Finnes 'nøytralitet'?

I disse tider er det mange sammenhenger hvor vi hører om nødvendigheten eller ønskverdigheten av såkalt 'nøytrale' institusjoner. Det kan dreie seg om flyktningmottak og skoler. Det kan dreie seg om offentlige institusjoner som pleiehjem, barnehager og sykehus, det kan dreie seg om en kristendom som tilstreber nøytralitet i sin gudsdyrken. Og så mangt annet.

Nøytralitet
Etymologi for 'nøytral': grammatisk kjønn, "hverken maskulin eller feminin," bokstavelig "hverken det ene eller det andre," fra latinsk ne- (ikke, ingen) og uter (begge (av to)). For 500 år siden tok det betydningen å "ikke ta noens side." Verbet 'nøytralisere' betyr å "legge motvekt til, å drepe ved å motsette," datert ca. 1795. Substantivet 'nøytralitet' er fra siste del av 15. århundre, og betyr "den nøytrale part i en disputt."

Det er mange forhold som er interessante i slike etymologier. Her skal jeg bare vektlegge ett: at nøytralitet forutsetter for selve sitt begreps meningsfullhet at det allerede og forut for nøytralitetens komme foreligger en disputt, et enten eller, to eller flere posisjoner eller sider.

Nå er jo problemet hvorvidt dagens beslutningstagere egentlig forstår de ordene de bruker. Oftere enn hva godt er demonstreres at slik grunnleggende forståelse mangler. Men når det kommer til 'nøytralitet' tror jeg mange av proponentene for en slags statlig garanti for nøytralitet -- la oss kalle dem 'nøytralistene' -- faktisk har forstått de basale elementene og strukturene i dette begrepet. Ikke uvesentlig er det jo tydelig for enhver i hvilken tid dette kravet om nøytralitet er fremkommet. Mye har sitt utspring i en på alle måter viktig og riktig diskurs omkring menneskerettigheter spesielt og rettferdighet generelt. Men det er altså en tid preget av konflikter som vi i Norge slett ikke har vært vant til.

Virkelighet
Nøytralistene ønsker og drømmer er ett, realitet noe annet. Selv ikke virkeligheten selv skulle kunne lege dette "åpne sår." Likefullt er slike drømmere besatt av å lege dette sår: i kløften mellom drøm og virkelighet, stadig i full både erkjennelse og anerkjennelse av forskjelligheten som rår mellom på hver sin måte positive og kontrære og enkelte ganger tilmed kontradiktoriske grupper, som dyrker interesser som i beste fall er delt inkompatible og i verste fall helt inkompatible, ja, så vil de så spiren om nøytralitet.

De erkjenner og anerkjenner eksistensen av radikalt ulike sider, av radikale motsatser, og det er på denne virkelighet at 'nøytralistene' ønsker å 'ikke ta side.' Sidene er der. Men vi skal imidlertid søke ikke å ta side. Dvs.: staten skal ikke ta side.

La oss ta skolen. Staten skal altså sørge for at skolen er en nøytral arena. For det første erkjennes at også blant barn i skolealder er der sider og motsatser. Dette vil nøytralistene sjelden tematisere, men erkjennelsen er der nødvendigvis for så vidt som de nettopp insisterer på å benytte dette vanskelige ordet. Like fullt ønsker disse at staten skal tvinge igjennom denne nøytraliteten. Allerede dette viser en stat som tar side, som virkelig legger sin vekt til, og som derfor uvegerlig er og blir motsatsen til nøytralitetsbegrepet. Samtidig: hvorfor og hvordan mener de seg å vite at slik ‘nøytralitet’ kan forsvares? Ofte, i konflikter, er det slik at den ene parten har (mer) rett, de(n) andre ikke. Hvorfor skulle nøytralistene ikke ønske å forholde seg saklig til de ulike siders påstander?

Hva dog enda mer ubegripelig er: hvor i all verden har de fått idéen fra at staten, eller skolen, ikke skulle ta side? Hva er skolen? Den mest formende institusjon vi har! Dessuten selve læringens springbrett. Det er der vi lærer barna om vår fantastiske sannhetskultur som vi har vært så heldig å ikke bare oppdage men også forstå viktigheten av å bevare.

Sannhetskultur
Kan overhodet en slik institusjon være 'nøytral'? Aldri. Det er i skolen vi først lærer hva vår kultur ser som godt og ondt, sant og falsk, skjønt og heslig. Det handler bestemt nettopp om å ta side! Her står man nettopp i en evig konflikt med alle de tendenser som enten delt eller helt er kontrære endog kontradiktoriske våre verdier. Slik også for staten generelt. Staten har aldri vært, er ikke, og kan aldri være 'nøytral.' Overalt tar man standpunkter. Standpunkter en står for, og som man står opp for skulle noe, eller noen, forsøke å velte en omkull.

Nøytralistene vet kanskje ikke hva de gjør, men sannheten er at de kullkaster alt og alle. De kaster oss på hode. Ikke bare det, men hele den sannhetskultur som vi gjennom mer enn 2000 år møysommelig har forsvart og bygget opp. De åpner opp for alskens reaksjonære kulturer som slett ikke har sannhetssøken som sitt fundament, men som i sin tenkning, historie og samtid for all verden har vist og viser helt andre kriterier for sine respektive verdier i livet.

Derfor er det riktig og viktig at Norge står opp for sin ikke-nøytrale stat og institusjoner. Nøytralistene er besatt av en idé, men virkeligheten er full av grupper og kulturer som for alt i livet har tatt standpunkter og valgt side. Det eneste nøytralistene oppnår er at reaksjonære kulturer får feste og stand også i vårt eget land!

Intensjon eller virkning? 
Og hvorfor egentlig måle dem på intensjon? Vi kan også måle dem på effekt? I dag burde vi faktisk måle nøytralistene på hvilken effekt og virkningshistorie deres kampanjer bringer inn i samfunnet vårt.

I virkeligheten er det ikke slik at man ikke behøver ta stilling, at man kan bare fravelge å velge. Overalt og hele tiden må vi alle ta stilling og side. Dette gjør også "nøytralistene."