Må ta sjanser når noen lider

I året som gikk uttrykte ledere­ for enkelte europeiske land, som Slovakia, Polen og den greske­ delen av Kypros, at de ville priori­tere kristne flyktninger. ­Årsaken var blant annet å bevare nasjonens kristne kultur og tradisjon. Også i Norge har en slik prioritering blitt foreslått, blant annet fra kristne politikere.

Den religiøse prioriteringen synes ironisk når den kommer fra miljøer hvor historier som den om den barmhjertige samaritan tillegges stor vekt.

Historien ble fortalt til jøder for nesten 2.000 år siden og handlet om en mann som ble overfalt, mest sannsynlig en jøde. En prest og en levitt, to av jødenes religiøse forbilder, gikk forbi – uten å gjøre noe. At en samaritansk mann så skulle bry seg om den fremmede, var ingen selvfølge. Jødene og samaritanene hadde på den tid gjensidige fordommer mot hverandre, blant annet­ grunnet i ulikt religiøst syn.

Hvem den overfalte fremmede var, var mindre viktig for den samaritanske mannen enn det faktum at han hadde behov for hjelp. Den samaritanske mannen ofret tid, midler og krefter for å hjelpe den fremmede.

Vi vet ingenting om hvor velstående den barmhjertige samaritan var, men han gjorde det han kunne – og ble et forbilde.

Flere europeiske land, ikke minst vårt eget, har mulighet til å gjøre mye for å hjelpe mennesker som lider. Global mediedekning gjør at vi ikke lenger er uvitende om katastrofer som finner sted langt unna våre egne grenser.

Det er som mannen som var blitt overfalt og etterlatt på et øde sted, naken og forslått, ­døden nær. Vi ser det – hva vil vi så gjøre med det? Hva skulle vi ønske at andre gjorde for oss dersom det var vi som lå der?
Og hva ville vi gjøre­ dersom vi var den som kom gående­ forbi? Ville vi brukt, penger, tid og krefter på å pleie en fremmed, med et annet verdenssyn?

Den barmhjertige samaritan hadde ­ingen garanti for at midlene virkelig ville bli brukt til det han ønsket, for at den fremmede ville bli frisk, eller for at han noen gang ville takke ham.

Men han tok sjansen.

Først publisert i Vårt Land 19.01.2016