Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Katolsk brudulje

Når det er konflikter i kirker, frivillige og humanitære organisasjoner, går det ofte hardt for seg fordi engasjementet er så stort. I Oslo katolske bispedømme (OKB) bryter selvoppnevnte varslere, assistert av Fylkesmannen, spillereglene i arbeidsliv

Publisert: 26. jan 2016

At Den katolske kirke i Oslo plages av sterke indre konflikter, er gammelt nytt. Konfliktlinjene går på flere plan. Konfliktene handler om mye mer enn uenighet om det såkalte «medlemsjukset» som ble avdekket for vel et år siden. Det endte med at politiet i februar i fjor foretok en razzia i lokalene til kirken og beslagla materiale for å sikre seg bevis. Biskop Bernt Eidsvig er siktet for underslag. Han innrømmer at han har gjort feil, men Den katolske kirke avviser at den har brutt loven. Kirken hevder Fylkesmannen i Oslo tolker loven feil.

Medlemmer i menigheten har vært kritiske til Bernt Eidsvig og «hans fløy» lenge før konflikten kom til å dreie seg om medlemshåndteringen. De som var kritiske, ble enda mer kritiske og det ble flere som tiltrådte kritikernes rekker. Konflikten eskalerte både i bredde og dybde.

Politi i sirup

Politiet jobber i sirup i slike saker. De har snart brukt et år på å finne ut av hva som har skjedd. Og så skal påtalemakten finne ut hva om katolikkene har gjort noe straffbart. Den katolske kirke kan dokumentere et høyere medlemstall enn det den har fått støtte til. Fylkesmannen sier tilbakedatering av medlemmer ikke er lov. Derfor krever de millioner betalt tilbake. Det kan gå vinter og vår før det blir avklart om saken blir henlagt eller det blir tatt ut tiltale. I mellomtiden må ansatte og medlemmer gjøre det beste ut av situasjonen.

Det er i meste laget av følelser og i minste laget med fornuft i OKB for tiden. Slik er det nå en gang der konflikter herjer

«Kritiker truet med sparken», skrev Klassekampen lørdag. En ansatt OKB nektet å være med på det han oppfattet som medlemsjuks. Han ble pålagt å trykke og sende ut tusenvis av medlemsattester han mente var påført feil innmeldingsdato og dermed ville gi kirka en utilbørlig økonomisk gevinst. Han tok kontakt med Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som er tilsynsmyndighet for trossamfunnet. Etter noen dager varslet han selv sin egen ledelse om hva han hadde gjort og hvorfor.

«Fylkesmannens folk mente dette helt klart ikke var greit og jeg stoppet da produksjonen», skrev han til kirkas fungerende administrative leder, Lisa Wade, i en e-post datert 4. mars i fjor. Hun svarte: «Jeg er ikke så glad for at du kontaktet fylkesmannen og er nødt til å informere våre advokater om det. Jeg skulle ønske vi kunne ha ordnet opp i det jeg tror er misforståelser, internt. Men, men.». Seinere fikk han en advarsel det det heter at «stansingen av attestene blir ansett som svært alvorlig og kan betraktes som sabotasje».

Det er det ikke noe å si på. En ansatt kan ikke på egne vegne kontakte offentlige instanser for samle støtte for å nekte på utføre et oppdrag en er pålagt. Slik opptrer en selvoppnevnt varsler på villspor.

Merethe Helstad, leder av juridisk avdeling i Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er også på villspor. Hun bekrefter overfor Klassekampen at hun mottok henvendelsen fra den ansatte, ringte ham opp og sa at denne typen tilbakedatering ikke var lov. Helstad skal kommunisere med ledelsen og ikke med ansatte. Når hun ikke forstår såpass, er det grunn til å så tvil om hun tolker loven rett.

Medarbeidere er underlagt ledelsens styringsrett. Hvis de mener de ikke kan utføre en oppgave fordi den strider mot deres samvittighet, skal de gå til ledelsen og be om fritak. I den situasjonen OKB er i, ville ledelsen ganske sikkert vist forståelse for det, framfor å eskalere konflikten ved å gi en advarsel.

Når en medarbeider bedriver selvtekt og i tillegg opptrer «truende og aggressivt» som det heter i advarselen, er an advarsel på sin plass. Ansatte må klare på tøyle engasjementet sitt. De kan ikke få opptre som løse kanoner.

Det beste som kan skje, er sannsynligvis av denne medarbeideren finner seg noe annet på gjøre.

Særegen virkelighetsoppfatning

I Aftenposten står Ingrid R. Joys fram med kritikk av hvordan ledelsen behandler de ansatte i OKB. Hun hevder ledelsen har en «særegen virkelighetsoppfatning». Det er gjerne det konflikter handler om.

Hun reagerer på at administrativ leder, Lisa Wade, går ut med sin versjon av saken. Det bør hun ikke beklage seg over. Det er faktisk jobben hennes. Hun skal representere OKB utad. Tittelen på det hun har lagt ut på OKBs nettsider er «fakta og følelser». Det er dekkende for hva dette handler om.

«Når det gjelder interne forhold, er faktum at medarbeidere som har et annet syn på medlemsregistersaken enn ledelsens syn, har fått anledning til å velge bort å arbeide med saken – selv om det egentlig står sentralt i deres arbeid. Det gjelder spesielt medarbeidere som arbeider med informasjon. Vi har ikke ønsket at noen skal komme i samvittighetskvaler og har derfor kjøpt tjenester eksternt eller har utført arbeidet selv. Dette er grunnen til at undertegnede for tiden er redaktør for St. Olav og katolsk.no. De aktuelle medarbeiderne utfører annet informasjons- og forlagsarbeid», skriver Wade. Dette vitner om at ledelsen opptrer med klokskap i forhold til de ansatte.

Det er i meste laget av følelser og i minste laget med fornuft i OKB for tiden. Slik er det nå en gang der konflikter herjer. Og er det noe som ikke bidrar til å løse konfliktene, så er det å kjøre de fram i full offentlighet.

FØRST PUBLISERT I DAGENS PERSPEKTIV

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Le eller gråte

Publisert rundt 5 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Merethe Helstad, leder av juridisk avdeling i Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er også på villspor. Hun bekrefter overfor Klassekampen at hun mottok henvendelsen fra den ansatte, ringte ham opp og sa at denne typen tilbakedatering ikke var lov. Helstad skal kommunisere med ledelsen og ikke med ansatte. Når hun ikke forstår såpass, er det grunn til å så tvil om hun tolker loven rett.

Her er vel Magne L. på villspor og om dette er måten man ser verden på i et lederperspektiv bor jeg enten plutselig i en bananrepublikk eller så har jeg i hele mitt liv misforstått rådende regler og skikker. At en ledelse som blir kritisert eller tatt med buksene nede trekker frem at alt må gå tjenestevei er så sin sak. Det hadde neppe blitt noe av noen saker når den type saker går tjenestevei.

En medarbeider som er satt til å forvalte medlemsskapene i en organisasjon forventer man vel at kjenner regelverket. I mange tilfeller forventer man at en slik medarbeider kjenner regelverket bedre enn mange om ikke alle i ledelsen i organisasjonen. Er så en slik medarbeider i tvil går man ikke til en leder som ikke har kompetanse på området men man går til kilden som kan gi enn klare svar.

At en jurist hos Fylksemannen ikke skal kunne svare på et spørsmål til den som stiller spørsmålet men må meddele at svaret og spørsmålet vil bli tilsendt organisasjonen ved dennes leder åpner opp for et helt nytt samfunn.

Skulle man følge Magne L. sin finurlige arbeidsinstruks ville det blitt langt minde å gjøre for veldig mange i arbeidlivet og sakene ledelsen ville sitte med ville øke tilsvarende. Det tror jeg neppe norske ledere ville satt pris på, noen av dem hevder seg jo alt overarbeidet til det ekstreme.

Kommentar #2

Magne Lerø

96 innlegg  22 kommentarer

Spillregler

Publisert rundt 5 år siden

Det finnes vitterlig noe som heter arbeidgivers styringsrett. Den utøver Lisa Wade på en grei måte, ser det ut til.

Hvis ansatte følger spillereglene, blir konfliktnivået lavere. Når ansatte skjærer ut, må ledelsen si i fra.

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Noen ganger

Publisert rundt 5 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Hvis ansatte følger spillereglene, blir konfliktnivået lavere. Når ansatte skjærer ut, må ledelsen si i fra.

Hvis ledelsen følger spillereglene, blir konfliktnivået lavere. Når ledelsen skjærer ut, må ansatte si i fra.

For slik er det like mange ganger som andre veien. I Norge er vi såvidt heldige at de ansatte fortsatt kan si ifra selv om det fortsatt er forbundet med risiko for den ansatte å gjøre dette. Mye av grunnen til dette er slik jeg oppfatter det holdninger til at ting skal gå tjenestevei og arbeidsgivers styringsrett.

Tjenestevei og styringsrett er bra og riktig der ledelens er tilsvarende bra og gjør ting rett. Man skal ikke ha vært i arbeidslivet lenge for å konstatere at ledelsen ofte er bestående av høyst ordinære mennesker med alle de feil og mangler man finner i alle mennesker. Samspillet i en bedrift er det som gjør bedriften til en vinner og da er hele arbeidslinjen åpen for at man kan bli kritisert og ikke minst at det er lov å feile.

Kommentar #4

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Helst det siste Randby

Publisert rundt 5 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.
Her er vel Magne L. på villspor og om dette er måten man ser verden på i et lederperspektiv bor jeg enten plutselig i en bananrepublikk eller så har jeg i hele mitt liv misforstått rådende regler og skikker.

Jeg tror det kanskje er lurt å ta seg inn lite grann akkurat nå. Selvom Lerø neppe har noen problemer med å innse at han alltid konkluderer riktig er det nok kvantesprang mellom deg å Lerø i innsikt over herværende tema. Lerøs innlegg er et viktig bidrag som et suplement til en rekke journalisteres moralske indignasjon over temaer de har relativt lite greie på.

Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Nok er nok nå

Publisert rundt 5 år siden

Saken har nå fått lov å pågå et års tid. Fått lov å pågå er et riktig begrep fordi det virker som at myndighetene sitter og venter på hverandre før de bestemmer seg. Jeg tror at med en rimelig konsentrert og effektiv saksgang hadde Politiet klart å gjøre ferdig sin del av komplekset om det hadde vært satset på det. Fylkesmannen har for så vidt avsluttet sitt og svaret er sendt til departementet som anke. Jeg lurer på om dette forsinker Politiets prosess. Jusen er lit tvilsom, man må evt sette ned noen merkestener. Politiet besitter kanskje ikke allverdens kompetanse på feltet. Jeg har en følelse av at det kunne vært godt med en rettssak, evt en formell avslutning uten tiltale med etterfølgende granskning/høring om reglene for medlemsskap. 

Internt er OKB kommet i en hengemyr. Partene har et sterkt eierskap til kirken sin, og hegner om hver sin teig. Den egentlig anstøtstenen, den tidligere administrative lederen, har fått litt endrede oppgaver, men dette er ikke tilstrekkelig for de som eier store deler av reviret. I seg selv er det ikke usunt at noen har valgt å skifte jobb ved å gå til et annet sted, men det kan også tenkes at det ville vært bra for arbeidsmiljøet med enda større utskiftninger.

Som om ikke dette var nok har man også legfolk med et sterkt eierskap til kirken, og når de får en chanse kommer også de frem for å få et siste stikk før biskopen segner. Det er intet sted på Jorden så giftig som et kirkemiljø når alle krangler med alle. Livet i en kirke krever innordning under en ledende autoritet og den som har det siste ordet. Reglene kan synes strenge og mindre egnet til å løse konflikter, til å gi alle litt rett. Det blir mye enten eller i kirkesammenhenger. Og hvem har egentlig bestemt? De lokale organer, tradisjonen, Roma? Dette blir ihht Parkinsons femte lov; et tomrom som ikke fylles med makt fylles med sladder og gift. En kirkestrid kan lignes med smålighetene rundt arveoppgjør som går litt på skjeve. Om ikke jeg får gaflene skal heller ingen andre få dem, eller de skal i det minste ikke få alle.

Mitt håp er at biskopen tar sterkere grep, at han viser seg som den som leder og styrer. Jeg tror han rett og slett må sette tabernaklet der det skal stå og få en ende på stridigighetene. Jeg vet ikke om forsoning er mulig, men om så er blir det best slik. Det vil kreve en del av alle. Biskopen er stiftets leder og han må vise seg ubestridt også som konfliktløser. Inkvisisjonen var i Oslo og tok bispedømmet fra den forrige biskopen for 10-12 år siden. Det må ikke skje igjen. Nå må det festes grep lokalt og gode omforente løsninger må gjennomarbeides så langt det lar seg gjøre, og så får hver enkelt bestemme hvilken plass de skal ha i fremtiden. Nok er nok nå. 

Kommentar #6

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Og er det noe som ikke bidrar til å løse konfliktene, så er det å kjøre de fram i full offentlighet.

Dette skriver du - samtidig som du baserer hele din vinkling nettopp på pressens formidling av denne saken. Du har ikke den minste peiling på den. Det som faktisk har skjedd, er ikke ensbetydende med den medierte versjonen av det som har skjedd. Man skal være ganske langt nedi mediesirkus-gryta selv for ikke å finne ut av dette.

Kommentar #7

Bernt Torvild Oftestad

123 innlegg  159 kommentarer

Flere saker på en gang

Publisert rundt 5 år siden

Når Lerø kommenterer vanskene i Oslo katolske bispedømme, hadde jeg faktisk ventet vilje til en mer analytisk tilnærming, bedre kunnskap om styringsstruktur i Den katolske kirke og hvordan den virker i praksis sosialpsykologisk og indre politisk. Krisen i bispedømmet harulike aspekter som man i utgangspunktet bør holde adskilt.1) Kirkelig medlemskap ut fra kirkelns og den offentlige mynidighets vurdering. 2) Hvordan denne saken er blitt behandlet og opplevd internt i bispedømmets styringstruktur. 3) Bispedømmets styringsstruktur som politisk organisasjonsform. Det først tema er i dag til behandling hos påytalemyndigheten. Den kan eventuelt havne i rettsapparatet. Her berøres temaer av avgjørende betydning både for Kirken og for staten. Det annet tema er det vanskelig for utenforstående å ha full oversikt over. Det tredje er mer gjennomsiktig.

Den katolske kirke har gjennnom tiår hatt vansker med å finne en god styringsstruktur. Overgrepssakene demonstrerer det til fulle. Det foreligger i dag en omfattende litteratur om dette tema. Mot slutten av 1960-tallet gjorde lekfolk i USA anskrik om at visse prester med en særlig legning benyttet seg av korgutter for tilfredstille sin seksuelle drift. Etter hvert ble det klart hvor omfattende omfanget av disse overgrepene var. Store deler av Kirken var inflamert. Men denne kriminaliteten fikk bre seg og ble "beskyttet" i Kirken. To forhold gjorde dette mulig. Autoritært hierarkisk lederskap og strengt hemmelighold. Biskoper holdt sin hånd over overgriperne og flyttet dem rundt. Først etter år 2000 grep kirkens ledelse fatt i uvesenet.

Autoritære hierarkisk ledelse og hemmelighold eller manglende transparens er karakteristisk for ledelsesstrukturen i Den katolske kirke også på bispedømmenivå. Det som burde interessere Lerø er hvordan en slik ledelsesstrukturer fungerer. Før han har fått grep om det, burde han være varsom med å uttale seg. Vi katolikker, som står helt utenfor styringssystemet, får ved gitte høve visse inntrykk av livet på innsiden. Etter min konversjon tok det tid før jeg forsto den katolske organisasjonskulturen. Selvsagt tråkket jeg i salaten. Men jeg innså i hvert fall til alt hell at her hørte jeg ikke hjemme.     

Kommentar #8

Magne Lerø

96 innlegg  22 kommentarer

"Katolsk ledelse"

Publisert rundt 5 år siden

Jeg er enig med B.T. Oftestad - denne saken handler om mye mer en det jeg har skrevet om. Jeg er kritisk til Bernt Eidsviks håndtering av medlemssaken og forsvarer ikke ledelsestenningen i OBK. Jeg har null tro på et autoritært hierarkisk lederskap og strengt hemmelighold. Når denne saken er over, bør OKB se på sin egen ledelsesstruktur. Jeg skriver kanskje noe om det ved en seinere anledning. Poenget mitt denne gang var å kommentere hvordan Lisa Wade har utøvd arbeidsgivers styringsrett. Det har hun gjort på en tilfredsstillende måte i en krevende situasjon selv om ansatte som står midt i konflikten reagerer.

Wade kjører en ganske åpen linje. Det virker ikke som om det er mye hemmelighold rundt henne. Når hun sier det hun mener, er det noen som reagerer. Det får de heller gjøre.

Denen saken viser at det åpenbart er behov for å klargjøre oppgave og ansvar for biskopen, daglig leder og "menighetsrådet". Noe er hugget i stein, men mye kan gjøres for å skape en ledelseskultur og styringsstruktur som fungerer bedre enn dagens.

Kommentar #9

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
. Vi katolikker, som står helt utenfor styringssystemet, får ved gitte høve visse inntrykk av livet på innsiden. Etter min konversjon tok det tid før jeg forsto den katolske organisasjonskulturen. Selvsagt tråkket jeg i salaten. Men jeg innså i hvert fall til alt hell at her hørte jeg ikke hjemme.

Lutheranere som kommer til DKK og tror at de kan endre noe får seg gjerne en brå oppvåkning. Jeg var ikke der til å begynne med, men så fikk jeg tidlig - alt for tidlig - verv jeg måtte skjøtte, og fikk erfare presis hva du nevner her. Flere har gjort samme feil og trodd at de kan vinne DKK for sitt syn fordi den er anderledes enn DNK. DKK og DNK representerer to forskjellige verdener på dette punktet. 

Skal man la sin egen personlige fornærmelse prege alt? Nei, revirmarkeringene bør fylles med noe mer substansielt. Om alle skulle få viljen sin bare ved å skrive en siiint artikkel i avisen er vi over i det som rir DNK og det tror jeg de færreste vil. Det er heller ikke vanskelig å legge merke til høyprofilerte debattanter som har brukt år på sin konversjon for så å ende i enda sterkere opposisjon til den kirken man kom fra enn den man forlot. 

Hver enkelt bør vurdere om ens egen sak er stor nok til å bli holdt varm som plageånd i årevis. Kanskje er det så smått at det like gjerne kan ligge, kanskje er det en ubetenksomhet, en forsnakkelse. Det kan irritere den enkelte men egentlig være betydningsløs. 

Kommentar #10

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
den kirken man kom fra enn den man forlot.

Fra skal byttes ut med til her. 

Kommentar #11

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Hadde det bare vert denne saken!!

Publisert nesten 5 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
er et viktig bidrag som et suplement til en rekke journalisteres moralske indignasjon over temaer de har relativt lite greie på.

Er det noe som kjennetegner norske journalister, så er det dette.

Men heldigvis smuldrer tradisjonell medias hegemoni sakte opp.

Kommentar #12

Bernt Torvild Oftestad

123 innlegg  159 kommentarer

Litt om styringsstruktur

Publisert nesten 5 år siden

De fleste som har satt seg noe inn i den uendelig historie om overgrepene i Den katolske kirke vil se den farlige følgen av autoritær hierarkisk styring og hemmelighold i bispedømmene. Man har spurt etter bedring av strukturen. Opptakt i retning av større transperans ble gjort under Det annet vatikankonsil og fulgt opp under Pave Paul VI, noe er nedfelt i kanonisk rett og drøftet faglig. Jeg har tidligere redegjort for dette på Verdidebatt. Slike spørsmål har større dimensjoner enn hvordan konvertitter opplever den katolske kirke, selv om en slik erfaring slett ikke er uvesentlig.    

Kommentar #13

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Slike spørsmål har større dimensjoner enn hvordan konvertitter opplever den katolske kirke, selv om en slik erfaring slett ikke er uvesentlig.

I de kanoniske lover står det at en menighet kan holde seg med et menighetsråd. Dette er en stor forskjell fra lutherske menigheter hvor det antagelig heter at det skal. Menighetsråd er blitt en selvfølge, men i katolsk sammenheng står det altså at det kan formes et slikt. I katolsk sammenheng er det spesifisert at et slikt råd har som oppgave å bistå sognepresten i det løpende arbeidet i menigheten i den grad han finner det formålstjenlig. Menighetsrådet har ergo ikke en selvsagt plass eller et opplagt mandat. Mange vil finne dette svært avvikende i forhold til innarbeidet erfaring når de konverterer. Så langt jeg har oversikt har alle menigheter i Norge et menighetsråd valgt av legfolket. 

Slik legger menigheten i teorien opp til mindre transparens, mens praksis er mer liberal. Fordi man ikke har så mange treffpunkter for utveksling av menigheter og påvirkningsmuligheter blir det gjerne mindre debatt blandt legfolket om praktiske saker, annet enn det som skjer på tomannshånd. Alle menigheter i Norge har hatt sine ildsjeler. Ofte har disse vært preget av (gamle) katolske familier som har hatt sterk innflydelse på virksomheten. Denne har vært tilgjengelig gjennom tilstedeværelse og milde pengegaver. I noen sammenhenger har menighetene vært drevet på disse familienes premisser. Jeg vet ikke om familiedrevne menigheter er et større gode enn en valgt struktur som fungerer på uavhengig basis i samarbeide med sognepresten. Sannsynligvis er svaret nei. Irritasjonsmomentet er vel da redusert til hvilken familie som er innen- eller utenfor. 

Driver man spillet langt nok kan man få norske bispekandidater som har vist seg uegnet til å fylle annet enn et landsens embede pga fraværende personlige egenskaper, eller kandidater som står midt oppe i andre diskvalifiserende stridigheter som de ikke har evnet å løse. Erfaringen med å velge til biskop folk som har en biskop i magen er veldig dårlig mange steder, og særlig i Norge. Bispeembedet er noe man kommer til gjennom ydmyk tjeneste, noe man kalles til og vegrer seg mot og til sist blir pålagt. Det er ikke egnet for kandidater med så stort ego at det utløser jubelscener ved kallelsen. Jeg tror vi skal lære av erfaringene med slike personer og unngå enda mer brudulje. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere