Flytt hjem, KrF

Hybel er for de fleste av oss et midlertidig sted. Man har gjerne ambisjoner om noe bedre, gjerne bedre kontakt med egne røtter og trivselsenergi. H/Frp-regjeringen har nå synliggjort hvilke muligheter og ikke minst begrensninger som ligger i samarbeidsavtalen med KrF og Venstre.

«Være seg selv nok-ideologi», undergraving av alkoholpolitikken, kommersielt press på søndagen, religiøs polarisering i stedet for dialog, flyktningpolitikk med problematisering av godhet og trusler om å storme kirkeasyl.

Dette representerer avstand i grunnholdninger og verdivalg. Hadde KrF ikke hatt så dyktige ledere, hadde situasjonen vært mye verre. Ambisjonene bør være større enn å minske smertene og hastigheten på en gal kurs.

Det har aldri vært et mål for sentrum å styrke toblokktenkning. Men praksis skurrer litt. Dagens viktigste skille går mellom dem som vil slåss for menneskeverd, likeverd og forvalteransvar – og dem som ser behovs-trengende eller godhet som en trussel mot egne behov og tror de har eiendomsretten til jordas ressurser.

Det er i dette landskapet at sentrum har mye ugjort, og hvor dagens konstellasjon bedøver og disiplinerer ambisjonene. Derfor er jeg også enig i Svein Helgesens analyse og råd i Vårt Land sist lørdag om en snekring av en samarbeidstrategi for sentrum. Dette må innebære bygging av tillit gjennom både kommunikasjon og felles merknader i Stortinget. Avtalen med H/Frp og V hindrer ikke dette, selv om det utfordrer regjeringspartiene.

Frykten for KrF-oppslutningen, om partiet ikke på ny garanterer for en «borgelig regjering», er historisk sett uten grunnlag. De to Bondevik-regjeringene viste i så måte helt ulik effekt til fordel for sentrums-­regjeringen.

Noen mener likevel at KrF har større troverdighet som et «borgerlig samarbeidsparti» enn som et blokkuavhengig sentrumsparti. Det kan man forstå, så lenge man nasjonalt ikke har våget å snakke realistisk om et samarbeid som også inkluderer Ap.

Lokalt har man imidlertid gode erfaringer med dette. Nasjonalt har Høyre kunnet glede seg over at de ikke ble straffet ved å ta med Frp i regjering i stedet for KrF og Venstre. Tvert imot fikk de en disiplinerende samarbeidsavtale. Dette må ikke skje igjen.

Realismen i et tyngre og mer samlet sentrum, og regjeringsdeltakelse, ligger ikke i avisenes lederspalter eller kommentarfeltene. Realismen vokser med viljen hos sentrums-­aktørene.

Først publisert i Vårt Land 28.01.2016