Feige politikere

På lørdagsrevyen i helgen fikk vi møte tre 17 år gamle jenter. Jentene­ fortalte om sin frykt for å ta t-banen alene fordi de og venner hadde opplevd å bli truet og angrepet, anklaget for å være tilhengere av terrorangrep eller­ at de vil ødelegge det norske samfunnet.

Selv satt jeg sjokkert i sofaen over hva folk får seg til å si og gjøre mot helt uskyldige mennesker. Jeg ventet spent på de politiske kommentarene, at landets ledere ville si at nå må vi stå sammen mot fremmedfiendtlighet og at en slik måte å behandle sine medmennesker på er uakseptabelt i vårt felles norske samfunn.

Stille. Den siste tiden har vi sett at det er en økende trend at kommentarfelt og sosiale medier fylles av rasistiske og fremmedfiendtlige kommentarer, hyllest av påtenning av asylmottak og påstander om muslimer og islam som er direkte feil. Politikerne sitter stille i båten og tar ikke til motmæle.

De politiske kommentarene lot selvsagt vente på seg nok en gang etter innslaget på Lørdagsrevyen. Det er selvfølgelig mulig at de ikke er spurt om å kommentere saken, men heller ikke i sosiale medier har partiene kommet med aktive utspill som tar avstand fra den økende trenden av hatefulle ytringer mot våre medmennesker som kommer til Norge for en trygg havn.

Kanskje er de redde for reaksjonene. Redde for å bli upopulære. Redde for å bli kalt islam-elskere, stemplet som naive eller bli beskyldt for å rasere de norske verdiene. I det stille aksepteres hatefulle ytringer, og det har blitt viktigere å peke på ytringsfriheten enn hvordan ytringene skader helt uskyldige mennesker.

Trosfrihet. Det er en feig form for stillhet i asyl- og innvandringsdebatten blant politikere etter at det ble avtalt forlik på feltet. Fremmedfiendtlige røster blir møtt med en håndstrekning istedenfor motstand.

Sist ute var Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet­. En politiker jeg har stor respekt for nettopp fordi hun så sterkt har talt religionsfrihetens sak. Hun tok sist uke til orde for å forby hijab i barne-
skolen, og skrev senere en kronikk i Aftenposten der hun sier at hun forstår dem som er urolige for om lederne deres skjønner hva som står på spill når tusenvis av flyktninger kommer og skal integreres i Norge.

Tajik sier hun ikke tror på isolasjon som metode, at det ikke hjelper å avskjære enkelte røster fra samfunnsdebatten. Det er jeg helt enig i, men istedenfor å rekke ut hånden og akseptere retorikk og forslag som tar fra folk grunnleggende rettigheter som trosfrihet, bør hun og andre ledende politikere ta et oppgjør med premissene som legges til grunn for dagens innvandringsdebatt.

Istedenfor å ta til orde for forbud mot hijab, bør vi stå opp for alle menneskers grunnleggende trosfrihet og rett til å utøve sin tro ved religiøse symboler.

Når unge jenter er redde for å ta t-banen alene med hijab i frykt for at noen skal rive den av eller tro at de er potensielle terrorister, er det landets lederes plikt å ta et oppgjør med dem som skaper denne frykten. Frykten skapes ikke av muslimer, av mennesker med en annen hudfarge eller av mennesker som har flyktet fra krig og terror, men av dem som konspirerer om at disse menneskene har noe som helst med ekstreme­ grupper å gjøre.

Felles ansvar. Jeg hører ofte at vi kan være glade og takknemlige for at vi bor her i lille, trygge Norge. Jeg forstår at denne tryggheten blir utfordret når vi ser hvordan verden utvikler seg, og grufulle handlinger blir begått­ i land rundt oss og har vært begått­ i vårt eget land.

Det er verken muslimer eller flyktninger som er grunnen for denne frykten, men terrorister som ønsker å skape splittelse, krig og konflikt. Vi kan bare sørge for et fortsatt trygt Norge­ hvis vi står sammen om våre felles­ verdier og løfter dem opp i fellesskap­.

Det er ikke «oss» med norsk bakgrunn, mot «dem» med bakgrunn fra et annet land. Uavhengig av bakgrunn eller hvem vi er, vi som bor i Norge er alle en del av vårt samfunn og fellesskap. Vi har et felles ansvar for å skape et godt og trygt samfunn hvor alle kan føle at de hører hjemme.

Den største trusselen mot våre verdier og vårt samfunn er at noen stenges ute og ikke får ta del i et åpent samfunn hvor vi har lik verdi og like rettigheter­. Vi må utfordre og vise avstand fra ekstreme holdninger uavhengig­ av hvem de kommer­ fra. Med økende­ grad av fremmedfiendtlighet­ har vi ikke råd til å ha feige politikere som ikke tar til motmæle. Det skaper enda større frykt og utrygghet i hverdagen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.12.2015