Sanksjonerer muhammedtradisjonen overgrep mot kvinner og voldtekt?

Begivenhetene i Tyskland på Nyttårsaften, der mange kvinner ble antastet utenfor Kølnerdomen og i andre byer, har vekket til live et minne fra ungdommen. Våren 1985 var vi en gruppe på 10-12 stk som reiste fra Israel til Egypt for å få en smak av hvordan dette landet var. Et av reisemålene var pyramidene i Giza, og for å komme ditt valgte vi å reise med de lokale bussene. Jeg har aldri noen gang, hverken før eller siden, reist men busser som har vært så stappfulle av mennesker som i Kairo. Men det som sjokkerte meg, og som dukket opp i minnet i forbindelse med hendelsene i Tyskland, var det som jentene i gruppen vår opplevde. For de fortalte at de ble antastet og befølt av de mannlige passasjerene. Problemet var så stort at de kun fikk være i fred vet at vi opptråtte som par, noe som ikke var så lett da det var flere jenter enn gutter i gruppa. Jeg husker at jentene rett og slett var sjokkert over det de ble utsatt for.

Nå kan jo noen tenke at det er stigmatiserende å henge ut noen menn på en buss i Kairo en gang i 1985. For det kan umulig være rett å trekke slutninger fra en hendelse til en hel kultur. Noen hårsåre multikulturalister vil garantert dukke opp og si at det er minst like gale, eller kanskje enda verre i India, og at overgrep og voldtekt skjer i kristne miljøer. Hvem husker ikke Lundgren som for noen år siden påviste hvordan prester og pastorer forgrep seg. Joda, det er sikkert på sin plass med forbehold om både det ene og det andre. Men jeg vil likevel argumentere for at den islamske ideologien utmerker seg ved å sanksjonere og lovregulere voldtekt under bestemte omstendigheter.

Hvis vi velger å forholde oss til nettstedet til Islamsk Råd i Norge, kan det se ut som jeg har en dårlig sak. For her kan enhver lese at  «Voldtekt har intet med islam å gjøre»: "Islamsk Råd Norge tar på det sterkeste avstand fra voldtekt, som vi anser som en kriminell handling av verste sort, som fortjener den strengeste straff. Dette er også Islams kompromissløse standpunkt. Når en person av muslimsk bakgrunn voldtar, så skjer det på tross av hans nominelle muslimske bakgrunn, og ikke på grunn av den. Enhver virkelig troende muslim ville aldri finne på å begå en slik forkastelig handling, som strider helt grunnleggende mot religionen, og fornedrer både offeret og overgriperen. Vi troende muslimer tar fullstendig avstand fra slike forbrytere, og aksepterer heller ikke at andre forsøker å assosiere oss med dem".

Denne påstanden virker jo umiddelbart betryggende. Neste skritt i min lille ulærde undersøkelse er å sjekke opp hva som Ahmad ibn Naqib al-Misri har å si om saken. Han har skrevet boken «Reliance of the Traveller» med undertittelen «A Classic Manual of Islamic Sacred Law". Siden jeg ikke fikk inn den islamske lovgivningen med morsmelken, er jeg henvist til det store innholdsregisteret. Under stikkordet «Rape» blir det oppgitt to henvisninger. Den ene er til o7.3. Bok O (bokstaven O) har til overskrift «Justice» eller «Rett». Paragraf o7.3 går ut på at for å forsvare noe skal det brukes minst mulig makt. Hvis det å rope kan avskrekke noe, skal det ikke brukes slag osv. I en parentes får vi opplyst at Sheikh 'Umar Barakat i sin kommentar til «Reliance of the Traveller» siterer Abul Hasan Mawardi, som ifølge de biografiske opplysningene bak i boka var født i Basra i 974, og var en fremstående lærd tilhørende Shafiskolen. Denne Mawardi slår fast at «denne presedensordenen gjelder for kriminelle handlinger som ikke er usømmelige (ikke sedelighetssaker). Når en aggressor voldtar noen som det er lovstridig for ham å ha seksuell omgang med, er det tillatelig å drepe vedkommende umiddelbart» (s.595). Her er naturligvis det store spørsmålet hva som skjuler seg bak "lovstridig å ha seksuell omgang med", men det får vi altså ikke vite noe om her.

Neste paragraf som omhandler voldtekt, er m8.10. Kapittel m tar for seg hva den islamske lovgivning sier om ekteskapet. En mann skal betale brudegave før bryllupet, og reglene for fastsettelsen av størrelsen på denne gaven er ganske kompliserte. For meg ser det ut til at markedsprinsipper som gjelder enhver handelsvare også gjelder her, men jeg er ikke sikker. Hvis mannen ikke er økonomisk i stand til å betale denne gaven før bryllupet, kan kvinnen annullere ekteskapskontrakten. Men hvis ekteskapet blir fullbyrdet, kan ikke kvinnen annullere. I det tilfellet er mannen pliktig å betale brudegaven som svarer til brudens verdi. Det samme gjelder også dersom en mann tvinger en kvinne til å drive hor med ham, dvs. at han voldtar henne. Men voldtekt straffes tilsynelatende ikke på en annen måte enn at brudegaven må betales.

Vi må nok anta at islamsk lovgivning har mer å si om voldtekt enn dette. Men så langt kan det jo absolutt se ut til at Islamsk Råd Norge har en god sak når det slår fast at islam tar avstand fra voldtekt.

Men nå er saken den at den amerikanske hjelpearbeideren Kayla Mueller jevnlig ble voldtatt av lederen for den muslimske staten, Abu Bakr al-Baghdadi. Dette pågikk helt fra hun ble tatt til fange i august 2013 og til hun døde i februar 2015. Den vanlige reaksjonen i vestlige medier er at lederskapet i IS har vektlagt en «smal og selektiv lesning av Koranen og andre religiøse bestemmelser, ikke bare for å rettferdiggjøre vold, men også for å opphøye og feire hvert sexoverfall som åndelig velgjørende, endog nesten som moralsk høyverdig.

«Hver gang han kom for å voldta meg, brukte han å be», sa F, en 15 år gammel jente, som ble tatt til fange på Sinjarfjellet for et år siden, og som ble solgt til en irakisk kriger i 20-årene. «Han brukte å fortelle meg at dette er ibadah (tilbedelse)», sa F til New York Times (F ville bare ville bli identifisert med forbokstaven på grunn av skammen forbundet med voldtekt).

På Dagsrevyen søndag 10.janaur 2016 var det intervju med Natrah Bashar, en jesidi-kvinne. Hun var gravid i sjette måned da hun ble kidnappet av terrorgruppa IS. I løpet av et halvt år ble hun solgt til tre ulike menn. Hun forteller hvordan tusenvis av jesidier ble kidnappet og solgt som slaver av IS. Som det framgår av denne artikkelen eksisterer det prislister for salg av sexslaver. Denne handelen er altså en integrert del av IS virksomheten.

Nå tyder heldigvis spørreundersøkelser på at det er et mindretall av verdens muslimer som støtter IS sin måte å praktisere islam. Om vi skal tro denne undersøkelsen, er det en stor del av den muslimske befolkningen som forakter eller avviser IS. «I ingen av de landene som ble undersøkt var over 15% av befolkningen som viste positive holdninger til Den islamske staten». At opp mot 15% kan ha sympati med denne staten er i og for seg ille nok etter min mening.

Det er dog påfallende at et land som Saudi-Arabia ikke er med. Dette landet praktiserer læren til Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (1720-92) som ifølge SNL oppfordret de troende til å vende tilbake til «islams opprinnelige budskap» og som gikk «inn for en bokstavtro tolkning av Koranen og tradisjonen». Det kunne jo vært interessant å få vite hvor stor del av befolkningen i et USA alliert land som har sans for ISmetodene, men det får vi altså ikke vite.

Det store spørsmålet er naturligvis om IS representerer en smal tolkning av tradisjonen, eller om det faktisk kan være slik at det er IS som representerer den genuine muhammedtradisjonen slik vi finner den i Koranen og senere overleveringer om Muhammed, som jo er alle muslimers store forbilde, og som det er strengt forbudt å si noe mindre fordelaktig om.

I 626 e. Kr. angrep Muhammed og hans menn den arabiske stammen Banu Mustaliq. Ibn Ishaq skriver slik om denne hendelsen i «The Life of Muhammed» (Sirat Rasul Allah): «Det ble kamp og gud sendte Banu al-Mustaliq på flukt og drepte noen av dem og gav sendebudet deres koner, barn og eiendom som krigsbytte» (s.490). Videre får vi høre at sendebudet tok mange fanger og fordelte dem til muslimene. En av de som ble tatt var Juwayriya som var datter al-Harith ibn Abi Dirar, høvdingen over Banu Mustaliq. Juwayriyya var «a most beautiful women» som Ibn Ishaq sier (s.493). Hun var først blitt gitt til en Thabit b. Qays b. al-Shammas. Men da Thabit skjønte at Muhammed så på henne akkurat som han selv gjorde, som en usedvanlig fortryllende kvinne, ble han mismodig for det kunne bare bety en ting: Muhammed ville ta henne til kone. Og akkurat slik skjedde det.

Men Muhammed hadde forståelse for at også andre i hans følge kunne ha glede av samvær med kvinner. Men det var et problem. Muslimene hadde tatt fanger for å få løsepenger for dem, for øvrig en ikke ukjent praksis den dag i dag. Samtidig hadde de sverget på at de ikke ville gjøre vold mot fangene. Muslimene led over fraværet av sine koner. En viss Abu Sirma sa til Said al Khadri: «O Abu Said, hørte du Allahs budbærer nevne al-'azl (avbrutt samleie)? Han sa: Ja, og føyde til: Vi drog ut med Allahs budbærer på ekspedisjonen til Banu Mustaliq og tok til fange noen ypperlige arabiske kvinner, og vi begjærte dem, for vi led av fraværet fra våre koner, (men samtidig) ønsket vi også løsepenger for dem. Så vi bestemte oss for å ha avbrutt samleie med dem. Men vi sa: Vi gjør en handling mens Allahs budbærer er i blant oss, hvorfor ikke spørre ham? Så vi spurte Allahs budbærer, og han sa: Det gjør ikke noe om dere ikke gjør det (har avbrutt samleie), for hver som sjel som skal bli født inntil oppstandelsesdagen vil bli født» (Sahih Muslim, Bok 8, Hadith Nr 3371).

Det eneste spørsmål Muhammed var opptatt av var om ofrenes løsepenger ville bli redusert eller fullstendig tapt hvis kvinnene ble returnert gravide til sine ektemenn. Muhammed var altså ikke opptatt av om det var moralske riktig eller galt å voldta kvinner som var tatt til fange. Koranen ser ut til å være helt klar på at det er tillatt å voldta kvinner som er tatt til fange.

Et interessant avsnitt finner vi i Sure 33, 49-52. Denne Suren tar for seg begivenheter som skal ha funnet sted i år i A.H 5, altså i 627 e.Kr, og som gjelder Muhammed helt spesielle regler: «Profet, Vi har tillatt for deg og dine hustruer, som du har gitt deres brudegave, de slavinner du eier, krigsbytte som Gud har gitt deg, dine kusiner på fars og mors side som utvandret sammen med deg, og enhver troende kvinne som gir seg til profeten, om profeten ønsker å ta henne til ekte. Dette gjelder særskilt for deg, fremfor de troende. Vi vet vel hva Vi har pålagt dem med hensyn til hustruer og slavinner. Dette for at du ikke skal ha noen anfektelse. Gud er tilgivende, nåderik. Du kan la stå i bero hvem du vil av dem, og ta til deg den du vil. Og om du ønsker noen du har adskilt fra deg, så rammes du ikke av skyld. Dette er nærmest til å gi dem oppmuntring, og at de ikke skal sørge, og at de alle skal være tilfreds med det du gir dem. Gud vet om det som bor i deres hjerter. Gud vet, er mild. Heretter er ikke kvinner tillatt for deg, og heller ikke å bytte dem ut med andre, selv om deres skjønnhet behager deg. Dette gjelder ikke slavinner. Gud vokter over alt». (Koranen, Einar Bergs oversettelse).

Nå kunne vi jo tenke at disse reglene om slavekvinnene utelukkende kom til anvendelse på Muhammed, og ingen av hans tilhengere. Men den tanken kan ikke være riktig om vi holder oss til hva Koranen sier et annet sted: «Det samme (forbud å ta til ekte) gjelder ærbare kvinner (det vil si gifte kvinner), unntatt slavinner. Dette er Guds forskrift for dere. Bortsett fra disse står dere fritt i å søke kvinnelige partnere med de midler dere har, som ærbare menn, ikke i utukt. For den glede de gir dere, påligger det dere å gi dem det de tilkommer. Utover dette er det ingen urett i gjensidig overenskomst. Gud vet, er vis.» (Koranen 4,25)

I 627 slo Muhammed tilbake en koalisjon fra Mekka mot Medina. I ren fryd over seieren gikk han til angrep mot den siste jødiske stammen i Medina, Banu Qurayzah. Noen islamopologeter forsøker å benekte at så mange som 700-900 jødiske menn ble drept av muslimene i dette angrepet, men Halvor Tjønn argumenterte i Verdibørsen 1.12.2012 (ca 28 min ut i sendingen) for at alle vestlige faghistorikere aksepterer historien som sann.

Men slik Ibn Ishaq forteller (s. 464) ble mellom 600 og 900 jødiske menn halshugget ved ei grøft Muhammed hadde sørget for å få gravd på markedsplassen slik at de hodeløse kunne begraves i den. Denne massakren foregikk framfor øynene på deres hustruer og barn. Koranen kommenterer denne blodige hendelsen på ganske prosaisk vis: «Og Han brakte ned fra deres borger de av skriftfolkene som hadde ytet fienden bistand, og Han kastet skrekk i deres hjerter. Noen drepte dere, noen tok dere til fange. Og Han lot dere arve deres jord, boplasser og eiendom, jord som dere ikke hadde satt fot på. Gud evner alt» (Koranen 33,25-26).

Etter massakren forteller Ibn Ishaq ganske likefrem (s.466) at «deretter fordelte sendebudet eiendommene, konene og barna i stammen Banu Qurayza til muslimene, og han kunngjorde på den dagen andelene av hester og mennesker, og selv tok en femdel». Hans eget harem ble utvidet den dagen med en Raihana bint Amr. Bare timer tidligere hadde hun vært vitne til hvordan hennes far og mann brutalt var blitt henrettet.

Etter massakren av Banu Qurayzah får Muhammed dette budskapet: «Heretter er ikke kvinner tillatt for deg, og heller ikke å bytte dem ut med andre, selv om deres skjønnhet behager deg. Dette gjelder ikke slavinner. Gud vokter over alt» (Koranen 33,52). Vi må jo spørre hvorfor en Guds budbærer må bli advart mot å drive med konehandel omtrent som man drev hestehandel her i landet i tidligere tider? Men det er ikke nok. Denne lille restriksjonen kunne tilsynelatende blir for begrensende for ham for straks etter får han åpenbart at det gjelder ikke slavinnene for «de er slavinner som du eier» (33,52).

Hver gang Muhammed trengte å krydre sexlivet sitt, var det bare å raide en by eller karavane, og ta kvinnene til fange. Hvis et raid var for anstrengende, var muligheten for å kjøpe en slavinne selvfølgelig åpen. Handel med slaver er vel kanskje like gammelt som et visst annet yrke. Men saken er i alle fall den at i virkeligheten var det ingen begrensning for grunnleggeren av islam.

De fleste med sin moralske sensibilitet noenlunde intakt vil vel reagere med et visst ubehag mot et grunnleggerens kvinnesyn. Men det er dessverre mulig å finne enda mer rimelig suspekt stoff i den angivelig hellige boken: «La dem som ikke finner utvei til ekteskap, være avholdne til Gud beriker dem ved sin gunst. Om noen av de slaver dere eier, ønsker frihetsbrev, så la dem få det, om dere vet om noe godt i dem. Og gi dem noe av den rikdom som Gud har gitt dere. Tving ikke deres slavepiker til prostitusjon, om de vil leve i ærbarhet, i begjær etter denne verdens gods. Men om noen tvinger dem, så er Gud etter tvangen tilgivende, nådig» (Koranen 24,33). Muhammeds moralske forskrifter kommer svært ofte med et unntak. Tilsynelatende virker det som Allah forbyr prostitusjon. Men hva er meningen? Tving ikke slavepikene til prostitusjon hvis de vil leve i ærbarhet. Betyr det at hvis deg ikke bryr seg om ærbarhet, så er det helt greit å tvinge dem til prostitusjon, altså drive hallikvirksomhet? Men siste delen av verset er uhyre problematisk og kan vanskelig tolkes som noe annet en blankofullmakt til å gjøre med slavinnene nøyaktig hva som måtte behage eieren, også å tvinge dem til prostitusjon for på den måten å bruke dem til å tjene penger.

Det er ikke noe problem å trekke fram en rekke andre steder i Koranen som omhandler slaveri og sex med dem. Interesserte anbefales å studere denne artikkelen ( www.answering-islam.org/Authors/Arlandson/women_slaves.htm ) på www.answering-islam.org. (Ibn Warraq sier dette om nettstedet Answeing Islam: This is not only the best Christian Web site, but probably the best Web site of all the Internet devoted to refuting and criticizing Islamic claims, doctrines, trines, history, and the Koran. It is well-documented, and is one of the few anti-Islamic Web sites that is very careful to give the proper references, and thus one has all the more confidence in its pronouncements. It is also very fair in that it gives ample space to Muslims to reply, and scrupulously removes any material that is shown to be erroneous.  (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 6031-6034. Kindle Edition). De som vil ha en respons til denne artikkelen fra muslimsk side kan gå til denne artikkelen.

For min del synes det krystallklart at det IS praktiserer er tilnærmet nøyaktig det samme islams grunnlegger praktiserte. IS halshugger alle som ikke vil bli muslimer. De tar til fange kvinner og barn og bruker dem som sexslaver. Det synes å være absolutt umulig for meg å bortforklare de versene i Koranen som gir muslimer fri adgang til å holde slaver og bruke dem til hvilket som helst formål. Det kan ikke være tvil om at islam er en ideologi som sanksjonerer og betrakter det som Allahs vilje å overfalle kafirene overalt hvor de er og enten gjøre dem til muslimer eller å drepe dem med mindre de tilhører bokens folk, og følgelig kan få leve som dhimmier, noe som innebærer en rekke ydmykende begrensninger.

Det kan ikke være tvil om at de aller fleste av verdens muslimer lever på en langt høyere moralsk nivå enn grunnleggeren av denne ideologien. Som Basim Ghozlan sa det på Verdibørsen så tror han ikke på en Muhammed som sanksjonerte drap på jøder og annen voldelighet. De islamske primærkildene synes helt klart å tegne et langt mer brutalt og barbarisk bilde av islams grunnlegger enn hva Ghozlan vil ha oss til å tro. Og det er dette mange muslimer oppdager i den tragiske radikaliseringsfasen så alt for mange blir offer for.

Det er nødvendig at muslimer og andre får virkelig kunnskap om hva de islamske primærskriftene virkelig inneholder av barbarisk stoff. Fordi de aller fleste her i Vesten lever i den villfarelse av islam går ut på omtrent det samme som kristendommen eller en av de andre religionene. Sannheten er den at islam er unik i sanksjoneringen av vold og moralsk barbari. Tekster som gjør kidnapping og seksuell utnytting av kvinner til noe som er tillatt, finnes ikke i andre religioner. Selvsagt skjer overgrep mot kvinner i alle kulturer, og slaveriet er kjent i alle kulturer, også sexslaveriet. Men alle andre religioner enn islam fordømmer dette som moralsk forkastelig.

Det finnes heldigvis mennesker som har bevart såpass mye av den naturlige moralfølelsen at de reagerer med skrekk på hva grunnleggeren av denne barbarisk ideologien sanksjonerte. Ibn Warraq har samlet en rekke vitnesbyrd til muslimer som har erkjent de faktiske forhold og fullstendig tatt avstand fra den ideologien de var indoktrinert i.

En anonym frafallen skriver slik: «I was born in a Pakistani family in the West. I was a major fundamentalist Muslim. I had absolute faith in Islam and I loved it very much. However after reading the Koran a few times I started to wonder about some of the verses. There were things in the Koran that were making me nervous, also the many stories about Muhammad were also cause for concern. The conquest and subjugation of the Jews was rather disturbing; so, too, was the rape of many women. I did not want to believe this and I started to say to myself that these stories are lies". (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 1314-1317). Kindle Edition).

Den samme anonyme personen fortsetter på denne måten: Also, how can I believe a man with such low moral character? acter? How can I believe in a man who does things I myself find abhorrent and disgusting? A man like him today, instead of being in a mosque, would actually be in prison with a seven-year jail sentence for rape and child molestation. For the cultural reasons given for this act (by the so-called scholars) of Muhammad's marriage with a six-year-old are irrelevant! No sane man in any time or place would have sexual feelings for a baby! (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 1327-1330). Kindle Edition).

Jeg slutter av med et vitnesbyrd av en apostat som flyttet til Vesten. Ethvert fritt menneske vil vel tenke at å komme seg bort fra et totalitært muslimsk samfunn til et fritt og demokratisk samfunn i Vesten må være en udelt positiv erfaring. Men slik var det ikke: My move to the West has completely disillusioned me. Academic clerisy, for the most part, has decided to jump on the political correctness bandwagon and not criticize Muhammad and his ideology at all. In most religious studies programs, professors criticize every religion on the face of the earth except the aforementioned. Some libraries have not even considered ordering Ibn Warraq's Whys I Am Not a Muslim and The Quest for the Historical Muhammad. However, I can find every other book written by Western apologists of Muhammad's ideology. Incidentally, Muhmmad's ideology has the largest number of spin doctors, both Muhammadans and non-Muhammadans, who fail to question the fact that most world religions contradict Islam: they teach us not to kill, not to plunder at any cost. However, Muhammad's ideology in the name of Allah makes a virtue out of everything abhorrent in human nature. Also, some books have ridiculous arguments telling critics not to criticize the aforementioned ideology since it's the fastest growing religion in the world. In my mind, its growth makes it all the more necessary for us to criticize, and then let the ideology stand trial. (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 3428-3434). Kindle Edition.)