Fremmedhat hos utvandrere.

Fra 18 november laget jeg et par kommentarer til “Rødt”-aktivistene Siavash Mobasheri og hans hjelperske Turid Thomassen. Disses medlemskap i den høyrevridde “Rødt”-legeringen, sammenholdt med tittelen på dette mitt innlegg, gir vel straks leseren en god idé om hva slags saker vi står overfor.

Det Mobasheri presterte i sitt innlegg “Økt fremmedhat, resultat av et klassedelt samfunn”, var en resitering av visse sosialistiske oppfatninger av bakgrunnen for fordummelsen i arbeiderklassen. Teorien er helt i orden, så langt den er aktuell. Som jeg pekte på, ga Mobasheri også en grei påpekning av noen trekk ved Karl Marx’ teori om den “industrielle reservearmé” for å begrunne at norske fattigfolk, som er undertrykt under den typisk kapitalistiske “ledighetsmekanismen”, har lett for å føle seg diskriminert av innflyttende arbeidskrefter.

Men jeg syntes det var påfallende at Rødt-sosialistene gikk i rette bare med arbeiderklassens skepsis mot innvandring, og det “fremmedhat” dette måtte legge opp til. Jeg ba dem derfor forklare seg om dette, spesielt om det fremmedhat som virker relativt ofte forekommende hos folk som innvandrer fra den såkalte “tredje verden”. Jeg påpekte at i kjølvannet av hendelsene i Paris i november, var det ganske merkelig å fortie slike saker.

Det Mobasheri prøvde å gjøre, var i praksis å anvende en slags klasseanalyse på spørsmålet om fremmedhat. Men han tok for seg bare enkelte utslag av klasseforholdene innenfor vestlige nasjoner (særlig småborgerlige og proletære reaksjonsformer), uten i det hele tatt å ta innvandrernes klasseposisjoner opp til diskusjon. Hva all verden kan slikt skyldes? I utgangspunktet antyder det en diskriminering av fremmedkulturelle. Hvordan ser det ut i dybden?

Min egen oppfatning etter utallige møter og treff med “nye landsmenn” i like utallige typer av situasjoner (i Norge og andre områder i Vest-Europa), er at de er overgjennomsnittelig representert blant brautende, arrogante og til dels voldelige sjåfører (buss og taxi) og rutetrafikk ellers, og at tilsvarende mange har tendenser til å søke seg mot svart forretningsdrift, eller også overtidshaiing på industriarbeidsplasser. Enn videre er det dessverre påfallende ofte at du blir forsøkt snytt på vekslepenger over disk når bemanningen er deretter. Det er altså ikke bare mellom etniske nordmenn at vi finner nedrighet og smålige holdninger, slik man kunne tro etter å ha lest Mobasheri og Thomassen – uansett hvor treffende deres beskrivelse er.

For å nærme oss en seriøs drøfting, må vi skaffe oss et pålitelig bilde av hvordan ikke-kapitalistiske samfunn ser ut i dagens verden. Befolkningsmessig lever de fleste i stater som er bygd opp av systemer med status-arbeid (det aller verste: kastesystemet) og klanvesen. En del lever imidlertid i enheter som er statlige bare rent formelt, særlig i midtre Afrika. Men her opptrer samfunnene som imitasjoner av de mer ko0nsoliderte statssamfunnene: Det er statusdiskrimineringer, klanforhold og primitiv økonomisk struktur som dominerer.

Typisk for alle disse samfunnene, statlige eller placebostatlige, er at de domineres av kollektive prinsipper, ikke av utviklet og systematisk privateiendom, slik de vestlige samfunn gjør. De sistnevnte er grunnlagt på knusing av gamle kollektive prinsipper. De førstnevnte er basert på dem stadig vekk. Et godt eksempel er hvordan "østlige" eller "orientalske" despoter passer på å føye seg etter ineffektive arbeidsprinsipper for å overleve. Keiser Caracalla i det gamle Roma nektet å ta i bruk avansert taljeverk i byggingen av sine praktpalasser, for "da vil jo ikke småfolka mine få noe å gjøre". Josef Stalin bøyde seg fra 1930 av for det gamle mir-systemet, og lot det overleve fullt ut i de nye fabrikkene. Resultatet var treghet og disiplimangel, hvor arbeidsfolk beholdt sin gamle kollektive solidaritet basert på underforstått enighet om å holde tempoet lavt for ikke å forråde kollektivet overfor lederen, - et system som også tjente til å få arbeiderklassen til å godta at det hersket en politistat i det offentlige liv, på utsiden av fabrikkmurene. Samtidig prøvde Stalin å framstå som "marxist"; intet kunne være fjernere fra virkeligheten, for hos Marx er det kapitalismens historiske gjennomføring av disiplinering av arbeidet som gjør den progressiv, og lar den legge grunnlaget for et avansert, nytt kollektiv som bygger på privateiendommens historiske innsats.

Stalin og Caracalla er ikke annet enn marionetter for de gamle systemene, som egentlig er de samme som vi møter i dagens “tredje verden”. Eksemplet med Stalin-opplegget er interessant for oss i dag fordi det er beslektet med den “kommunismen” som ble utviklet i Vest-Europa, og som ble mer og mer stupid, også hva gjelder dens utvikling etter Gorbatsjov.

Dette viser at “tredjeverdensholdninger” ikke er forbeholdt mennesker fra mindre utviklede samfunn, men også representerer et fenemen som er mer eller mindre fellesmenneskelig. Hvorfor ble en stalinistisk sosialisme i det hele tatt godtatt i Vest? Ganske sikkert fordi det både hos arbeidere og venstristiske intellektuelle fantes – og stadig finnes – en frykt for å gjennomføre en konsekvent kamp for frigjøring. Hvis det er slik at en føler at en må gjøre noe for en bedre verden, kan en også i det skjulte være redd for de faglige og eksistensielle følger for en selv. En caracallisk sosialisme er en perfekt løsning – en stund. I Sovjetunionen følte arbeiderne at de hadde en makt overfor byråkratiet, uten at de behøvde å gå så langt som til planmessig opprør. Men slikt er bare mulig en stakket stund. Sovjetøkonomien brøt sammen gjennom sløsing og disiplinmangel, og selv ikke den parterte friheten lot seg opprettholde over tid. Det ser mange russiske arbeidere klart i øynene i dag – men egentlig er økonomien den samme som før.

Vesteuropeiske arbeidere og intellektuelle sluttet seg romantisk til de tilsynelatende fornøyde russiske proletarer – og mistet all evne til saklig analyse. Fra 1860 hadde Karl Marx pekt på at “den russiske gendarm” var den mørkeste reaksjonære kraft i Europa. Vetlige “kommunister” kunne ikke se at noe liknende ble tilfellet med Sovjet særlig etter Den annen verdenskrig.

Når en tar denne intellektuelle arven i betraktning, er det sannelig ikke merkelig at den samme type intellektuelle i dag slutter presist like kritikkløst opp om de despotiske “fattigfolk” som i dag vandrer inn i Vest-Europa. Den som ikke forstår historien, er dømt til å gjenoppleve den, vet vi.

Forøvrig er Mobasheris og Thomassens amputerte standpunkter nettopp knyttet til skrekken for hva som ville skje hvis en virkelig revolusjonær tenkning vant hegemoniet i arbeiderbevegelsen. Partiet “Rødt” er blottet for forståelse for arbeiderklassens stilling. Det tylftet med avanserte kommunistiske arbeidere og tillitsvalgte som i dag finnes der, burde melde seg ut, for å gjøre en effektiv innsats fra en felles og mer selvstendig posisjon.

Den sovjetiske “arbeiderismens” halvhjertethet tilsvarte et byråkratisk, sjikanerende innstilt servilt sjikt i overklassen – ikke så særlig forskjellig fra hva som var tilfellet i tsartiden. I første bind av Kapitalen (1867) skrev Marx at russiske industriledere ikke dudde til jobben sin. “Som herrene, så hundene” – det er vel en høvelig kommentar! Samtidig (1858) skrev han at den russiske arbeideren var å likne med en barbar i forhold til den vestlige. Som alle skjønner, bestrebte Stalin og det sovjetiske bolsjevikpartiet seg på å holde dette skjult for massene!

Men hva med innvandrernes fremmedhat i Vest-Europa, som vi begynte med? Det som virker klart, er at hos dem finner vi overgjennomsnittlig arroganse (mindreverdsfornemmelse) osv. De minner om de fordums sovjetere, så mye virker klart. Etniske nordmenn oppfatter oftest disse holdningene som rettet mot dem selv. Men har vi egentlig rett i dette? Er det ikke snarere slik at tredjeverdensfolk er plaget og pint inn i en tilstand av perspektivløshet og politisk passivitet – som gjør det rimelig å utvandre fra problemene? Og er ikke denne holdningen også et internt fenomen i Den tredje verden, slik at det er upresist å kalle det “fremmedhat”?

Se, slike saker kunne det ha vært greit å ta opp i en dialog. Men Mobasheri trakk seg fort ut. Jeg vet ikke om han selv kan kalles innvandrer, men sikkert er det at stilen hans minner om den arrogante debattform vi kjenner fra innvandrerhold – ofte når immigranter tar ordet i fagforeninger eller i avisspalter: Alt for mange ynder å framstille seg selv som ofre i forhold til etniske europeere. (Typen: Ali Esbati.) Jeg tror vi er tjent med å tenke på om det ikke er omvendt: De har sluppet lettvint unna, mens vi i Vest må fortsette en seriøs revolusjonær kamp, som også de vil ha nytte av.