Verdidebatt

Sammen i sorgen

Er det riktig av Trygg Trafikk å legge minnesamlinger for etterlatte etter trafikkulykker til kirka? Og bør de organiseres som gudstjenester? Livssynsnøytrale arrangementer kan også her øke følelsen av samhold på tvers av livssyn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Omtrent 150-200 mennesker omkommer årlig i trafikkulykker i Norge. Tilbake står de etterlatte, som regel har de på aller bråeste og mest uforutsigbare vis blitt frarøvet sin kjære. Mange av de som dør er unge, og det kan være vanskelig å forsone seg med at livet fikk vare så kort.

Sekulære mennesker har mange fordeler framfor religiøse, særlig ift. fleksibiliteten til å justere sitt livssyn og verdensbilde ettersom ny kunnskap framkommer - vi er ikke bundet av fortidens regler og forståelsesmodeller, men står fritt til å velge vår egen vei. Dette gjør oss imidlertid neppe til bedre sjåfører - så ettersom en økende andel av befolkningen (særlig de unge) blir sekulariserte, må vi forvente at stadig flere sekulære familier blir å finne blant de etterlatte etter dødsulykker i trafikken.

Trygg Trafikk arrangerer - prisverdig - minnesamlinger for etterlatte etter trafikkulykker. Det kan trolig være verdifullt, og gi en følelse av fellesskap for de som f.eks. har mistet en sønn og en bror, brått og meningsløst. Det er kanskje ikke så mange andre fellesskap å finne for de etterlatte - den erfaringen vi andre i samfunnet har, handler mest om det å miste et familiemedlem som var gammel og syk, og hvor døden var den naturlige avslutning på et langt liv eller sykeleie.

Det som imidlertid er problematisk er at disse minnesamlingene foregår i kirka - og i noen situasjoner organisert som en ren minnegudstjeneste. Noen sekulære mennesker synes det er uproblematisk å møtes i kirka (jeg ser det nok oftest slik for min egen del), mens andre synes det blir veldig feil. Det avhenger nok litt av hvilken erfaring man har med statskirke og kristent konformitetspress - noen steder i landet kan man fortsatt føle seg skikkelig utafor om man ikke er del av det kristne fellesskapet. Noen har også personlige opplevelser fra et kristelig miljø man bent fram har brutt med.

Selv om det varierer hvordan man takler det å samles i selve kirkebygget, med dets religiøse symboler, så kan det for mange sekulære oppleves som veldig fremmed og upassende å delta på en gudstjeneste. Særlig i en situasjon der ens egen sorg, og opplevelsen av livets mening og meningsløshet, liksom skal stå i høysetet.

En ordinær norsk gudstjeneste har mange elementer som dels fortoner seg som meningsløs svada for oss sekulære - og desto mer absurd fordi det later til å være viktig og alvorsfullt for de troende. Noe kan også være direkte provoserende, kanskje særlig ting som handler om at det liksom skal være en mening med alt, og at det skal finnes en "god og kjærlig gud" som likevel tillater at vår kjære ble revet bort.

Jeg er en voksen mann, trygg på mitt eget livssyn, og jeg kan godt tåle å være tilstede på en gudstjeneste. Men det er likevel fremmed og ganske absurd for meg - og jeg ville definitivt ha opplevd det som vanskelig dersom denne gudstjenesten liksom skulle vært en arena for min sorgprosess. Det er nok dette som gjør disse minnesamlingene til Trygg Trafikk vanskelige for endel: Det skulle liksom handle om å finne sammen i sorgen, føle på fellesskapet blant de som har opplevd noe fryktelig og uvanlig - og så organiseres det på en måte som gjør at enkelte av deltakerne føler seg utafor, nesten ekskludert.

Må det være slik? Er det ønskelig at det er slik? Det er et reelt problem at vi idag har et i økende grad sekularisert samfunn, samtidig som vi som folk gjennom flere århundrer har kanalisert vårt behov for fellesskap og fellesarenaer inn i religiøse bygg tilknyttet det kristne livssyn. De egnede, verdige fellesrom vi har er gjerne kirkebyggene, i hvert fall rundt om på landsbygda. Men det går an å ta i bruk kirkebygget uten å trekke inn presten, uten å gjøre det til en gudstjeneste. Dét ville gjort minnesamlingen inkluderende, også for de sekulære som har mistet en av sine kjære.

Enn så lenge er det kanskje "mange nok kristne som dør i trafikken" (for en fryktelig formulering!) til at det er bærekraftig med kristne minnesamlinger. Det er kanskje også mange nok sekulære som aksepterer at samlingen skjer i form av gudstjeneste. Men mye tyder på at motstanden mot religionens framskutte plass i det offentlige rom er økende. Med tiden kan vi oppleve de blir mer glissent på Trygg Trafikks kirkesamlinger. Da vil kanskje også de kristne merke at noe av fellesskapsfølelsen glipper, samtidig som en større andel etterlatte vil sitte uten noe tilbud.

Selvsagt kan Human-Etisk Forbund komme på banen med et "humanistisk sorgtilbud" til etterlatte etter trafikkulykker. Men hvorfor? Har det virkelig noe å si, når vi har mistet en vi var glad i, om vi er kristen, muslim eller humanetiker? Er ikke vår erfaring som forelder, søsken eller barn av den som døde langt sterkere og viktigere enn hvilket livssyn vi måtte ha? Og har ikke vi mennesker evner til å danne bånd og føle fellesskap med hverandre, på tvers av våre respektive livssyn?

Det hadde vært bedre - for både sekulære og religiøse - om vi kunne blitt enige om å tone ned det livssynsspesifikke og dominant religiøse ved slike minnesamlinger. Kanskje må de legges til kjerka, som det eneste passende alternativ. Men presten kan vel vente med gudstjenesten til søndagen, så kan de som ønsker fellesskapet med andre kristne få det der de vet det finnes.
Så kan vi på minnesamlingen finne sammen i sorgen, på tvers av og uavhengig av våre ulike livssyn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt