Erik O. Eriksen

1

Bestialitet eller humanitet?

Mens vi venter på organisert europeisk handling, blir flyktninger kasteballer mellom stater som verner sine grenser og beskytter sine borgere.

Publisert: 2. feb 2016

Med den nye flyktningstrømmen er illusjonen om et europeisk paradis, om et fritt, velstående og sikkert område godt distansert fra verdens ­lidelse og urettferdighet, forbi. Europeere kan ikke lenger lukke øynene for verdens fortredeligheter eller betale seg fra det over bistandsbudsjettene.

Der er ulike måter å møte flyktningsituasjonen på. I Tyskland, hvor vesttyskerne betaler sin solidaritetsskatt (Solidaritätszuschlag) for gjenforeningen, foreslås det økning i bensin­avgifter for å avhjelpe flyktningsituasjonen.

Samtidig med dette vedtar Danmark konfiskering av flyktningers verdisaker, og Norge får påpakning fra FNs høykommissær for flyktninger for sin harde linje.

På samme måte undrer man seg i mange kretser over hvordan det kan ha seg at det kan scores politiske poeng i verdens rikeste land på å ha Europas strengeste flyktningpolitikk.

Det står om å hjelpe­ de som flykter fra krig og barbari så vel som om å være soli­dariske med andre land i Europa som tar imot mange flere.

Hvorfor er det for eksempel slik at media som den ene dagen­ overgår hverandre i beskrivelser av de forferdelige lidelser som flyktningene gjennomgår, og påkaller vårt felles ansvar, den neste dag harmdirrende kan spørre regjeringsrepresentanter om hvorfor ikke tiltak er blitt satt i verk for å stoppe tilstrømmingen til Norge?

Dette skyldes ikke bare dobbeltmoral, men også hvordan verden er skrudd sammen.

Her kolliderer to logikker, den moralske og den realpolitiske, godt sponset av en mediatisert offentlighet. Alt vi vet, vet vi fra media, og opinionen svinger.

Den ene dagen kreves innstramninger og stengte grenser, den neste dag demonstreres det for flyktningenes rettig­heter. Opinionen er ikke bare delt, den er også i stadig forandring.

Når ulykker rammer og mennesker har behov for hjelp, blir spørsmålet raskt hvordan vi ville forvente å bli møtt av andre om en ulykke skulle ramme oss. Kants kategoriske imperativ dukker opp, nemlig at en skal handle som om normen for våre handlinger kunne gjøres til en universell lov.

Denne moral reflekteres også i kristendommens og andre religioners gylne regel, om at en skal gjøre mot andre som en vil andre skal gjøre mot en selv. Vi har plikter også mot fremmede. Men for Kant begrenset denne plikten seg til gjestfrihet og besøksrett for nødstilte fra andre land.

Det er det en ser i dagens asylinstitutt som ikke gir flyktninger en rett til permanent bosetting. Også for ham var landegrenser og statens ansvar for egne borgere viktig. Individet kan si for seg selv; «Fiat justitia, pererat mundus» (la rettferdigheten råde selv om verden går under), men staten har ingen slik rett til å si noe sånt på vegne av de den er satt til å beskytte.

En stat er ansvarlig for integriteten og velferden til et bestemt kollektiv – det er fra dette den har fått autorisasjon til å bruke makt. Politikerne kan kun følge moralen så lenge den ikke setter til side bevaringen av det politiske fellesskap. Men hvor lenge skal da dette realpolitiske credo få lov til å tjene som unnskyldning for ikke å gjøre noe? Det er en plikt å hjelpe dem som er i nød. Det sier vår rettferdighetssans og samvittighet. Det er et moralsk imperativ at den nasjonalstatlige egoismen settes til side.

Moralske prinsipper får kollektiv kraft gjennom den offentlige bruken av fornuften. Offentligheten er en sensor som varsler om tragedier, overgrep og bestialitet. Når saksforhold blir prøvd i forhold til moralske standarder blir alle ubegrunnede avvik, all uforskyldt elendighet og urettferdighet utålelig.

Problemer som er moralsk rele­vante blir ofte først synlig for offentligheten når de avspeiles i spesifikke individers lidelser. Når en død gutt skylles opp på en strand ved Middelhavet, går alarmklokkene. Hele medieverden reagerer og vekker opinionen. Her må noe gjøres! Men, kan de såkalte realistene hevde, siden det ikke finnes noen overordnet, internasjonal autoritet for iverksetting av gjensidig forpliktende tiltak, har nasjonalstater ikke noe annet valg enn å sette statens interesse først. Stemmer det?

Siden freden i Westfalen i 1648 hvor den internasjonale orden ble fundert på respekten for den enkelte stats grenser og selvråderett, har globaliseringen, handel og vandel over land og kontinenter vokst eksponentielt, og menneskerettighetene har fått en legal basis gjennom FN-pakten. Alle har i dag rettigheter, der er ingen «lovløse» områder igjen. Videre er det nå på plass rettslige autoriteter over nasjonalstaten som binder den.

Når en tar i betraktning den internasjonale rettsutvikling og institusjonalisering av organer for beslutningsfatning over ­nasjonalstaten, for rettsfortolkning og iverksettelse, som EU, blir en også slått over hvor begrenset statene er. De er bare suverene så lenge de overholder menneske­rettighetene.

EUs grunnprinsipper er fri bevegelse, ikke-diskriminering og respekt for menneskerettighetene. Flyktningkonvensjonen som garanterer at alle som har krav på beskyttelse skal få prøvd sin sak, er nedfelt i EU-retten.

Derfor kan ikke landene sette opp kvoter for hvor mange flyktninger (asylanter) de vil ta imot. Østerrike og andre land sier nå de vil gjøre det, og bryter dermed EU-retten. Det samme gjør de land som nekter å ta imot fremmede, ikke-kristne, som Ungarn og Polen. De som gjør seg så lite attraktive som mulig også for de som har krav på beskyttelse, er usolidariske og står i fare for å bryte egne prinsipper.

Menneskerettighetsbeskyttelse er ikke bare del av internasjonale konvensjoner, men også av nasjonale grunnlover, så også i Norges. Europeerne har faktisk ikke lov til å stenge grensene og sette opp gjerder mot flyktninger. Likevel skjer det, samtidig som bestialitetene i IS-kontrollerte områder tiltar. For å hindre nye former for bestialitet må det, som de fleste innser, på plass europeiske løsninger.

Det er et felles­europeisk ansvar, ikke bare Tysklands og Sveriges. Også disse landene tvinges til inhumane tiltak om ikke alle tar sin del av ansvaret. Et innvandrings-Europa utfordrer vårt selvbilde, vår kollektive identitet, men også vår ansvarsfølelse: «Nå må vi vise hva som bor i oss», sa Kongen da han inspiserte et flyktningmottak i Østfold høsten 2015.

Først publisert i Vårt Land 2.2.2016

Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Løpe fra egen politikk

Publisert over 5 år siden

Frp har i alle år snakket om å hjelpe folk i nærområdene. Dette trekkes fortsatt frem men med innestemme. For UNHCR sier de har kapasistet men mangler penger. Penger har vi men de ser ikke ut til å skulle brukes på hjelp i nærområdene.

Mens rederiet Siem var så heldig å få leid ut ett av sine skip til å tråle etter flyktninger i middelhavet og departementene ser ut til å ese ut mer enn noen gang flyr ministere rundt om i verden for ved selvsyn å se det de like godt kunne se på TV eller lest seg opp på i aviser og på nett, skjer det fint lite i spørsmålet om å hjelpe i nærområdene.

Russerne blir beskyldt for urent trav og man blir oppriktig forbauset over det meste de fleste andre ikke lar seg forbause av. Som sedvanlig er det kanapeene på giverlandskonferansene som frister for man kan selvfølglig ikke gjøre noe på egen hånd uten at man har gjennomdiskutert det på en internasjonal konferanse.

Man skulle jo tro at det var såre enkelt å få tak i kontonummeret til UNHCR, men det ser ikke slik ut. Muligens hele påstanden om å hjelpe er en bløff og at det man i dag gjør er skadebegrensning og kun det. I så fall er det en meget dyr skadebegrensing man bedriver men det kan jo hende man har venner som tjener på det.

Kommentar #2

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Erik O. Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Mens vi venter på organisert europeisk handling

Der kan ikke komme nogen organiseret europæisk handling, fordi EU kun vil have sin vilje og glat ignorerer europæerne.

Vores problemer skyldes først og sidst EU's antidemokratiske natur.

Får vi ikke elimineret denne snylterorganisme, der har sat sig på Europa, får vi snart krig.

EU gør alt, hvad onde mennesker ville gøre, hvis de søgte at få en ny stor krig og et nyt Holocaust.

Kommentar #3

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Erik O. Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Det er et moralsk imperativ at den nasjonalstatlige egoismen settes til side.

Hvorfor skulle dette gjelde plutselig nå? Hva er det som får deg til å tro at de som utgjør den aktuelle nasjonalstaten skulle samles om et slikt moralsk imperativ?

I den grad egoisme er et mulig begrep om en nasjonalstat og at denne skulle være en eller annen sum av egoismen til de som bor der, har den neppe endret seg stort det siste året.

Kommentar #4

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hva skal erstatte nasjonalstaten, grunnlaget for menneskerettighetene ?

Publisert over 5 år siden

Vi er vant til å skjelne mellom statsløse, asylsøkere og flykt­ninger, men hverken nå eller tidligere er det enkelt å skille mellom disse. Mange flyktninger, asylsøkere og arbeidssøkende som ikke teknisk sett er statsløse, har fra begynnelsen av foretrukket å bli værende i Norgeeller andre land som  ikke-naturaliserte statsborgere, dvs. asylsøkere.  Som asylsøkere er de ikke “innskrevet” i nasjonalstatens juridiske system, men oppfordres til å kreve slike rettigheter uten at pliktene hverken er gitt eller forstått.  

Slike arbeidssøkere og asylsøkere utgjør et  forstyrrende ele­ment innenfor nasjonalstatens system ved  først og fremst å bryte ned likhetstegnet mellom menneske og borger, mellom fødsel og nasjonalitet og utgjør på denne måten en krise for hele den opprinnelige forestillingen og enigheten om nasjonalstaten og borgerenes medfødte rettigheter og plikter. 

Kommentar #5

Erik O. Eriksen

1 innlegg  5 kommentarer

Søren Ferling

Publisert over 5 år siden

Søren Ferling skriver i en kommentar til min artikkel om Bestialitet eller humanitet? om EU som en udemokratisk snylteorganisme. Men hvem skal ta seg av europeiske problemer, hvem skal ta ansvaret for flytklninger og assylanter om ikke EU, som består av 28 land. Skal Tyskland og Sverige ta alle som kommer til Europa? Hvorfor vores problem skulle skyldes EU er vanskelig å forstå. Det var USA og sine allierte (dog ikke Tyskland og Frankrike) som startet Irakkrigen som vel må sies være de som har bærer det tyngste ansvaret. (Saksopplysning, Polen som var med på krigen til USA mot terror, nekter å ta mot flytkninger). I den perioden vi har hatt EU har vi ikke hatt krig i Europa, (Balkanlandene er nylig blitt medlem), og en regner med at landene som er med i det indre marked har økt sitt brutto nasjonalprodukt med 10 prosent. Så det er vel andre enn EU som er snyltere

Kommentar #6

Erik O. Eriksen

1 innlegg  5 kommentarer

Eskil Dahlen

Publisert over 5 år siden

 Eskil Dahlen lurer på hvorfor det kategoriske imperativ skulle gjelde plutselig nå. Nei det gjelder jo til all tid, men en må jo minnes på om det, når våre medmennesker banker på vår dør. Vi må påminnes at vi har noen plikter mot andre, at nasjonalstaten er en ganske moderne oppfinnelse som har sine begrensninger(og vi har jo kirka som en kosmpolitisk orden - 'du skal lyde Gud mer enn menneskene'),  Nasjonalstaten beskytter sine egne, og lar resten seile sin egen sjø. Men en kan også akkuarat nå minne hverandre om at slike plikter mot andre ikke stammer blott fra vår egen samvittighet, de er også nedfelt i avtaler og konvensjoner, og i EU, som rettslige plikter som vi må overholde. Det vil si om vi ikke hjelper flyktninger med beskyttelseskrav så bryter vi ikke bare moralske påbud, vi bryter også loven.   

Kommentar #7

Erik O. Eriksen

1 innlegg  5 kommentarer

Bjørn Blokhus

Publisert over 5 år siden

Bjørn Blokhus minner oss på at vi er alle mennesker og at grenser er kunstige. Det å arbeide for en bedre, rettferdig verden er å bygge ned grenser og barrier. Problemet i dag er at menneskets likhet og ukrenkelgihet bare er sikret gjennom svake institusjoner på overnasjonalt nivå, mens demokratiet er institusjonalisert på nasjonalt nivå og bygger på forestillingen om en kollektiv identitet - vi/de andre. Demokratiiet er så å si begrenset til nasjonalstaten og er innrettet mot selvoverlevelse. Derfor trengs det en ny, tredje demokrati transformasjon, (fra bystaten, via nasjonalstaten til overnasjonalt demokrati) først da kan vi forene den motsetningen som i dag eksisterer melllom demokrati og menneskerettigheter. 

Kommentar #8

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Erik O. Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Det vil si om vi ikke hjelper flyktninger med beskyttelseskrav så bryter vi ikke bare moralske påbud, vi bryter også loven.

Eventuelle moralske påbud som en kunne betrakte er uansett frivillige og verden i dag er summen av det den enkelte har påtatt seg.

Lovene omkring beskyttelseskrav viser seg også å ha flere tolkninger og er vel en enda mer moderne oppfinnelse enn nasjonalstaten. Per nå er mitt inntrykk at nasjonalstaten gjennomgående trumfer beskyttelseskravene. Det kan en selvfølgelig like eller ikke like, men jeg tror løsningen må finnes i å ta det som utgangspunkt og bevege seg derifra.

Den enkelte må gjerne mene og gjøre ting utover dette, inkludert kongen, i forhold til sin egen oppfatning av moralske imperativ, men jeg kan ikke se at de har noe legitimitet til å kreve dette av staten som sådann uten å følge de (demokratiske) spilleregler som staten bygger på.

Kommentar #9

Erik O. Eriksen

1 innlegg  5 kommentarer

Eskil Dahlen

Publisert over 5 år siden

Eskil Dahlen skriver at 'Per nå er mitt inntrykk at nasjonalstaten gjennomgående trumfer beskyttelseskravene.' Ja, kanskje det, men om en ser på Tyskland så stemmer det kanskje ikke helt. men mitt poeng er ganske enkelt at det 'moralen' ikke lenger kun er en sak for vår samvittighet eller personlige overbevsining. Nasjonalstaten er begrenset og bundet av de mange konvensjoner den har skrevet under på, Flyktningekonvensjonen, Barnevernskonvensjonen, etc, og av Den europeiske menneskerettighetserklæring, av den internasjonale forbryterdomstolen, og ikke minst av EU-retten som trumfer nasjonal rett på de områdene den har kompetanse. Poenget er videre at menneskerettighetsklausuler er nedelt i Grunnloven (som rager høyere), så land som feks ikke oppfyller asylforpliktelsene bryter loven. De bryter hellr ikke bare internasjonal rett men i stigende grad også nasjonal rett. Det å akseptere domstolskkontroll, prøvinger av politiske vedtak i høyeesterett eller i Menneskerettighetsdomstolen er faktisk blitt del av den demokratiske styringskjeden.

Så det som skal erstatte nasjonalstaten på noen områder, er altså internasjonal eller overnasjonal rett.

Jeg skrev en sak om hvordan sikre den evige fred her:

http://www.sv.uio.no/arena/personer/vit/erikoer/blogg/2016/hvordan-sikre-den-evige-fred.html

Kommentar #10

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Erik O. Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Nasjonalstaten er begrenset og bundet av de mange konvensjoner den har skrevet under på, Flyktningekonvensjonen, Barnevernskonvensjonen, etc, og av Den europeiske menneskerettighetserklæring, av den internasjonale forbryterdomstolen, og ikke minst av EU-retten som trumfer nasjonal rett på de områdene den har kompetanse.

Jeg vil heller si at nasjonalstaten tilsynelatende er begrenset og bundet av ...

Du tar selv opp problemstillinger i din egen link om hvilken konsekvens som finnes i disse konvensjonene for en del toneangivende stater. Min oppfatning er at det er mye naivitet i forhold til hvilken status disse konvensjonene har når en virkelig må ta stilling til egne, nasjonal-interne interesser og forpliktelser.

Hvis jeg skulle foreslå en vei videre for overnasjonale organ måtte det være å hjelpe den enkelte nasjonalstat i etablering og videreutvikling av disse konvensjonene på dens egne premisser og være åpen for at det kan finnes varianter som virker tilbake på konvensjonene selv. Først gjennom dette kan en oppnå det nødvendige volumet av robuste nasjonal-interne institusjoner som kan føre en edruelig dialog om en mulig overnasjonal rett med sanksjoner uavhengig av landenes kjøttvekt og opprinnelsesgeografien til konvensjonene i første omgang.

Kommentar #11

Erik O. Eriksen

1 innlegg  5 kommentarer

Eskil Dahlen

Publisert over 5 år siden

Jeg er forsåvidt ikke uenig i det du skriver - målet må være å få statene til å overholde menneskerettighetsforpliktelsene (jeg er vel ikke så glad i nasjoner - de går til krig som Helmut Kohl sa).

Spørsmålet er bare hva vi gjør når stateme ikke  overholder sine forpliktelser? Hvilken muligheter skal man ha for å sankksjonere dem? Hvor mye lidelse hadde vært unngått om alle landene i Europa tok mot sin andel av flyktningne (som EU foreslo en modell for).?

Det kan god være at 'det er mye naivitet i forhold til hvilken status disse konvensjonene har når en virkelig må ta stilling til egne, nasjonal-interne interesser og forpliktelser' - det er i harde tider vi skal prøves.

Men jeg opplever ikke at min posisjon er spesielt navistisk, den påpeker bare hva vi har, som jeg tror er det beste som noen gang har eksistert, tross sine mange feil og mangler. Og jeg er svært så realistisk når jeg ser hva som kan kommme om man tar bort den orden Europa har etablert - da får man revolusjon fordi statene må skrive om sine grunnlover og reforhandle sine relasjoner med alle andre land. Det åpner ikke bare for proteksjonisme og stengte grenser, med de uhyrlige følger det kan få også for flyktninger, men også for stormaktsspillet som kan ramme små land sterkt. Der er ikke noen orden av suverene nasjonalstater å går til bake til, enn den fra 1939, og det kan vi ikke ville ha.

Men jeg opplever at vi stort sett er enig om målet, og takker for det, og så avslutter jeg hermed.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere