Hanne Marie Pedersen-Eriksen

4

Uansvarlighetens kinn

Magne Lerø feiltolker Jesu utsagn om “å vende det andre kinnet til”, på en svært uansvarlig, teologisk måte.

Publisert: 18. jan 2016
Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, skriver i avisen Vårt Land at menighetene i Den norske Kirke bør få “større makt, handlingsrom og selvbestemmelse”.
Lerøs store innvending mot dagens situasjon er at “menighetene i praksis tappes for funksjoner, makt og beslutningsmyndighet”.I den anledning kommer han med konkrete eksempler fra virkeligheten der han mener at biskoper og andre sentralkirkelige instanser går inn og overstyrer grasrotplanet i Kirken.  Selv om jeg er prinsippielt uenig med flere av Lerø sine synspunkt, og jeg mener han ikke forstår Kirkens organisering som episkopal og synodal, så er dette en helt fair diskusjon.

Men jeg må si jeg kvapp til da et helt avsnitt i Lerø sin tekst er viet saken fra min prestetjeneste i Sarpsborg i sommer, hvor en kvinne slo meg i ansiktet rett før en begravelse og kalte meg “en skam for kirken”. Min første reaksjon var hvorfor i all verden dette ble brukt som et eksempel i en sak som jeg tenker handler om noe helt annet. Så er det helt uriktig av Lerø at mediene “umiddelbart gjorde det til en sak om vold mot homofile”. Det er det faktisk politiet som konkluderte med da de mente denne episoden gikk inn under kategorien “hatkriminalitet”!

Mitt hovedproblem med hele Lerø sin kommentar til Sarpsborg-saken er når han skriver

Sokneprest Einar Ekerhovd skrev på Facebook at hadde vært bedre om hun hadde vendt det andre kinnet til framfor å koble inn ­politiet. Det var vitterlig en som ga det rådet en gang.

Videre beskriver Lerø Ekerhovd sin ytring som politisk ukorrekt, og det ligger mellom linjene i teksten at Lerø deler Ekerhovd sin (daværende?) tolkning av Jesu ord om å vende det andre kinnet til.

Dette kan ikke stå uimotsagt! Her mener jeg Lerø feiltolker Jesu utsagn om “å vende det andre kinne til”, på en svært uansvarlig, teologisk måte. Sokneprest Kristine Sandemæl,  har også kommentert under Lerø sin tekst:

Lerø løfter ganske ubeskyttet fram “å vende det andre kinnet til” som om vanlige regler for HMS ikke gjelder for kirkelige arbeidstakere eller at kvinner/homofile/kristne bare må tåle det hvis urett blir begått og man opplever seg krenket.

I tillegg spør jeg meg: Ville også Lerø fremholdt denne tolkningen i møte med mennesker som har opplevd blind vold? eller vold i hjemmet/familien? Barn som blir eller har blitt misbrukt? Kvinner og menn som blir voldtatt? Mennesker som opplever grusomheter vi ikke kan forestille oss? Hva når det skjer terrorangrep?

Det mennesket som slo meg er kanskje syk og trenger hjelp, men det betyr ikke at samfunnet kan overse det straffbare hun gjorde. Faktisk kunne dette mennesket fått hjelp gjennom straffen samfunnet eventuelt hadde gitt henne. Man får også gjort opp for seg gjennom straffen. På mange måter har det norske rettsvesenet og kriminalomsorgen en mye mer radikal tolkning av tilgivelse og forsoning, enn vi finner det andre steder i verden. Ja, man skal straffes om man gjør andre mennesker ondt, men man får også nye sjanser. Den utsatte får på sin side et sted å plassere skylden og oppreisning på ulike nivå.

Jesu utsagn om å vende det andre kinnet til handler om at vi ikke må ty til hevn når noe urett blir begått mot oss. Å anmelde straffbare handlinger er på ingen måte hevn, men en oppreisning for den utsatte. Dette gjelder alt fra prester til den “vanlige personen i gata”.

At jeg ble slått var på ingen måte en hyggelig opplevelse, og det skapte en utrygghet hos meg. Med støtte fra arbeidsgiver anmeldte vi saken. Ikke for å ta hevn, men for å understreke at overfall og vold er straffbart! Hele saken var belastende, særlig med det store mediefokuset. Men selv om det å anmelde var tøft så var det, det riktige å gjøre.Derfor ble det svært ubehagelig for meg da en medkollega gikk ut i sosiale medier og kritiserer meg på den måten Ekerhovd gjorde. Det ble heller ikke noe bedre når dette var en mann som i tillegg var mange år eldre enn meg, og jeg var helt nyutdannet. Det var også enkelte andre kolleger, både blant prestestanden og i Kirken forøvrig, som i sosiale medier kritiserte meg for å være alt fra arrogant, lite empatisk, til å kalle meg en løgner. Derfor ble jeg glad for at biskop Nordhaug tok en prat med Ekerhovd, og for sistnevntes beklagelse. Dette viste nemlig at man ikke tolerer slik oppførsel i kirken og mellom kolleger! Det viser også at man må tenke seg nøye gjennom når man tolker Bibelen inn i konkrete situasjoner i dag.

At Magne Lerø nå kommenterer denne saken på den måten han gjør, blir å gjøre akkurat samme feilen som Ekerhovd gjorde. Det synes jeg bare er trist, uansvarlig og unødvendig.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG 23.11.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magne Lerø

96 innlegg  22 kommentarer

Kirkeorganisering

Publisert rundt 5 år siden

Jeg skrev i høst en kommentar i Vårt Land om sentralisering i Den norske kirke. Det Hanne Marie Pedersen-Eriksen reagerer på, er jeg kritiserte biskop Halvor Nordhaug som ba sokneprest Einar Ekerhovd beklage det han skrev på Facebook. Ekerhovd mente Pedersen- Eriksen heller burde vendt det andre kinnet til framfor å koble inn ­politiet da en kvinne fiket til henne. "Det var vitterlig en som ga det rådet en gang", skrev jeg. Mitt poenget var å si at en prest må ha rett til å hevde det Ekerhovd hevdet utan å få biskopen på nakken. Han er ordinert prest og får forsvare seg.

Hva Jesu ord om å vende det andre kinnet til skal bety, kan både teologer og andre diskutere. Pedersen-Eriksen må finne seg i at noen mener noe annet enn henne. Meningen var ikke ikke å kritisert Pedersen- Eriksen for å ha anmeldt det hun ble utsatt for. Det er hennes valg - og Ekerhovd må ha lov til å mene at hun burde valgt annerledes.

Kommentar #2

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Hanne Marie Pedersen-Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Det mennesket som slo meg er kanskje syk og trenger hjelp, men det betyr ikke at samfunnet kan overse det straffbare hun gjorde. Faktisk kunne dette mennesket fått hjelp gjennom straffen samfunnet eventuelt hadde gitt henne. Man får også gjort opp for seg gjennom straffen. På mange måter har det norske rettsvesenet og kriminalomsorgen en mye mer radikal tolkning av tilgivelse og forsoning, enn vi finner det andre steder i verden.

Det siterte er temmelig absurd.

Logikken er omtrent slik: Mennesket som slo Pedersen er sykt - formodentlig fordi det ikke støtter hennes teologiske synspunkter og livsvalg. (De som ikke støtter dette, er kanskje per definisjon syke?) Siden vedkommende likevel har begått en straffbar handling, bør samfunnet straffe henne. Men det er bedre enn kirkelig/mellommenneskelig tilgivelse, for norsk kriminalomsorg er flinkere til forsoning og tilgivelse uansett.

Utgangspunktet for denne logikken er, som politiet kalte denne saken: konseptet "hatkriminalitet." De "hatkriminelle" er en fare både for samfunn og kirke. De har intet krav på kirkens tilgivelse. I den nye, kirkelig sanksjonerte moralismen er det mange fiendebilder og lite forsoning å spore. Arbeidsforhold og minoriteters rettigheter er helligere enn kjærligheten selv. Derfor kan K Sandmæl skrive til Pedersens forsvar: "Lerø løfter ganske ubeskyttet fram “å vende det andre kinnet til” som om vanlige regler for HMS ikke gjelder for kirkelige arbeidstakere eller at kvinner/homofile/kristne bare må tåle det hvis urett blir begått og man opplever seg krenket."

I den nye moralismen skal offerrollen dyrkes, men på en paradoksal måte: gjennom maktutøvelse. Pedersen & co "vinner" når fienden har fått sin offentlige avstraffelse og ydmykelse, og egen offerrolle derigjennom befestet. Dette er det motsatte av den kristne offertanke. Det er liten plass til selvforsakelse i arbeidsmiljøloven - eller i Pride-paraden. Der skal alle opp og frem - og nåde den som kommer i veien for meg og mine livsvalg. Ingen nåde fra denne kanten, i alle fall - nåden kan du værsgågod få gjennom rettsapparatet.

Kommentar #3

Kjellrun Marie Sonefeldt

238 innlegg  1504 kommentarer

Jeg vil ikke ha et ord med i laget i denne saken

Publisert rundt 5 år siden

vedrørende om/når går grensen for at man skal vende det annet kinn til eller anmelde til politiet. Livets mangfoldighet har så mange fasetter,som må vurderes enkeltvis. Men vi kan jo ikke avskaffe bøter og fengselsstraff okke som er.

Men jeg vil gjerne dele en vakker historie fra jiddish kultur formidlet av Martin Buber i Lengselens barn. Oversatt fra tysk av Aasmund Brynildsen og Karin Bang. Aschehoug Forlag 1970.

En elev spurte rabbi Shmelke: "Det er sagt at vi skal elske vår neste som oss selv.Hvordan kan jeg gjøre dette,hvis min neste har forurettet meg?"    Rabbien svarte:" Disse ordene må forstås på den rette måte.Du skal elske din neste som noe som er lik deg selv. For alle sjeler er en`. Hver enkelt er en gnist fra den opprinnelige sjel,og denne sjelen er til stede  i alle sjeler,slik din egen sjel er til stede i hvert lem av din kropp.Det kan hende at din hånd gjør en feil og slår deg selv.Men ville du da ta en kjepp og slå hånden din fordi den var dum,og dermed øke din egen smerte? Slik er det også hvis din neste som er av samme sjel som deg selv,foruretter fordi han ikke forstår.Ved å straffe han,straffer du bare deg selv." Eleven spurte videre: "Men hvis jeg ser et menneske som er urettferdig for Gud,hvordan skal jeg så kunne elske han." "Vet du ikke",sa rabbi Shmelke,at den opprinnelige sjel kom ut av Guds vesen,og at hver eneste menneskesjel er en del av Gud? Og vil du ikke da bli grepet av medlidenhet når du ser at en av hans hellige gnister har forvillet seg i ødemarken og er ved å bli kvalt?"

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere