Jørgen Stueland

37

Barmhjertighetens jubelår

Pave Frans har proklamert et barmhjertighetens jubelår for 2016, eller det vil si fra 8. desember 2015 til 20. november 2016. Skikken med jubelår stammer fra bibelens gamle testamente, hvor det blir fortalt at hvert 50 år skulle være viet gud.

Publisert: 30. des 2015

I kristen sammenheng ble skikken innført i år 1300 av pave Bonifatious VIII. Det har vært ulike frekvenser på jubelårene, 50 år, 25 år og 33 år. De som besøkte Peterskirken og også andre kirker i jubelåret skulle få fullt avlat, det vil si full tilgivelse for sine synder. I tillegg til de faste jubelårene har det jevnlig blitt proklamert ekstraordinære jubelår. Det siste var et Mariaår i 1987.

 Nå er vi altså allerede inne i det ekstraordinære jubelåret barmhjertighetens jubelår. Ordet barmhjertighet kan defineres som nåde, vennlighet, godhet. Ordet kan deles opp  bi - arm - hjerte. ”Bi” betyr ved siden av, eller sammen. ”Arm” betyr fattig eller elendig. ”Hjerte” er en metafor for omtenksomhet, eller omsorg. Vi kan da definere barmhjertighet som ”omsorg for de elendige”.

Ordet barmhjertighet er særlig kjent på grunn av en lignelse Jesus fortalte som står i Lukasevangeliet. Den handler om en mann som ble overfalt av røvere og etterlatt i en halvdød tilstand i grøftekanten. En prest kom forbi der han lå, men gikk bare videre. Det samme gjorde en Levitt. Han så mannen, men gikk rett forbi. Til slutt kom det en Samaritan forbi. Det står at samaritanen fikk inderlig omsorg for mannen, pleide hans sår og tok ham med til et vertshus, hvor samaritanen betalte for mannens opphold.

Fortellingen skulle symbolisere Jesu setning: ”Elsk din neste som deg selv.” Fortellingen har også et tilleggsbudskap fordi de to som ikke hjalp mannen, presten og Levitten, var mennesker som hadde stor status og var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanerne var et folkeslag som ble sett ned på og som ikke hadde noe status.

Må året vi står foran bli et barmhjertighetens år. Et jubelår for de utstøtte, de uskyldig rammede og de som ikke lenger har håp. Må vi se hverandres lidelser, hjelpe hverandre i våre skrøpeligheter, støtte og varme hverandre. Det finnes så mye gråt i verden. Det finnes så mange skrik, så mye meningsløs smerte. Men det finnes også så uendelig mye uforløst godhet og kjærlighet i denne vår eneste verden.

Må noe endres dette året. Noe bli bedre. Må overgriperen finne fred, klare å løse opp i sine egne traumer, må han komme til fred med seg selv, slik at han ser sin datters hjerte, ser at han må slutte. Må han kunne være sin datter nær uten å skade. Må han kunne snu og gå en annen vei. Sammen med sin datter. At fortidens sår bare blir vage minner. Må han finne frem latteren igjen, sammen med sin datter. Finne tilbake til jubelen, hvor ingen redsel finnes.

Må den alkoholiserte moren se bortenfor sitt eget liv, må hun klare å ta inn over seg ikke bare sin egen historie, men også sin sønns. Må hun forstå hvordan alkoholen drukner hennes sønn i et hav av stinkende skam. Må hun våkne fra sin selvmedlidenhet og gjenfinne evnen til å ha barmhjertighet med sitt barn, løfte seg selv og sin sønn inn i kjærlighet og omsorg.

Må den fremmedfryktende se ut fra seg selv, ikke inn i seg selv, sin egen frykt, sine egne murer av forsvar og uforstand. Han som skriver så mange kommentarer i alle internetts krinker og kroker. Må han bli truffet av jublende barmhjertighet. Må han bli truffet med streif av bilder av hvilket liv innvandrerne har levd. Hvor uendelige mengder av slag, spytt, skrik og tortur de har gjennomgått. Må han se deres tretthet, hvor trette de er. Må han se at de bare vil ha ro, at det eneste de ønsker er å være borte fra skuddene og bombene som fortsatt gjaller i ørene deres.

Må våre politikere ikke se seg blinde på tall dette året. Ikke tenke popularitet, men tenke gjennom et filter av rå og ubesudlet omsorg. Må de finne styrke til barmhjertighet, for asylsøkerne, for de eldre, de syke, de gråtende og de mishandlede. Må våre politikere dette året tenke enkeltmennesker og ikke masser.    

For verden trenger ikke mer mistenksomhet. Vi er mettet av det. Vi er mettet av egoisme, kulde og rå makt. Vi er mettet av gråtende barn, traumatiserte og mishandlede barn, barn som ikke lenger har håp. Vi er mettet av ståltankser, kalashnikover, jagerflyt, droner og blågrønne soldater som løper fra hus til hus og skyter eldre, kvinner og barn.

Vi trenger å gråte frem barmhjertigheten i oss selv. Må dette året bli et år hvor vi tar vare på hverandre. Vi må se hverandre. Vi må hegne om det som er godt i oss, kultivere det og øse det ut over våre ektefeller, våre foreldre, våre barn. Men også over Den fremmede, han som vi ikke forstår og som vi frykter.

Må mennesker i 2017 med stolthet kunne si at 2016 var et barmhjertighetens jubelår. 

 (Publisert i Vårt Land 30.01.15)

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Jørgen Stueland. Gå til den siterte teksten.
Må våre politikere ikke se seg blinde på tall dette året. Ikke tenke popularitet, men tenke gjennom et filter av rå og ubesudlet omsorg. Må de finne styrke til barmhjertighet, for asylsøkerne, for de eldre, de syke, de gråtende og de mishandlede. Må våre politikere dette året tenke enkeltmennesker og ikke masser.

For verden trenger ikke mer mistenksomhet. Vi er mettet av det. Vi er mettet av egoisme, kulde og rå makt. Vi er mettet av gråtende barn, traumatiserte og mishandlede barn, barn som ikke lenger har håp. Vi er mettet av ståltankser, kalashnikover, jagerflyt, droner og blågrønne soldater som løper fra hus til hus og skyter eldre, kvinner og barn.

Vi trenger å gråte frem barmhjertigheten i oss selv. Må dette året bli et år hvor vi tar vare på hverandre. Vi må se hverandre. Vi må hegne om det som er godt i oss, kultivere det og øse det ut over våre ektefeller, våre foreldre, våre barn. Men også over Den fremmede, han som vi ikke forstår og som vi frykter.

Verdidebatt har tatt frem et godt skriftstykke fra glemselen. Denne tiden på året er en periode hvor jeg setter av tid til å reflektere mer enn jeg ytrer meg. Det er en stille periode med ettertanke og samling av ressursene. Julemysteriet med fødselen etter den uplettede unnfangelse er et sterkt budskap som ansporer til ettertanke. I hverdagen betyr dette å ta fatt i det jeg har drevet med siden forrige jul, og vurdere hvorvidt det egentlig var så smart, og hva som skal videreføres i nye tider. Salmen Mitt hjerte alltid vanker er en sang med et stort rom for ansporing av ettertanken. 

For pave Frans går nok tanken om et barmhjertighetens år inn i dogmatikken rundt det katolske subsidiaritetsprinsippet, som kort sagt betyr at omsorg skal ytes på lavest mulig nivå av hver enkelt overfor den nærmeste som trenger det. Vanligvis er dette knyttet til familien hvor vi er en del av et omsorgsfellesskap. Det er i vår egoistiske egeninteresse å ta vare på familien og sørge for den. Når vi har gjort det kan vi bygge på begrepet til å omfatte naboene og lokalsamfunnet. Denne tankegangen har Den Katolske Kirke selv vist opp gjennom århundrene. 

Over hele Europa er skoler og hospitaler drevet av DKK. Også i USA er det slik at de fleste universieteter en gang ble grunnlagt av organisasjoner knyttet til DKK. Denne politikken tok gradvis slutt utover forrige århundre da verdslig politikk drev stadig fler over i det offentliges fold. Liberaliseringen av samfunnet førte med seg litt andre verdier, men brytningen mellom de to retningene har vært et gode for samfunnet. Vi kan se dette i et enda større perspektiv med globaliseringen og internasjonaliseringen som har bragt fordeling og velstand ut til flere gjennom enklere tilgang på arbeide og varer. Noen ganger kan vi fortvile over at vi ser en skjev fordeling, men i et lengre perspektiv er verden mye mer egalitær i dag enn noen gang ved at stadig fler får tilgang på goder som tidligere var forbeholdt kun de rikeste. Vi trenger ikke gå langt for å se dette. Også i vårt land har det vært slik. Vil vi andre vel, ønsker vi dem den samme utvikling som vi selv har hatt, og hjelper dem i prosessen. 

Paven har også et miljøbudskap. I sammenheng med stadig øket produksjon er det selvsagt at subsidiaritetsprinsippet omfatter at produksjon skjer på mest mulig miljøvennlig måte. Hensikten må være å ta vare på Jorden og dens gaver, muligheter og forutsetninger på en ny måte. Vi må tenke gjennom alle prosesser og gjøre dem mer bærekraftig fra A til Å. Det var dette som skjedde med miljøbevegelsen etter Kyoto-avtalen i forrige tiår. Fra å være et bannord i mange sammanhenger, er nå miljøtankegangen flyttet ut til å bli allemannseie ved at alle land har påtatt seg å produsere på bedre måter. USA og Kina var nøkkelen til denne endring. Etter at de to ble enige løsnet det for resten av verden. Nå er det legitimt å konkurrere på miljøvennlig vis. De mange som mangler goder vil aldri kunne få disse tilfredstillet uten at det produseres på en bedre måte, for hvis ikke vil produksjonen kunne ødelegge de andre forutsetningene som må til for et velbalansert samfunn i vekst og trivsel. 

Vi er alle vel kjent med at andre mennesker trenger oss. Dette er en gjensidig avhengighet. Ingen lever for seg selv, og det ser vi i hele Europas sosialpolitikk nå om dagen. Det vokser frem en bevissthet i kjølvannet av terroren om at vi må gjøre mer for de fattigste og utstøtte. I Frankrike er det kommet initiativer for å avhjelpe nød på en tydeligere måte. Tyskland er et foregangsland i sosial omsorg i disse tider. Nasjonalistiske fascister eller andre ekstreme av andre avskygninger er de som bremser og hindrer prosessene. Over tid vil Europa forandres til et enda mer fasettert samfunn med naturlig miks av raser og folkegrupper så vi til sist ikke lenger tenker på etnisk opprinnelse og særegenheter. Det er langt dit, men konturene tegner seg allerede. Og det er her vi trenger subsidiaritetsprinsippet og barmhjertighetens år, for her står vi overfor de grunnleggende utfordringer med å sikre alle utdannelse, bolig å arbeide. Enkelt sagt handler det om å legge til rette for at folk kan være subsidiære overfor hverandre, for at kreftene kan slippes løs, for at folk kan ordne opp selv. De aller aller fleste vil være interessert i å ordne opp selv. Dette er drivkraften og vår styrke at vi har bevart i oss fra de tidligste tider. Myndighetenes oppgave er tilrettelegge for at vi kan gjøre oppgaven med egen innsats, eventuelt å skjøte til der hvor det trengs en ekstra hånd. For 2016 vil dette være en oppgave som vil manifestere seg sterkere i hverdagen og i dannelsen av politikk. 

Kommentar #2

Kåre Kvangarsnes

24 innlegg  932 kommentarer

Fine greier,

Publisert over 5 år siden

og paven kan da kanskje  selv gå foran med et godt eksempel i dette Barmhjertighetens jubelår ved  å oppfordre sin egen kirke til å kvitte seg  med sine enorme rikdommer som kan fordeles til  de fattige og trengende over hele verden?

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kåre Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
og paven kan da kanskje selv gå foran med et godt eksempel i dette Barmhjertighetens jubelår ved å oppfordre sin egen kirke til å kvitte seg med sine enorme rikdommer som kan fordeles til de fattige og trengende over hele verden?

Hva skulle det tjene til å gi 1-5 kroner til hver enkelt over hele verden? DKK er ikke en organisasjon som arbeider i de materielle men i de åndelige. Gjennom sitt sosiale arbeide vil det være viktigere å sørge for at folk klarer seg selv. Og hvem er tjent med en fattig kirke uten handlekraft til å leve videre? 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere