Var folk kristne før?

Jeg skal skrive om noe jeg ikke vet så mye om: Nemlig om hva "folk" egentlig trodde på, i gamle dager. Dette er et tema hvor det åpenbart finnes folk som vet mye mer enn meg, og som hermed oppfordres til å spre sin kunnskap! Men, jeg er jo særlig interessert i virkelig overbevisende dokumentasjon, da, for hensikten med mitt innlegg er å røske opp i det jeg oppfatter som myter og "vedtatte sannheter".

Norge ble "kristnet" for tusen år siden, men lenge etter fortsatte mange nordmenn å ha et forhold til den gamle åsatroen. Fra 1500-tallet gikk man over fra katolisisme til protestantisme, og fra 1800-tallet av ble vel Norge preget av religiøse strømninger fra Haugianerne. På 1900-tallet startet den sekulariseringsprosessen som særlig de siste tiårene har blitt veldig merkbar.

Men - hvordan forholdt nordmennene seg, egentlig, til religion og kristendom, i "gamle dager"?

Rundt omkring henger bilder av typen Tideman&Gude, som viser bondefolk i gammeldagse klær, samlet rundt en bibel, eller i ferd med å utføre en eller annen religiøs gjerning. Det er lett å tenke seg at "i gamle dager" var folk mye mer religiøse enn idag. Trolig var de også det - for jeg innbiller meg at en viktig drivkraft bak sekulariseringsprosessen er informasjons- og kommunikasjonsutviklingen, og vitenskapelige framskritt.

F.eks. var det antakelig mulig, i hvert fall fram til noen århundrer siden, for et vanlig menneske å leve i en tro om at det fantes en fysisk "himmel", enten over oss, eller et annet "sted" som var umulig å nå for dødelige, men hvor sjelene våre kunne samles hos gud. Idag er en slik forestilling bortimot umulig, grunnet det vi vet om universet - kunnskap selv skolebarn har lett tilgang på. Det var også mulig å tro på kreasjonsfortellingen - mens man idag må være ganske nedsyltet for ikke å ha fått med seg det overbevisende bevisgrunnlaget for evolusjonsteorien og for at jorda er langt eldre enn bibelen skisserer.
Før kunne kroppen framstå som uforståelig - idag trenger vi egentlig ikke gud for å forklare hvordan kroppen fungerer ned til minste detalj. Det er nesten blitt motsatt - vi vet så mye om biologien at det er krevende å finne en plass for gud i dette bildet.
Før kunne man som vanlig borger tro at det bare fantes én religion i den del av verden man opplevde som sivilisert og relevant - nå kan selv vanlige mennesker reise til andre verdensdeler og oppleve at det åpenbart finnes mange religioner som dyrkes av siviliserte, opplyste mennesker. Spørsmålet må jo reise seg: Hvis det virkelig finnes en gud - min gud - hvorfor er det da så mange milliarder av mennesker som ikke har noe forhold til ham?
Ikke minst har det blitt stadig mer åpenbart - og åpenhet omkring - at det går an å leve helt uten religiøsitet. Før var det et sosialt press om å høre til i en religion, i den kristne religionen. Mens nå har areligiøsiteten blitt mer legitim, i mange miljøer er rollene snudd, og det er de religiøse som skiller seg ut.

Men altså - i gamle dager: Hvordan forholdt den jevne nordmann seg til religionen? Var de "troende kristne" den gang? Det må være krevende å finne ut av.

Først: Hva er det egentlig å være "kristen"? Jeg er neppe den rette til å svare. Men jeg tenker meg at det må være noen viktige kriterier:

1) At man virkelig tror det finnes en gud - og at den guden har en identitet som stort sett overlapper med det bildet av gud som tegnes i kristendommen.
Man kan sikkert tvile litt, streve med troen som det heter - men grunnleggende sett må man anta at en kristen person har en reell gudstro - at hvis man blir stilt til veggs, så vil man svar at "jo, jeg tror faktisk at gud finnes og er en slik gud kristendommen framstiller "ham" som".

2) At man anser at "guds ord" er det som formidles gjennom bibelen; at bibelen er en kilde til kunnskap om gud, og gir føringer for hvordan en kristen person bør leve sitt liv.
Man kan sikkert ha et kritisk bibelsyn som kristen, men jeg ser for meg at man i bunnen må ha en opplevelse av at bibelen er "sann", at den er noe mer enn bare en ansamling av tekster fra gammel tid, slik jeg som humanetiker ville betrakte den.

3) At man opplever at relasjonen til gud faktisk har en betydning for ens tilværelse som menneske. Det kan dreie seg om betydningen av å være frelst - at det betyr noe dette at man tror på gud. Eller det kan dreie seg om en følelse av at gud påvirker livet - f.eks. helsa, eller livsløpet. Eller at relasjonen til gud vil påvirke hva som skjer etter døden.
Men i hvert fall dette at man opplever at gud er relevant for en selv i ens eget liv.

4) Muligens også at man opplever at man som kristen er del av et større fellesskap - et fellesskap som ikke omfatter hele menneskeheten, men den subgruppen av mennesker som er kristne og som har en relasjon til gud. At man har en identitet som en som er kristen, og betrakter også sine omgivelser ut fra hvorvidt de er kristne eller ikke.
Herunder kanskje også det at man opplever å være medlem av en kirke, med dens ritualer og seremonimestre.

Så - var man "i gamle dager" kristne, utfra dette forsøket på å definere hva en "kristen" er?

Jeg er ikke i tvil om at det den gang fantes "troende kristne" som passet godt inn i kriteriene. De finnes idag, og det er sikkert rikelig med skrifter og andre eksempler som dokumenterer at de fantes før.
Samtidig vet vi at det idag finnes en god del mennesker som, i f.eks. en spørreundersøkelse, ville kategorisere seg selv som "kristne", men som ikke oppfyller alle disse kriteriene - særlig ikke dersom man går dem inn på klingen. De kan svare at de tror på gud, for dét gjør jo alle... men når man spør nærmere, så er det mest ord: De har ikke noe klart gudsbilde, og kan ikke helt gjøre rede for om det finnes en guddom, og hvordan den i så fall skulle fortone seg.
Mange kan henvise til bibelen som "guds ord", men dersom de blir satt til å forholde seg til konkrete bibelsteder vil de gjøre det så liberalt og utvungent at man må spørre seg: Er det virkelig "god allmighty" du forholder deg til her?
Svært mange, slik jeg oppfatter det, kan betegne seg selv som kristne, fortelle at de har en gudstro, men lever sine liv som om gud er irrelevant for dem. De tenker ikke over gud i sitt stille sinn, de har ingen opplevelse av at gud er relevant for utfallet av deres livshendelser, de henviser som regel ikke til gud som en faktor som spiller inn i livets gang.

Mange kan kanskje oppgi at de er en del av "kristenheten", men hvis man ser nærmere på hva de egentlig mener, så er det ikke nødvendigvis "kristenheten" de tenker på. Mange vil peke på en sosiodemografisk gruppe som inkluderer f.eks. sekulære, gudløse mennesker som meg, og som heller kunne beskrives som "etnisk norsk", eller med andre begreper som ikke bygger på religiøse skillelinjer, men mer handler om verdier, kultur og historie. Samtidig vil mange som kalles "kristne" fortelle om en fremmedhet i møtet med de som virkelig framstår som "troende kristne" - de vil ta avstand fra deres livsførsel og holdninger, og det som framstår for dem som en altfor intens form for kristendom.

Jeg innbiller meg at slike mennesker kan ha eksistert også "i gamle dager": Mennesker som nok betegnet seg selv som kristne, men som personlig hadde et veldig lite engasjement i dette. Som knapt nok tenkte seriøst over om det fantes en gud, som ikke levde sine liv som om gud fantes og var relevant for dem, som ikke betraktet bibelen som en autoritet i deres egne liv, og som heller ikke følte noe fellesskap med prestene og de mest intenst troende kristne.

Dette er imidlertid vanskelig å studere nå i ettertid. For på den tiden vi snakker om utgjorde kristendommen utvilsomt en viktig kulturell faktor. Det var et sterkt sosialt press om å være kristen - hvilket betyr at uengasjerte mennesker kunne tenkes å kalle seg kristne, bare for å passe inn og få være i fred. Tilsvarende et press om å delta i religiøse seremonier - slik vi også ser ifm. skolegudstjenestene idag - og som kan gi et falskt inntrykk av at folk gikk i kirken fordi de virkelig trodde på gud. Realiteten, deriomot, var vel at kirkebakken var en viktig sosial arena. Hvis man ville leve i relasjon med sine medmennesker (ikke gud), hadde man ikke så mange andre platformer å gjøre det fra, enn gjennom kirkedeltakelsen.

Som noen kristne liker å peke på er språket vårt preget av at bibelen var en av få skriftlige kilder som var alment tilgjengelig. Dvs. at tekster fra "gamle dager" kan være preget av bibelske ord og uttrykk, og en "kristelig" framstillingsform - ikke fordi skribenten nødvendigvis var kristen, trodde på gud - men fordi det var dette som var gjengs måte å ordlegge seg på, det var dette som var horisonten den gang.
Tilsvarende er det lett, for oss som står utenfor, å få en følelse av at folk fra "muslimske land" er veldig opptatt av religiøs språkbruk. Men spørsmålet er da: Skyldes det  at de virkelig tenker på Allah hele tiden mens de prater - eller handler det om at det er slik man snakker i disse landene. Hvor mye er et uttrykk for religiøse følelser - hvor mye er tillærte talemåter? Dette må være en stor utfordring for de som skal granske gamle tekster på leting etter religiøsitet.

Det samme gjelder kunsten: Det at så mye kunst fra "gamle dager" har en religiøs kontekst - skyldes det at kunstnerne var så intenst religiøse, eller har det mer å gjøre med at det var ikoner og madonna-figurer man malte, den gang. At det var bibelen og dens historier som var mest kjent blant folk, så hvis du ville male noe figurativt var det der du lettest kunne finne egnede motiver. Siden Kirken disponerte de beste konsertlokalene - kirkene - er det kanskje ikke så rart at mye av musikken var sakral. Kort sagt: Skyldes kristendommens plass i kunsten at kunstnerne hadde en sterk gudstro, eller handler det mer om at den kristne settingen var det mest tilgjengelige rammeverket kunstnerne kunne uttrykke seg innenfor?

----------------------------

Den oppmerksomme leser har vel skjønt tegninga nå: Jeg postulerer at selv om det den gang som nå fantes virkelig troende kristne (og troende muslimer etc.), så fantes det også lavt engasjerte kristne, "kultur-kristne". Som riktignok ville betegnet seg selv som "kristne", men som ved åpen og ærlig samtale ville ha vansker med å peke på hva som gjorde dem til kristne - som ikke hadde et klart bilde av om det fantes en gud og hvordan guddommen egentlig var, som ikke opplevde gud som relevant for deres liv. Som erkjente at bibelen var en viktig bok i samfunnet de levde i, men som ikke selv opplevde at den var noen viktig kilde til kunnskap eller livsførsel (eller som i hvert fall ikke levde sine liv som om bibelens ord styrte dem). Og som hadde et ambivalent eller tvetydig forhold til det "kristne" samfunnet de var en del av; som f.eks. erkjente at presten var en myndighetsperson, men som ikke aksepterte hans guddommelige legitimitet, men anså ham mer som en verdslig maktfaktor.

Forskjellen på da og nå - består den i at folk er mer sekulære idag? Eller er det mer at det har blitt mer akseptert å være åpent sekulær? At økt kommunikasjon og informasjon har gitt menneskene flere plattformer å stå på, gitt oss et språk som ikke så tungt hviler på det kristne hierarkiet?
Jeg tror ikke minst at disse fordums "kristne" ville fått et seriøst dilemma dersom de hadde blitt presentert for et sosialt akseptert og tydelig alternativ - at det gikk an å ha disse verdiene, holde seg med tradisjonene, være en del av samfunnet, selv om man var sekulær og ikke trodde på gud.

Som sagt - jeg imøteser innspill i denne tråden. Antakelig vil jeg få høre at "selvsagt har Norge vært et kristent land" og varianter av dette. Det vil neppe mangle på anekdotisk bevis for at det fantes inderlig kristne den gang som nå. Det er imidlertid ikke dette jeg etterspør. Det jeg er interessert i er å få vite mer om hva "vanlige nordmenn" egentlig tenkte, om gud og religion.

Jeg vil nemlig gjette at folk - den gang som nå - var mest opptatt av de nære ting; familien, helsa, vennene, produksjonsarbeidet. Og at selv om de forsto mindre av hvordan verden fungerte, så var det mer opptatt av om det ville komme regn til avlingen, enn hvorvidt det nå var en gudommelig kraft som styrte været.

Jeg aner ikke om disse spørsmålene lar seg besvare? Selv når vi skal granske dette idag har vi en utfordring med å skille talemåter fra de underliggende tanker og følelser. Selv jeg som er ateist kan fort komme til å si "Herregud, asså...", og vips kan jeg bli klassifisert som "kultur-kristen".

Hva er poenget med denne øvelsen? Vel, det handler altså om spørsmålet om hvorvidt Norge er et kristent land eller ei - hvorvidt det er kristen tro, eller bare kristen-aktig kultur som har preget landet vårt opp gjennom århundrene.
Jeg er en humanetiker som ikke har problemer med å ta del i diverse kulturelle uttrykk som kanskje hadde sitt opphav i noe kristelig - f.eks. nyter jeg å synge "Deilig er jorden", selv om den ikke alltid er så deilig, og jeg tror i hvert fall ikke at oss er en evig frelser født. Paradoksalt nok tenker jeg at jo mindre det "kristenkulturelle" Norge kobles tett opp mot kristen tro - jo lettere blir det - i et sekularisert og multikulturelt samfunn - å integrere og ivareta gamle "kristne" tradisjoner.
Spørsmålet er jo hva som er mest hensiktsmessig - for oss som samfunn, og for de kristne blant oss: Skal vi tviholde på koblingen mellom kultur og tro - i et samfunn der sekulariseringen skyter fart? Jeg foreslår heller at vi skiller tydeligere mellom disse, så kan vi fortsette å ta vare på viktige kulturelle elementer selv når gudstroen glipper.