Verdidebatt

Om liv og død på slagmarken

Et sterkt krigsminne vi tidligere har hørt lite om.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I perioden 1978-2004 samlet den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj inn historier fra kvinner som hadde deltatt i den store Fedrelandskrigen, altså Andre Verdenskrig. Historiene har hun samlet og utgitt i bokform. Krigen har intet kvinnelig ansikt kom ut i 2006 men ble oversatt til norsk i 2014. I 2015 ble hun tildelt Nobels Litteraturpris. Hennes stil er litt annerledes enn tidligere prisvinnere da hun er halvdokumentarisk når hun gjengir referatene fra samtalene med kvinnene, og fyller på innimellom med sine generelle betraktninger rundt det de mange forteller.

Kister av sink var den første jeg leste om emnet, og jeg har tidligere skrevet om den. Krigen har intet kvinnelig ansikt utfyller og gir større bredde til samme tema. Bøkene er svært interessante ut fra at de handler om kvinneperspektivet og den opplevelsen de har av det å gjøre som menn har gjort i årtusener. Kvinnene på den russiske fronten var så mange at de utgjorde hele avdelinger, men mange gjorde også tjeneste på lik linje sammen menn. Likestillingsproblematikken er til stede, men opp mot dramaet som ellers brettes ut er den bare krusninger på overflaten.

Jeg ble veldig tankefull av å lese dette stoffet. Dette er ikke ment som noen anmeldelse av boken fra min side, men en deling av refleksjoner jeg har gjort.

Hvordan kunne det skje? I vår tid vet vi at de ikke er så lett for demokratier å gå til krig eller å utkjempe langvarige kamper. Når Andre Verdenskrig var mulig tror jeg det var som slutten på en æra hvor folk gjorde som de ble bedt om uten å mukke. Her er det elementer av plikt mot sitt land, overfor en høyere verdi enn en selv slik som familien, kommunen og samfunnet for øvrig. Holdningene ser ut til å være preget av en sterk nasjonalisme man har plikt til å være tro mot. Etter utrenskningene i moskvaprosessene var det nødvendig i sterkere grad enn tidligere å supplere de væpnede styrker med kvinner for å fylle geleddene, slik Russland også fylte andre samfunnsfunksjoner med kvinner.

Mennene har i alle kulturer hatt som oppgave å være jegeren og drapsmannen. For kvinnene oppleves dette tydelig som fremmed. Når de likevel gjør det ser det ut til å være grunnleggende at man gjør det man gjøre for fedrelandet og æren. Å ikke gjøre noe er utenkelig for da mister man ære og er feig. I den totalitære kulturen samfunnene var på den tiden er det mulig at det var relativt lett å få folk til å slutte seg til de autoritære systemene som militærvesenet er. Mon tro om traumene er enda sterkere for kvinnene som opplever å ha underkuet sin kvinnelighet så til de grader som disse gjorde. Ved krigens slutt hadde enkelte sluttet å se på seg selv som kvinner, selv om de sov med en kjole de hadde gjemt på om natten sammen med smykkene sine. De visste heller ikke hva latter var, men tårer hadde de nok av. Mange måtte gi slipp på sin menneskelighet, slik som moren som var så ivrig etter å komme seg til fronten i følge med alle hun kjente at hun druknet sitt nyfødte barn og tok ettåring i et reiv på brystet. Intet offer synes for stort, og jeg vil tro at dette har sammenheng med den generelt autoritære tankebanen man tvinges inn i når hele samfunnet og kulturen er gjennomsyret av den.

Dette er en skremmende autoritet. Russerne bidro sterkt til seieren over fascistene, men jeg kan ikke la være å spørre om ikke prisen var for høy. Både seierherre og ofre blir tapere under så totalitære regimer. Samtidig ser jeg også at noen ganger er krig nødvendig fordi annen politikk blir for svak og må feile. Da sitter jeg igjen med at man i det minste burde hatt en tilstrekkelig pleie etterpå. Aleksijevitsj avdekker at noen slik pleie aldri eksisterte.

Hun beretter om ufattelig mange uten armer og ben. Lemmene er skutt av i krigen. Mange blir også tildelt nådeskudd av sine kamerater eller av seg selv. Lidelsene på slagmarken under kummerlige forhold er tyngre å bære enn lidelsen på et ordentlig sykehus. Jeg kan ikke annet enn forstå de som velger å dø under slike forhold. I noen grad har det også et patriotisk tilsnitt gjennom at det letter kameratenes fremrykning og byrde.

Alle er ofre i krig. Krigen gjør noe med menneskenes sjel. Etterpå er man forstyrret i sine tankebaner. Man har hatt ut-av-kroppen-opplevelser som åpenbart sitter i for alltid. Den militære treningsmåten er å forsøke å få frem dyret i soldater. De må bli til maskiner som villig er i stand til å drepe når det kreves. Offiserene har selv lært måten og viderefører det til sine etterkommere. Man fremmedgjør soldatene fra all menneskelighet for å gjøre dem til villdyr som ikke kjenner nåde. Soldatene som Aleksijevitsj skriver om er vanligvis unge. De har ikke noe kunnskap om våpen, om å leve i felt, om krig. De er nykommere inn i en brutal fremmed verden. De fyller ikke denne verden enkeltvis, de blir gjort til flokkdyr som lever fra hånd til munn i den ytterste dødsangst. Bare glimtvis skimtes spor av varme kvinne til kvinne, eller kvinne til mann. Rett som det er ender tjenesten med svangerskap med en offiser som barnefar. Likevel, som vanlig under så ekstreme påkjenninger, er ikke sexlysten det som driver krigen.

I vår tid må det være en fremtredende oppgave å arbeide for at dette aldri skal skje igjen. Etterkrigstiden har vært preget av mye aggresjon. Ikke noe rart i det når man ser på forhistorien. Hatet var sterkt, de propagandistiske vrangforestillingene om hverandre likedan. Kvinner og menn ble gjort til dyr, og det tok tid å roe ned sjelene. Jeg tror det kan være en nyttig detalj i vurderingen av hvorfor etterkrigstiden ble så lang og hvorfor det deretter skjedde så store endringer. Kulturelt kastet man av seg en del holdninger som senere igjen er fyrt opp under. Når man vet hva nasjonalismen en gang gjorde for russisk seier kan man bare frykte hva som kan skje igjen om den næres enda mer.

Krigen har intet kvinnelig ansikt er dyster lesning, men det er en viktig bok som kan gi nyttige fredstanker. Budskapet er tro mot bokens tittel.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt