Rasjonell islamfrykt?

Avvisningen av islamofobi-begrepet blir knyttet til at islam er en religion eller til og med en politisk ideologi som det er all grunn til å frykte. Det er ikke irrasjonelt. Man kan frykte islam på samme – rasjonelle – måte som man frykter nazisme, fascisme, stalinisme eller andre idelogier som har motivert overgrep, vold og krig.

Derfor motsetter man seg et islamofobi-begrep som har paralleller til rasisme og antisemittisme. For det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge (for eksempel afrikanere) eller deres etniske tilhørighet (for eksempel jøder).

Det er ganske opplagt riktig at det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge. Men er det det rasisten gjør? Frykter han/hun den svarte pga. hudpigmentene? Nei, selvsagt ikke. Dette vitner om en usedvanlig grunn forståelse av hva rasisme er.

Rasisten frykter den fargede på grunn av alle de farlige egenskapene som tilleggs den fargede. Altså ikke hudfargen selv, men det rasisten oppfatter at den korrelerer med. Det er voldeligheten, overgrepene mot (hvite) kvinner, tyvaktigheten, primitiviteten, den ødeleggende kulturen («negermusikken») osv., osv., som faktisk fryktes.

På samme måte frykter ikke antisemitten jøder på grunn av deres – etter antisemittens mening – lite tiltalende fysiognomi (de påstått store nesene, for eksempel), men nettopp på grunn av jødenes tillagte farlige egenskaper – sluhet, konspiratoriske natur, løgnaktigheten, viljen til å undergrave samfunnet, deres kosmopolitiske orientering osv., osv.

På samme måte frykter selvsagt ikke den islamofobe den enkelte muslim som sådan – som et vanlig menneske. Det er forestillingene om hva den religionen muslimene tilhører, vil motivere dem til, som fryktes. Det er forestillingene om at islam er en mer voldelig religion enn andre religioner, at muslimer styres av denne religionen og derfor lyver, bedrar, voldtar, begår overgrept, oppmunterer til terror, og formerer seg, alt i den hensikt å undergrave «norske»/«vestlige» verdier og samfunnsforhold, for å spre islam, underlegge seg verden, osv., osv.

Strukturlikheten i slike islamofobe oppfatninger av islam/muslimer med rasisme og antisemittisme er påfallende. Derfor er det gode grunner for å kalle islamofobi en form for neo- eller kultur-rasisme. Dvs. at man rasialiserer – gjør raselik – en kultur/religion ved at den blir uforanderlig, presenteres gjennom overdrevne og feilaktige framstillinger og er en kilde til frykt (for antisemittismens og islamofobiens vedkommende gjennom konspirasjonsteoretiske forestillinger om undergravning og forsøk på å etablere verdensherredømme).

Det er med andre ord meget gode grunner til å bekjempe islamofobe forestillinger på samme måte som man bekjemper rasisme og antisemittisme.

Men hva med likheten mellom islam og andre totalitære ideologier? Dette er en relevant innvending – som bare strekker seg så langt fellen rekker. Det finnes tolkninger av islam som har en slik karakter at de må bekjempes på samme måte som nazisme, fascisme osv., men det gjøres ikke ved å overdrive, forvrenge og demonisere. Effektiv kamp mot nazismen er heller ikke tjent med feilaktige framstillinger av ideologien eller praksisen. Den er ille nok.

Men islam er ikke en politisk ideologi. Det er en religion. Selv om visse tolkninger av islam blir politiske ideologier. Det samme gjelder for andre religioner – ikke minst kristendommen. Uten at dette gjør «hele religionen» til en ideologi som skal bekjempes med samme virkemidler som nazismen og andre lignende ideologier.

Likevel kan og bør islam – og alle andre religioner – bekjempes gjennom kritikk. Det er religionskritikkens domene. Religionskritikken kritiserer dogmer, filosofiske forestillinger, teologiske posisjoner og postulater, og praksiser som er direkte motivert av religionen (nattverd, gudstjenester, bønn, segregering av kjønnene, diskriminering osv.). Det er uansett noe annet enn kamp mot rasisme, antisemittisme, islamofobi eller totalitære politiske ideologier. Og seriøs religionskritikk tar utgangspunkt i fakta, ikke forvrengninger.

Lars Gule