Arne Danielsen

329

Den bortkomne sauen og firhjulingen

Det mangler en sau i flokken. Gjeteren forlater de andre nittini sauene og begir seg ut på leting. Det er kirkesauen som mangler. Dette skulle bli en merkelig opplevelse – for gjeteren.

Publisert: 18. jan 2016

Flokkens vandring tok til for uhorvelig lenge siden. Det var den gang alle sauene var hvite og gjeteren gikk i sandaler og pleide å støtte seg til en stav. Flokken var stort sett grei å ha med å gjøre. Hver morgen og hver kveld talte gjeteren til hundre og alt var såre vel.

Tidene kom og gikk. Flokken ble utsatt rovdyr og sauetjuver og været kunne skifte mellom storm og stille. Men så begynte det å skje uventende ting. Flokken og gjeteren var kommet helt fram til den moderne tiden – til vår tid. Det endte med at gjeteren kastet staven og kjøpte seg en firhjuling, og at alle sauene fikk montert GPS rundt halsen.

En av sauene, den litt myndige kirkesauen, som i lange perioder under vandringen hadde vært bjellesauene i flokken, slet litt med å takle alle endringene i den moderne tiden. Ettersom alle nå hadde GPS var det ikke brukt for en bjellesau slik som før. Men likevel flokket de de fleste av de andre seg omkring ham – spesielt i høytidene.

Men den nye tiden skulle altså vise seg å bli vanskelig. Det er rart med det. Fra å være en bjellesau, som alle fulgte, til å bli utkonkurrert av GPS og andre nymotens ting, begynte kirkesauen litt rådvill å vandre fra side til side i flokken og prøvde å fange de andres oppmerksomhet. Flokken gikk for det meste rett fram eller hadde en tendens til å dreie litt mot høyre. Gjeteren la imidlertid merke til at stort sett de samme sauene holdt seg i samme posisjon i flokken.

I midten gikk sentrumsflokken. De hadde det til felles at de enten stemte på KrF, Venstre eller på Sp, men også på Ap. Ap-sauene utgjorde omkring tretti av de hundre sauene. Tidligere hadde det vært flere av dem, både førti og helt opp i femti prosent hadde tilhørt Ap-flokken. Men det var nå blitt en god stund siden.

Ap-flokken var så mange at de hadde det med å gå litt i bredden. Derfor befant en god del seg i sentrum, men også en del litt ute på venstre flanke og mange også på den andre siden. H og Frp-sauene holdt seg for det meste i sentrum og litt utover mot høyre.

I alle flokker finnes det alltid noen særinger. I denne flokken var det SV-sauene. Det var riktignok bare tre-fire stykker av dem, men de gikk og vaset så langt ute til venstre at de knapt ble lagt merke til av noen. 

Til sist var det den ene MDG-sauen – den yngste, mest sprelske og ikke minst den med det størst selvbildet. Han var ung til sinns og lett til beins. Han insisterte på at han ikke hørte til i noen av flokkene og løp fram og tilbake mellom dem alle og gjorde seg til. Men om natten sov han alltid sammen med den lille SV-flokken – og dessuten hadde han lagt seg til uvanen med å breke akkurat som dem også. Ok, tenkte de andre. Det er nok der du hører til.

Slik forholdt nittini av sauene seg til hverandre. Men hva med kirkesauen – den gamle bjellesauen? Jo, han ble stadig mer mismodig.  Han følte seg til overs og temmelig unyttig. I et desperat opprør og kanskje i et forsøk på å vekke oppmerksomhet, farget han ulla si rødgrønn – men mest rød. Og så rev han av seg GPS'en og bestemte seg for å gå sin egen vei. Han dreide av til venstre, gikk en stund sammen med SV-flokken der MDG-sauen for det meste også befant seg, før han til slutt kom helt ut på viddene.

Gjeteren dro avgårde på firhjulingen sin for å lete etter den villfarne. Etter en stund fikk han se kirkesauen stå alene oppe på en liten stein. Der stod den å brekte helt for seg selv. Da gjeteren kom fram, spurte han hvorfor han stod der å brekte. «Jeg breker ikke», brummet kirkesauen, «Jeg preker». «Preker du? Hva preker du om?».

Da ramset kirkesauen opp sitt politiske program, det om asylsøkere, lengeværende asylbarn, unge enslige asylsøkere, innstramninger, familiegjenforening, Listhaug (her fikk ulldotten brekningsfornemmelser), tigging, oljeboring, Palestina og en del andre kampsaker. Videre nevnte han saker som likekjønnet ekteskap, interreligiøst dialogsenter på Stiklestad, demonstrasjonstog i Oslo til forsvar for muslimers rett til å la seg krenke og mye annet.

Gjeteren kremtet forsiktig og spurte hvorfor akkurat disse sakene opptok den brek… unnskyld den prekende sauen så sterkt. «Det har med solidaritet å gjøre», svarte kirkesauen. «For noen få tiår siden ble jeg overbevist om at sosialisme og solidaritet er samsvarende med det jeg står for».

Gjeteren, som var en klok og sindig kar, antydet da at den sosialistiske ideen vel må ha spilt falitt. Jo da, det hadde vært mye snakk om solidaritet og den slags da den hadde sin glanstid. Men det var jo også slik at på den tiden var alle sauer grå i ulla og alle gikk i takt, noe som i høysete grad er unaturlig for sauer. Derfor gikk alle med senket hode, og de hadde et trist og tomt blikk – tommer enn det sauer vanligvis har. De så dypt ulykkelige ut alle sammen. Og så ble det rapportert fra flere sosialistiske land at eliten, som kalte seg «arbeidere», mesket seg i overdådig luksus mens mange sauer ble satt i små og trange innhegninger og at noen av dem ble plaget og pint og til og med drept – ikke fordi de skulle slaktes, men fordi de ikke var grå nok i ulla – slik alle skulle være på den tiden.

«Jeg foreslår at du gjør det du er best på,» så gjeteren mildt til kirkesauen. «Jo da, det er en ny tid. Sauer bruker GPS, men likevel trenger de en ledersau, en som kan vise vei åndelig og gjerne også moralsk og ellers lede an når sauene ikke helt stoler på GPS’en sin.»

Men så ble han med ett litt bestemt: «Kom deg tilbake i flokken og slutt å vingle fra side til side, eller rettere sagt, slutt å virre omkring på venstre side av flokken. Gå foren, vis vei og framstå som en ekte bjellesau. Da skal du se at de fleste i flokken vil sette pris på at du er der – og at du er den du er, og de vil følge deg.»

«Ja. Jo,» mumlet kirkesauen lavt og betenkt. «Det er sant som du sier. Det er slik jeg har gjort før og til alle tider. Kanskje jeg skulle begynne med det igjen?» «Ja, gjør det» sa gjeteren. Han var glad på den forvirrede og bortkomnes vegne. «Hopp opp på firhjulingen, så skal du få sitte på tilbake til flokken». Men da stilte sauen seg bredbeint i lyngen. Han så trassig ut. «Hva er det nå?» spurte gjeteren. «Det er ikke bra for klimaet,» sa kirkesauen bestemt. «Å kjøre firhjuling er ikke klimavennlig,» insisterte han.

«Ok» kommenterte gjeteren, «kan hende det ikke er det, men like fullt kan du sitte på tilbake til flokken.» «Nei!» sa den rødgrønne ulldotten enda mer bestemt. «Jeg vil ikke bidra til økte utslipp av CO2.» Gjeteren framførte det innlysende: «Jeg skal jo uansett kjøre tilbake til flokken. Om du sitter på, så slipper vi ikke ut (vesentlig) mer CO2 enn om jeg kjører alene.» «Det kan godt være,» svarte sauen, «Men jeg vil ikke bidra til økte klimautslipp. Hører du!?» Gjeteren var i ferd med å gi opp, men gjentok enda en gang det innlysende.

Da bekjente sauen sin egentlig bekymring. «Dette er viktig symbolpolitikk. Hvis jeg kommer tilbake til flokken på en firhjuling, vil hverken SV, han MDG eller Trine Skei Grande ha noe mer med meg å gjøre.» Gjeteren så oppgitt på dotten. «Det er godt mulig. Men hva med de øvrige fem og åtti eller nitti prosentene, hva med hele resten av flokken? De vil sikker mer enn gjerne snakke med deg.» Den bortkomne så enda mer bortkommen ut. «Nei, hører du! Klima er viktig!»

Da innså gjeteren at dette var et meget alvorlig kasus. Han begynte å kjøre tilbake mot flokken – uten den den forvirrede.

Mens han satt der og kjørte, forstod han at flokken heretter ikke kunne regne med kirkesauen. Han kom til at de kanskje måtte greie seg uten. Og så sendte han i stedet av gårde en takksigelse til Gud Fader – for GPS’ens velsignelser.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere