Stort omfang av tvang i barnevernet uroer

I juni i fjor sendte en stor gruppe jurister, psykologer, barnevernspedagoger, leger og folk fra andre yrkesgrupper en bekymringsmelding om norsk barnevern til Barne- og likestillingsminister Solveig ­­Horne. I brevet pekte vi som skrev under på at barns og familiers rettssikkerhet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, og at sakkyndige har uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør saklig og objektiv bedømmelse. Underskriverne fremholdt at barnevernet ofte gjør kompetent arbeid for å trygge barns oppvekst, men at det samtidig finnes barn som fjernes fra hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag med sakkyndige råd preget av spekulative fortolkninger. Brevet pekte også på at mange barn ble utsatt for tiltak med manglende kvalitet.

Da Horne møtte initiativtakerne, lovte hun å endre barnevernets arbeid slik at den forebyggende innsatsen ble styrket på bekostning av akuttvedtak. Hun lovte å øke kompetanse og kvalitet i barnevernstiltakene og gjøre arbeidet med minoritetsfamilier mer kultursensitivt. Hun etterlyste politikernes engasjement for å utvikle kvalitet i barnevernet i kommunene, og hun ville vurdere de sakkyndiges arbeid og sikre rettssikkerheten ved akuttvedtak og omsorgs­overtakelser.

I teten. I målinger foretatt av Unicef ligger Norge nesten i teten­ når det gjelder barns velferd og livskvalitet, bare overgått av Nederland. Velferden er imidlertid skjevt fordelt. I ungdomsbefolkningen klarer i gjennomsnitt 84 prosent overgangen til voksenlivet ganske problemfritt, mens 16 prosent sliter. Blant ­barnevernsbarna er det nesten fire ganger flere som ikke mestrer overgangen på en positiv måte. Det er selvsagt utilbørlig å ensidig skylde på barnevernstiltakene.

Vi vet imidlertid at en stor ­andel av barna som opplever ­offentlig omsorgsovertakelse,­ blir gjenstand for gjentatte flyttinger de første årene etter tvangsvedtakene. Slike flyttinger skjer på tross av at barnelovgivningen hjemler stabilitet og kontinuitet. Etter omsorgsovertakelse har heller ikke de biologiske foreldre innflytelse på barnevernets tiltak dersom de ser at barnas offentlige omsorg er mangelfull og skadelig.

Bekymringsverdig. Norge er også høyt internasjonalt når det gjelder antallet barnevernstiltak. Dette trenger ikke være en ulempe dersom tiltakene er av god kvalitet og bedrer utsiktene for dem som omfattes av dem. Men det er bekymringsverdig at Norge ligger ganske i teten blant europeiske land når det gjelder tvangsvedtakenes andel av tiltakene. Dette kan være en utfordring for omdømmet og tilliten som barnevernet er avhengig av.

Det er også en utfordring at de tiltakene som øker mest i barne­vernets tiltakspakker er dårligst belyst forskningsmessig. Det skilles mellom omsorgsstyrkende tiltak som for eksempel foreldreveiledningsprogrammer og kompenserende tiltak som for eksempel støttekontakt ­eller ­besøkshjem. Forskningen på de sistnevnte tiltakene er mangelfull metodisk, og viser dårlige resultater. Det forebygger ikke tvangstiltak og omsorgsovertakelser og gir ingen bedring for barns utvikling og fungering.

Omsorgsstyrkende tiltak er langt mer forskningsmessig ­belyst både i internasjonal forskning og forskning i Norge. Slike­ tiltak har som grunnleggende premiss at foreldre er ressurser i barnas liv, at foreldrekompetanse kan læres og at mobilisering av ressurser i barns familie og nærmiljø kan bedre barnas utviklingsmuligheter.

Ikke mirakel. Resultatene ­representerer ikke mirakelkurer, men effektene er best når tiltakene settes i verk tidlig i barnas liv. Forskningen viser at foreldre blir mer kompetente i oppdragerrollen, og barns vansker med regulering av følelser og atferd bedres i moderat grad.
Ett av disse tiltakene er godt forskningsmessig belyst i USA: Barnelegen David Olds utviklet et intervensjonsprogram ­rettet mot vordende mødre i fattige ­bydeler i New York sent på 80- og begynnelsen av 90-tallet.­ ­Helsesøstre og sykepleiere ­besøkte mødrene og fedrene, der de fantes, fra tidlig i svangerskapet og til barna var blitt to år med råd og ­veiledning.

Målsettingen med veiledningen var også å styrke mødrenes selvtillit og selvrespekt. Effektene var slående: mødrene fikk i større grad utdannelse og arbeid og var mindre avhengige av sosialhjelp. Barna utviklet seg bedre og mestret skole i større grad enn kontrollgruppene. Mødrene hadde også langt mindre rus- og kriminalitetsproblemer. Effektforskjellene var store også 15 år etter besøkene. «The Visiting Nurses Program» har spredd seg til store deler av det amerikanske kontinent, og det iverksettes pilotforsøk i enkelte kommuner også i Norge.

Styrkes. I brevet til Horne la underskriverne vekt på at barnevernet måtte styrkes med kompetanse innen slike omsorgsstyrkende og utviklingsstøttende tiltak. Når det ikke skjer i ­ønskelig grad, kan det ha sammenheng med kulturelle trender i vår samtid. Troen på fagekspertise og ­deres kompetanse i å ­diagnostisere svikt har utviklet seg til en moderne form for verdslig overtro.

Fagetatene, ledelsen i fagetatene, offentlige utredere og politikere tar i liten grad inn over seg at det er store usikkerhetsmarginer når forskningskunnskap om barns utvikling omsettes til autoritære dommer om enkeltmenneskers foreldrekompetanse. Forskning viser også at ­fageksperter i liten grad evner å skille ut dem det går dårlig med basert på samspillobservasjoner av barn og foreldre.

Det er derfor et tankekors at slike observasjoner tillegges så stor vekt i barnevernstjenesten og i barnevernsrettslige avgjørelser.

Skille ut. Underskriverne vil også ha utredet en omorganisering av barnevernet der de ­utviklingsstøttende og hjelpende tiltakene skilles ut som et eget fagfelt, og der tvangstiltakene administreres av en egen separat etat.

Det må vurderes om tvangstiltakene bør legges inn under politiets myndighet.
Der det ikke foreligger straffbare forhold eller mistanke om slike forhold, bør barnevernet samarbeide med foreldre med utgangspunkt i at mor og far vil det beste for barna og at de har mulighet til å utvikle seg til kompetente og tillitsfulle omsorgspersoner.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.1.2016