Verdidebatt

Du duger ikke helt

En god porsjon selvforakt er helt nødvendig for et fruktbart nytt år.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg innså noe stort da jeg slet opp bakken fra butikken med handleposer fulle av gulrøtter og grønnkål, rødbeter og spinat første mandag i 2016: Jeg hadde aldri tatt denne turen til fots uten at jeg har følt meg som et dass etter julefeiringens omfangsrike fråtsing. Det er viktig å bli så lei av å være udugelig, at eneste alternativ er skjerpings.

Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times, skrev i slutten av november en tekst i Aftenposten med følgende budskap: «Følelsen av å være ubrukelig på jobb er vesentlig for suksess.»

Der karrieresider i aviser og dameblader bobler over av heiarop om selvtillit og tro på seg selv – ta «me-time» og se at du er god nok som du er – så støtter Kellaway de udugelige, peker på faren ved å bli selvtilfreds: «Du blir dårligere på jobben.»

Endelig får jeg støtte i at det er sunt, ikke sykelig nevrotisk, å føle seg ubrukelig (om man så må ty til et og annet serotonin-stimulerende medikament – bare ikke for høy dose, da blir det for mye av det gode).

I skrivende stund oppleves det at jeg tyter ut som så udugelig, at eneste grunnen til at jeg skriver ­likevel er at jeg hadde følt meg enda verre hvis jeg hadde gitt opp. Skjønt, dagen jeg blir tilfreds med dette – tenker at «jeg er god nok, så dette får være godt nok», leverer med selvtillit til redaktøren – ja, da er jeg på galeien.

I går følte jeg meg for eksempel så ubrukelig, fordi jeg ikke klarte å skrive et ord av verdi, at jeg lot selvforakten sparke meg ut i minusgradene 
og ned på gymmen. Det er da bedre å skrive noe dårlig med sprettrumpe enn låvedørsrumpe, tenkte jeg, pumpet jern og knurret litt til meg selv i 
speilet. Vel å merke ikke fornøyde knurr, 
slik som muskelherrene til høyre ved de tyngste manualene. Man kan ikke sette muskler inn på konto, så udugeligheten bærer frukt kun om den vedvarer.

«Du er du, og du duger», sang vi glade på ­enkelte kristne barnemøter. Repeterte refrenget om at vi «passer perfekt i Guds favn», og det gjelder slik vi er akkurat nå, så da er det ikke mer vi kan gjøre. Dette gikk jeg aldri med på, og det gjør jeg ei heller nå! Følelsen av å være litt syndig gjør at man vokter seg for å la hangen til det onde vokse uhindret frem i ens indre. Før man aner ordet av det tilgir man seg selv, før man ber andre om tilgivelse, og fortsetter som før. Gud har jo allerede tilgitt, så da er det vel ikke mer jeg kan gjøre?

Teksten i barnesangen burde endres til «Du er du, og du duger, så lenge du prøver så godt du kan.» For det er selvsagt heller ikke bra å føle seg så håpløs at du bare går og legger deg igjen. Så problemstillingen gir oss enda ett fruktbart prosjekt: Vi bør strebe etter balanse mellom sunn udugelighet, og usunn håpløshet.

Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden? Det må ikke bli for mye av det gode. Verken den ene eller andre veien. Romerriket falt når det etter hvert gikk for godt. Da ble selv de dydigste krigerne dekadente centurioner. Laurbærene forplantet seg og streben ble erstattet med tilfreds dovenskap.

Så ikke dropp nyttårsforsettene. Og ikke vær redd for å dra på med noen ekstra. Hvis alle ­forsettene krysses ut innen 2017, står du i fare for å bli fornøyd med deg selv. Og da er det gjort.

Skribent og filosof

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt