Verdidebatt

Stille Tårer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hjertet mitt gråter. Det er noe grusomt som skjer i Norges land. Glansbildet av mitt fedreland har bleknet. Dette var noe som skjedde før i tiden, for lenge siden, trodde jeg - noe som vi hadde lært av. Men nå har øynene mine sett det.


Som små sarte planter, som nettopp har begynt å spire, rives de opp og blir omplantet. Langt borte, i en helt annen kultur blir de plantet. De kommer til et sted de ikke var ment å være- et sted hvor de ikke kan blomstre men hvor de langsomt visner bort.

Det begynte med en bekymringsmelding. De tok fram forstørrelsesglasset og såg så mye mer. Alt det gode ville de ikke se. Det ble ikke viktig lenger.

I stedet for å gi næring til jorden- litt omsorg, hjelp og oppmuntring, som den unge familien så sårt trengte, ble de små spirene brått og uventet revet bort. Opptil flere politifolk ble sendt for å utføre jobben. På umenneskelig og nedverdigende måte tok de barna vekk med makt. Som svære bullbosere kjørte de over og ødela alt det fine som kunne ha blomstret.Vettskremte barn, som ikke skjønte verden lenger, ble i all hast kjørt vekk. Tilbake sto en mor, en far, maktesløse og sønderknust av sorg og fortvilelse.

Foreldrene prøvde naturligvis snart alt de kunne for å få tilbake barna sine. For hvordan kan man bare stå å se på , når det kostbarste man eier, det som er verdt mer enn alle diamanter tilsammen på denne jord , det som man elsker og lever for, blir tatt vekk og svindlet med?
Men foreldrene ble fort presset til å tie.Hvis de ikke lydde og fulgte dem til punkt og prikke, ville det få uante konsekvenser for dem som de ikke kunne risikere.

Nå som de hadde foreldrene i deres hender, var veien åpen til å kjøre hvor de ville. Og de fikk full støtte av media som sørget for å forsikre det norske folket om at de fulgte kjørereglene og kun handlet til barnas beste.

Dagene gikk og barna ble eldre. De sørget for at barna nikket ja til alt de sa. Men hva som gjemte seg i de små barnehjertene ville de ikke høre på. Det som var viktig var å fortelle verden om at barna nå hadde det mye bedre og savnet hverken foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn eller venner. Men jeg undrer meg om dette virkelig er slik de sier? Kan vel en eksotisk plante, som alltid har vært i et tropisk klima, sammen med sin art, trives bedre i det kalde nordiske klimaet???

Det kan lyves. Det kan ties. Men det de ikke kan forhindre er det faktum at sannheten om hva som foregår i Norge spres i rasant tempo til hele verden. Nå har jeg også sett det, og jeg kan ikke tie!

Mitt hjerte gråter. Jeg ber dere om at dere slutter å rive barn fra sine familier og at dere gir de barna dere har revet bort snarest tilbake dit hvor de var plantet og hvor de igjen kan få blomstre!

Jeg skrev et lite dikt jeg ville dele fra en mors perspektiv;

Stille tårer

Brått ble alt så kaldt og stille
Var det sant de tok den lille
Ord jeg skulle gjerne sagt
Tidde de i deres makt
Ser du hvordan dette sårer

Kjenner du de stille tårer

Sa de ville barnets beste
Hadde greie på det meste
Rev de bort mot all fornuft

Alt men ei den søte duft

Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Et sekund og døren stenges
Kan en kjærlighet fortrenges
Barnet vugges i mitt fang
Tårer kveler all min sang
Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Leter etter mammas stemme
Den som det kan aldri glemme
Barnet kjenner også savn
Stille hvisker jeg dets navn
Ser du hvordan dette sårer
Kjenner du de stille tårer

Jeg har en som vet og kjenner
Smerten min han aldri glemmer
Selv når alle går sin vei
Aldri vil han glemme meg
Han ser hvordan dette sårer
Kjenner alle stille tårer

Hildegunn Tangeraas Doelitzsch 2016


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt