekteskap med mindreårige Aisha, forsterker den nedlatende holdningen til kvinner fordi de selvsagt ikke kan avgjøre spørsmål om ekteskap selv, verken i ung eller eldre alder. Dermed blir igjen Muhammeds praksis tolket kvinneundertrykkende.

Dette lille knippet av islamsk begrunnede praksiser som er irrasjonelle og kvinnediskriminerende, forteller at islam har stort behov for kritikk. Selvsagt er det ikke alle muslimer som praktiserer sin tro på en irrasjonell og kvinnediskriminerende måte. Det finnes langt mer moderne, rasjonelle og likestillende tolkninger. Men altfor mange fortsetter å praktisere islam på måter som strider mot fornuft og moderne menneskeverds- og menneskerettsidealer. Altfor mange lærde, også i Norge, fortsetter å presentere tolkninger som er uakseptable i vår tid.

Islamkritikken må derfor utvikles og utvides. Det er nødvendig å konfrontere irrasjonalitet og diskriminerende holdninger i muslimske miljøer. Men uten å innskrenke muslimers rett til å praktisere sin tro som de vil – så lenge de ikke skader andre.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 4.02. 2016.

PS: Denne artikkelen i Utrop, Hvordan driver religionskritikk?, kan interessere flere.