Robin Haug
Er det nesen som skal styre utviklingen av våre samfunn?
Man har forlagt de eksplisitte politiske ideologiene,
og propagandaen i en gammeldags fascisme, nazisme eller kommunisme er ikke lenger effektiv; informasjons- og kommunikasjonsteknologiene umuliggjør ikke slik propaganda, slett ikke, men dens
mangfoldiggjørelse betyr at denne type propagandas største våpen, nemlig dens suverenitet, for lengst er umuliggjort. Stemmene er alt for mange.
Og det var de forlorne kommunistene som viste vei, på sekstitallet. Det var overgangen til den emosjonelle propagandaen vi så. Beatles, Flower Power, den moralske indignasjon og fordømmelse: «You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one. I hope someday you'll join us, and the world will be as one.» (Muligvis fortjener ikke Lennon slik bruk, men uomtvistelig er hans virkningshistorie slik. Den allertenkeligst mest naive skjønnhet i bunn gjør propagandaen nesten uangripelig.)
Sosialpsykologen Alex Gillespie
mener at det i våre moderne pluralistisk diskuterende samfunn har oppstått en ny type propaganda. Motsatt forrige type, som direkte undertrykte meningsmotstanders perspektiv, vil den nye propagandaen
utstille meningsmotstanders perspektiv ved hjelp av semiotisk-emosjonelle barrierer. Den nye propagandaen ses flittig brukt her på Verdidebatt. Viktigere, og alvorligere, er at den benyttes av alle
hegemoniske eliter. For det er denne propagandaen som har bragt dem i maktposisjon. Gillespie beskriver propagandaen i vår egen tid godt.
Den første barriere
er bruken av «rigide motsetninger.» Eksempel: man definerer sitt eget standpunkt som anstendig, og motstanderens som «fascistisk» o.l. Motsetningen er rigid i at man velger stigmatiserende
merkelapper som ikke kan være gradvise. Man kan ikke være litt eller meget fascist: enten er man en fascist, eller også ikke. Man låser fast. Dette er en slags tvangstrøye.
Så kommer den andre barriere
kalt «følelsesmessig overføring.» Denne taktikk gir kraft til den første barrieren. Man overfører følelser som er knyttet til en kulturell kjernemotsetning til en sekundær situasjon. Eksempel:
man låner følelser knyttet til fascismens paramilitære svartskjorter med henblikk på å beskrive sin motstander. Motstanderen som er iført tvangstrøye skal spyttes på.
Dermed blir det umulig å være uenig og samtidig fortsatt være et ordentlig menneske.
Dette legger til rette for den tredje barriere
som Gillespie kaller «forbudte tanker.» Her mister man simpelt hen status som menneske hvis man først av dette propagandaapparat slik assosieres. Mister man slik status er skråplanet åpnet for en
stadig mer inhuman behandling av meningsmotstandere.
Den fjerde barriere er «stigmatiseringen»
og strategien er nå hinsides ord, tegn og tanker. Angrepet foretas på motstandernes personer. Her er skjellsordene avgjørende. Man bygger en bølge av ukvemsord som skal skylle personen vekk. Kloakk,
brunt, grums, osv. Slik skaper man en fremmedgruppe, dvs. en gruppe man definerer sin egen identitet negativt i forhold til.
Her ser man ofte olfaktoriske elementer
og sannelig er vi fra naturens side programmert til å vende oss vekk fra ting som lukter vondt. Ting som stinker bringer oss automatisk i kontakt med den svært effektive følelsen avsky. Koblingen
mellom en følelse av avsky og en utpekt fremmedgruppe har en dehumaniserende effekt. Man fratar sine meningsmotstandere de grunnleggende symboler på menneskelighet. Dette forsterkes ytterligere når
man også trekker inn laverestående dyr.
Den nye
propagandaen
angriper livsnerven i det vi kan kalle ‘åpenheten.’ De selverklærte anstendige nekter seg selvsagt ikke å oppføre seg svært uanstendig overfor sine meningsmotstandere. Her
er jo de gamle ismene stadig levende: målet helliger midlene.
Men åpenheten som kan forhindre slik ødeleggelse av offentligheten og i siste ende selve samfunnet forutsetter at man dyrker en kultur hvor man setter den moralske dom i parentes. Et imaginært felt hvor den moralske dom er satt ut av kraft, derfor.
Elitene spiller dessverre bevisst på å obstruere samfunnets bevissthet, samtidig som den klart og tydelig markedsfører seg som en følelsesmessig menighet. En menighet som, altså, spiller på de mest primitive følelser i oss, hvis viktigste våpen er stanken.
Men skal verden enes i lennonsk imaginasjon
må stanken først drives ut. Verden er forenet først når alle kilder til stank er utpekt med harmdirrende pekefingre, og når kildene til sist med ulike midler trykkes helt under.
Kan vi håpe på en genuin debatt om misbruket av våre neser?
-o0o-
Vil man lese litt? Begynn her:
Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land
Skriv innlegg
Jeg har fått stadig større sans for Haug og det han skriver gjennom årene. Her peker han på et fenomen som det er grunn til å ta på alvor. Det kan se ut til at nesen har en langt større betydning enn jeg tidligere har antatt.
Det kristne livet, vanlig folkeskikk gjennom mange hundre år, er tuftet på bl. annet Paulus brev til romerne kap.12:
Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes , så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rettferdiggjort= rett levesett.)
Dette har jo vært rettesnor for for kristne til alle tider. Hvis du opphøyer deg selv, blir du fornedret, mens hvis du blir fornedret skal du opphøyes. Som det står i ordspråkene: Hovmod står for fall.
Du skal opparbeide deg strategier og prinsipper slik at du kan stå oppreist når det stormer rundt deg.
Men nå har vi overtatt krenkelseskulturen fra muslimer når det gjelder fohåning av profeten.
Mange mennesker er blitt så sårbare og alle og enhver blir nå krenket.
Det er mange som står fram og forteller om sin krenkelse i full offentlighet i media og svarer på denne med en ny overdrivelser.
Det må være noe galt noe sted når det er så mye mobbing (krenkelser) i samfunnet i våre dager.
Hva kan årsaken være?
Mye spennende og riktig fra Gillespie. - Jeg ble sjokket i 1974, da jeg ankom et norsk universitet og opplevde hvordan studentene brukte ordene som sverd for å hugge hverandre ned og vinne kampen.
Etter 22.7.2011 har den nye propagandaen med å undertrykke meningsmotstandere vært påtagelig fra starten! Det merket jeg raskt, og valgte å bruke min stemme til støtte for dem som IKKE var i maktposisjon. Denne muligheten var der for meg, fordi jeg faktisk støtter religiøse, konservative og de noe mer innvandringskritiske, selv om jeg ser på Muhammed som en profet og lærer for sitt folk. - Jeg ble sjokkert som ung, av illsinnet til et voksent menneske over en slektning som ikke hadde "partiboka" si i orden. Livet førte meg til sosialen på 70 tallet, og jeg lurte på hva de lærte på sosialskolen for å bli så uforskammet mot folk? - Nyskjerrigheten førte meg til en 3 årig utdannelse der. (Første dag stilte jeg i foldeskjørt og blaser, så jeg er vant til å stå alene ;-)) - Men en kvinne ble rasende på meg og formidlet at jeg hadde ingenting med å ta hennes utdannelse! - Min slektsbakgrunn var ikke egnet for denne utdannelsen fikk jeg høre. - Her var det oss og de andre!
---------
Når så mennesker og ideologier kommer til makt, trenger vi virkelig å skjerpe oss! - Men vi følger med som sauer, og erkjenner det ikke før vi har fått en ny maktelite! - Vi ser det fordi forskjellene nå øker stadig mer mellom de som har mye og de som har lite!
Du tror vi er så uenige Haug, men det vår tid virkelig trenger er opplæring for å lære å tenke selv! Fra slike posisjoner kan vi komme dit at vi rådslår om den politiske veien videre. Og akkurat disse rådslagingsprinsippene er noe av det viktigste i min troslære! - De handler om hvordan vi behandler hverandre generelt og når vi drøfter et problem spesiet!
Religion har vært metoden for opplæring i å søke sannhet og stå for sine meninger, framkommet i lønnkammeret Det handler om å lukke ute forstyrrende faktorer og komme i fokus for oppgavene. Og ledestjernen er "Skjønnheten"
- "O du, hvis åsyn er det jeg tilber, hvis Skjønnhet er min helligdom", lyder en bønnestrofe jeg har. - Når vi søker skjønnhet - søker vi Gud. Det gjelder alle våre sanser, syn, hørsel, smak og ikke minst lukt! Nesen er en virkelig god veileder!
Jeg har så absolutt IKKE tilhørt noen maktelite. Men jeg har håndhevet ideen om respektfull dialog som best jeg kan. Det er nødvendig for å få fram ulike stemmer. Her på forumet har jeg vært minoitet som både eldre kvinne og med min trosforståelse som er forfulgt av fundamentalister. Selv om jeg selv aldri våger "å dømme" andre, begynner nå belastningene å bli større enn gledene når jeg skriver her på VD. Derfor har jeg billedlig startet med å vise dere ryggen; - derfra hvor jeg er hjemme i mine skjønne omgivelser.
Vennlig hilsen Mette
Den rådende overbevisningen er i dag at nærhet mellom mennesker representerer et moralsk gode. Den fremherskende lengsel er i dag å utvikle en individuell personlighet gjennom erfaringer av nærhet og varme sammen med andre. Den rådende myten er i dag at alle samfunnets onder kan forstås som uttrykk for upersonlighet, femmedgjøring og kulde.
Summen av disse tre faktorene er en intimitetsideologi: Alle slags sosiale relasjoner er virkelige, troverdige og autentiske jo mer de nærmer seg den enkeltes indre psykologiske bekymringer.
Denne ideologien forvandler politiske kategorier til psykologiske. Denne intimitetspsykologien definerer samfunnets humanitet uten å ty til guder; - Vår Gud er varmen. Historien om den offentlige kulturens vekst og fall stiller i det minste et spørsmålstegn ved denne formen for humanitet.
Sitat fra boken 'Intimitetstyranniet', kap.:' Slutten på den offentlige kulturen' av Richard Sennet
