Verdidebatt

Ingen ­humanistisk ­fundamentalisme, Anfindsen

Når Ole Jørgen Anfindsen tar et oppgjør med humanistisk fundamentalisme, kan det hende han egentlig møter en moderat muslim og en moderat kristen i døra.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utfordrende bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans reise ut av bibelfundamentalismen har vært behørig omtalt i media. Så beskriver Anfindsen islamsk fundamentalisme. Den er i utgangspunktet verre enn kristenfundamentalismen. Den er direkte ødeleggende og farlig, ifølge Anfindsen. Islamsk fundamentalisme bidrar til å holde muslimske land nede i korrupsjon og manglende intellektuell, kulturell, økonomisk og menneskelig utvikling, og kan dessuten snart komme til å utgjøre en ­eksistensiell trussel mot den vestlige verden om dagens utvikling får fortsette, hevder han.

Nyansert syn. Som Anfindsen selv beskrev i et større intervju og i en kronikk i Vårt Land 11. november i fjor, har han likevel utviklet et mer nyansert syn på muslimer og islam.
Ekte islam behøver nødvendigvis ikke å være voldelig, ­undertrykkende og intolerant. Han har aktivt oppsøkt moderate muslimer. Han ble imponert på grensen til selv å bli muslim. Men det bibelske bildet av Jesus ble til slutt for sterkt. Det ble ingen konvertering. Han kaller seg nå muslimsk kristen.

Det er så langt betagende å lese Anfindsens sannhetssøkende ferd mot kunnskap og klarhet. Det står stor respekt av en slik vandring. I slike erfaringer finner vi ansatser til brobygging inn mot å anerkjenne muslimer som fullverdige medlemmer av det norske samfunnet.

Viktige. Slike ansatser finnes faktisk også hos Hege Storhaug i hennes bok Islam – den 11. lande­plage når hun gjør et klart skille mellom Mekka-muslimer og Medina-muslimer. Mekka-muslimene bygger sin tro på tekster og fortellinger fra Mekka­-årene da Muhammeds bevegelse utgjorde en minoritet som måtte tilpasse seg omgivelsene, mens Medina-tekstene forteller om hvordan det ble når Muhammed fikk full kontroll og ble en totalitær politisk-religiøs hersker. Dette kjennetegner ifølge­ Storhaug, det hun kaller Medina­- muslimer. Slike nyanseringer er viktige nettopp fra Anfindsen og Storhaug, faglig velbegrunnet ­eller ikke. Men de drukner dessverre lett i skarpe advarsler mot fundamentalistisk islam.

Anfindsen angir mange konkrete navn på moderate muslimer og gjengir også lange ­utdrag av enkelte tekster. Det er fortjenestefullt. Det er nettopp dette sporet som åpner for en brobyggende holdning overfor islam og muslimer. Ja, det åpner for en ­ærlig samtale om ytringsfrihet, religionsfrihet inklusive konvertering fra islam, likestilling, seksualitet - og det multikulturelle samfunnet som er under utvikling i Norge.

Vanskelig. Men når det gjelder multikulturalisme blir det brått vanskelig. Det blir tydelig i ­Anfindsens oppgjør med den tredje typen fundamentalisme: «humanistisk fundamenta­lisme».
Det dreier seg om antirasister som etter Anfindsens mening er ideologisk forblindet og ikke vil se virkeligheten i øynene. De vil ikke diskutere det Anfindsen ­anser som klare fakta om innvandringens og multikultur­alismens åpenbare negative innflytelse på de vestlige samfunn. Det høres likevel søkt ut når en slik humanisme oppsummeres slik: «Den vestlige sivilisasjon bør avskaffes, og det er viktig at hvite blir redusert til minoriteter i alle land» (side 55).

Er det noen seriøse aktører som har et slikt program? Det stemmer ikke med min opplevelse av den norske diskusjonen enten det dreier seg om navngitte­ arbeiderpartipolitikere, eller ­representanter for Antirasistisk senter.

Hvilket samfunn? Det blir teologisk interessant når Anfindsen understreker at de kristne skal være lys og salt i verden, og leser dette i lys av Koranens påbud om å motarbeide alt som kan korrumpere eller skade samfunnet. «Av dette følger at vi har en forpliktelse til å ta til motmæle når noen forsøker – eller kommer i skade for – å ødelegge samfunnet» (side 94-95).

Hvilket samfunn? Skal vi kristne tenke like stramt om det samfunnet som vi til enhver tid er en del av, som muslimer tradisjonelt gjør om sitt idealsamfunn? Er ikke nettopp det en av de store forskjellene?

Når Anfindsen i boken Selvmordsparadigmet (side 162) skriver at det over den vestlige ­offentlighet hviler en marxistisk forbannelse som pålegger oss å ta parti med den svake part, ­eller anlegge den undertryktes ­perspektiv, er dette heller for meg en grunnleggende bibelsk tanke.

Hverandres naboer. Det skjuler ikke sannheten og er ikke i mot rasjonell tenkning. Men det bygger på et menneskesyn som i prinsippet er universelt. Vi er alle hverandres naboer. Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan bryter ned alle forestillinger om begrensninger på naboskap.

Nestekjærligheten gjelder alle. Selv om en må finne praktiske måter å håndtere flyktning­strømmer på innenfor rammen av internasjonale avtaler, er medmenneskelighet og menneskeverd avgjørende kjennetegn på et samfunnssyn som ønsker å ha en kristen forankring. Et kristent fundament.

Kristendommen er i sin grunnstruktur multikulturell.
Når Anfindsen holder sitt oppgjør med det han kaller «humanistisk fundamentalisme», kan det hende han egentlig møter både en moderat muslim, og en moderat kristen i døra. Mennesker som i fellesskap ønsker å skape en ny, kulturell virkelighet preget av de beste humanistiske tradisjonene våre religioner representerer.

Sitter fast. På meg virker det som Anfindsen ennå ikke har sluttført reisen sin. Han ­sitter fortsatt fast i en manglende vilje til å nyansere sitt bilde av dem som snakker annerledes om samfunnsutviklingen enn han mener er sant og rett.

Her mener jeg hans nye teologiske, og gjerne islamske innsikter, burde ha hjulpet han ut av forestillingen om den humanistiske fundamentalismens favntak.

Først publisert i Vårt Land 12.1.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt