Herren Jesus og treenighetslæren

Ifølge klassisk kristen doktrine er Gud én substans bestående av tre personer, Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Og selv om hver av guddommens personer helt og fullt er Gud, og selv om hver av guddommens personer er distinkte, finnes det likefullt bare én guddommelig substans, bare én eneste Gud – dette er Kirkens bekjennelse.

Treenighetslæren i dogmatisk form, slik vi kjenner den, var ikke ferdig utviklet før mot slutten av det fjerde århundre. Treenighetslæren er ikke eksplisitt formulert i Bibelen, men er blitt til gjennom teologisk refleksjon over det bibelske materialet.

Ole Jørgen Anfindsen, som, for den som måtte være i tvil, er min kjære bror, problematiser i sin siste bok, Fundamentalistiske favntak (2015), Kirkens klassiske treenighetslære. Ikke slik å forstå at han avviser den kategorisk, men i et eget appendiks lister han opp en rekke skriftsteder han mener harmonerer dårlig med denne doktrinen, og han etterlyser en ny gjennomtenkning av og en ny kirkelig debatt om den. Spørsmålet som plager ham ganske spesielt er allerede formulert i innledningen til denne artikkelen og kan her presiseres: Gir Bibelen godt belegg for å betegne Jesus fra Nasaret som Gud?

I denne artikkelen ønsker jeg å presentere noen av grunnene til at Kirken og de fleste teologer mener at svaret på dette er ja. Artikkelen vil ikke være uttømmende i forhold til temaet på noe som helst vis. Jeg har kun valgt å ta med materiale som jeg anser som særlig klart og overbevisende. Spesielt interesserte må rimeligvis henvises til faglitteraturen for dypere drøftelser. Min motivasjonen her er å gjøre populært tilgjengelig den tankegang, den form for teologisk rasjonalitet som leder fradet bibelske materialet tiltroen på Jesus som Gud.

I.

En første tilnærming til saken kunne være å påpeke at det faktisk finnes en del skriftsteder som eksplisitt kaller Jesus Gud. Jeg mener vi kan identifisere i hvert fall disse: Rom 9:5; Tit 2:13, Hebr 1:2-14; 1. Pet 1:1; trolig også Åp 1:8-18; 21:1-7; 22:6-13.

II.

En annen type tilnærming, som jeg tror er mye viktigere for å forstå på hvilken måte de aller første kristne kom til tro på Jesus som guddommelig, er å observere hvordan Jesus tilskrives egenskaper, roller, titler, lovprisning og tilbedelse som i GT tilkommer Gud, og som i jødedom generelt var strengt forbeholdt Gud alene. Her er, aller først, tre helt sentrale slike elementer:

(1) Gud er skaper, ikke skapt, og står over alt det skapte. (2) Gud er dommer, det er han som skal dømme menneskeheten på den ytterste dag. (3) Gud er det eneste legitime objekt for tilbedelse.

Disse tre elementene er av en slik karakter at vi, i konteksten av jødisk tro og tenkning, kan kalle dem Guds unike og essensielle vesensegenskaper. Tar vi dette over i logikken, kan vi si at Guds vesensegenskaper, både samlet og hver for seg, utgjør nødvendige og tilstrekkelige betingelser for guddommelighet. Dette betyr at dersom noe er skaper og står over alt det skapte, da må dette være Gud. Dersom noe eller noen skal dømme menneskene på den ytterste dag, da må dette være Gud. Dersom en gitt realitet kan betraktes som legitimt objekt for tilbedelse, vel, da må dette være Gud.

Nå er det en smal sak å anføre en hel mengde skriftsteder som viser at Jesus tilskrives presis disse egenskapene i NT. (1) Den himmelske Jesus er før verdens begynnelse, er den gjennom hvem alt er skapt og er til, og står over alt det skapte. (2) Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde, det er hans som skal tre frem som konge og dommer på Herrens dag. (3) Jesus er verdig, ikke bare menneskers, men også englers lovprisning og ære.

Faktisk kunne listen over slike paralleller mellom GTs tale om Gud og NTs tale om Jesus forlenges: (4) GT omtaler Gud som Alfa og Omega; NT omtaler Jesus som Alfa og Omega. (5) GT omtaler Gud som frelser; NT omtaler Jesus som frelser. (6) GT omtaler Gud som kongenes konge; NT omtaler Jesus som kongenes konge. (7) GT omtaler Gud som klippen; NT omtaler Jesus som klippen. (7) GT omtaler Gud som Den Hellige; NT omtaler Jesus som Den Hellige. (8) GT omtaler Gud som hyrde; NT omtaler Jesus som hyrde. (9) GT omtaler Gud som det sanne lys; NT omtaler Jesus som det sanne lys. (10) GT omtaler Gud som en snublesten; NT omtaler Jesus som en snublesten. (11) GT hevder at hvert kne skal bøyes for Gud; NT hevder at hvert kne skal bøyes for Jesus. Og så videre. Listen kan forlenges ytterligere. (Ikke enhver av disse betegnelsene må, isolert betraktet, referere til Gud).

For referanser, se denne ressurssiden fra Hebrew for Christians for en nyttig parallellføring av skriftsteder fra NT og GT som er spesielt relevante for forståelsen av Jesu guddommelighet.

III.

En tredje tilnærming til NTs vitnesbyrd om Jesu guddommelighet finner vi i den urkristne bekjennelse av at Jesus er Herren.

Begrepet «Herre» oversetter ordet «Kyrios» i den greske grunnteksten. Kyrios forekommer meget hyppig i NT, 719 tilfeller i alt. I omtrent 100 tilfeller referer begrepet mest trolig til Gud (Fader), i de fleste andre tilfeller til Jesus, og i de fleste av disse igjen til den oppstandne og opphøyede Jesus. I en del tilfeller er det uklart om «Herren» refererer til Gud (Fader) eller Jesus (for eksempel Apg 9:31; 1 Kor 4:19; 7:17; 2 Kor 8:21; Kol 3:22; 1 Tess 4:6; 2 Tess 3:16), hvilket er et interessant datum i seg selv.

«Kyrios» forekommer også meget hyppig i den greske oversettelsen av GT, den såkalte Septuaginta, der det oversetter det hebraiske «Adonai». Mange forekomster her er helt trivielle, for eksempel dersom det betegner et slave herre-forhold, men i 6828 tilfeller representerer Kyrios det hebraiske gudsnavnet JAHWE. Grunnen til at det forholder seg slik er at jødene utviklet en tradisjon på at navnet JAHWE var så spesielt og hellig (antakeligvis tenkte man seg at det hadde en magisk kraft) at det bare fikk uttales under helt bestemte omstendigheter. I dagligtale, eller ved daglig bønn og skriftlesning, ble så navnet JAHWE erstattet med Adonai, hebraisk majestetsplural for «Herren». Denne tradisjonen ble skriftliggjort i Septuaginta, der «JAHWE»-navnet altså blir gjengitt med «Kyrios» 6828 ganger. (En rekke engelske, tyske og franske oversettelser, blant annet, markerer dette ved å bruke store bokstaver («LORD», ikke «Lord») i de tilfeller der JAHWE-navnet ligger til grunn for oversettelsen. Dette er dessverre ikke synlig i Bibelselskapets oversettelser).

Alt dette utgjør selvfølgelig et høyst relevant bakteppe for bruken av Herren-begrepet i NT. Vi må anta det perspektiv at Paulus & co – jøder i Jesu samtid – hadde et fullstendig selvfølgelig og automatisert forhold til det faktum at Gud, i daglig omtale, bønn og liturgi, ble referert til med begrepet «Herren», det være seg på hebraisk, arameisk eller gresk. Paradigmatisk i så måte er den jødiske trosbekjennelsen, Schma Israel, som fromme jøder var og er forpliktet til å resitere hver morgen og kveld: «Hør Israel, Herren (JAHWE) er vår Gud, Herren (JAHWE) er ett» (5 Mos 6:4).

Dette betyr ikke at Herren-begrepet i NT betyr Gud. Langt ifra. Når, for eksempel, Jesu disipler skulle hente et esel og en eselfole, fikk de beskjed om å si, dersom noen skulle komme med spørsmål, «at Herren har bruk for dem» (Matt 21:3). Det synes ganske klart at dette ikke kan bety «si at Gud har bruk for dem». Begrepet Herren brukt om Jesus før oppstandelsen kan nok enklere forklares som en ærestittel med allusjon til håpet om den kommende davids-kongen enn som en gudetittel. Dessuten finnes det tilfeller der vokativformen (tiltaleformen) kyrie ikke trenger å bety så mye mer enn et ærbødig monsieur. Det finnes en stor historisk-kritisk litteratur om dette emnet, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Det som imidlertid synes klart, og som er bredt anerkjent i litteraturen, er at «ho Kyrios», i bestemt form entall, blir den gjengse kristne tittelen for å referere til den oppstandne Jesus Kristus. Og det som også synes klart i den sammenheng, er at det språk som NT anvender for omtale, tiltale, takk, bønn, hymner og lovprisning til den oppstandne Herren, går langt utover det en from jøde ville kunne utsi til noen annen enn Gud. Dette språket er av en slik karakter at det inkluderer ieller identifiserer den oppstandneHerren med den realitet vi kaller Gud. Den såkalte filipperbrevshymnen er et slående eksempel på dette.

Filipperbrevet 2:6-11 :

Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik, 
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
        
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
ble lydig til døden, ja, døden på korset.

Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet over alle navn.

I Jesu navn skal derfor
hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
          
og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!

Allerede i første verset, «Han var i Guds skikkelse» (morfh theou) og «Gud lik», finner vi en uhyre intim assosiasjon med Gud; å være i Guds morfh betyr så å si å ha Guds kropp. Den presise betydningen av dette kan diskuteres.

Det at Jesus er «opphøyd til det høyeste» identifiserer Jesus med den posisjon JAHWE har i GT (Salm 97:9). At Jesus har «navnet over alle navn» alluderer til JAHWE-navnet. Og, spesielt viktig, det at hvert kne skal bøye seg for og hver tunge skal bekjenne at «Jesus er Herre» er en ordrett henvisning til JAHWE sitt herredømme i Jesaja 45:23. Dette er språk som GT eksklusivt bruker om JAHWE.

Filipperbrevshymnen er et veldig tidlig eksempel på det som blir en bred trend i hele NT-litteraturen, nemlig at den form for tilbedelse, hyllest eller lovprisning – såkalte doksologier – som de tidlige kristne lot tilkomme Herren Jesus, tilsvarer den form for tilbedelse, hyllest og lovprisning som GT lar tilkomme JAHWE. De første kristne brukte tydeligvis det JAHWE-språket de hadde for hånden, for å si det slik, og appliserte dette på sin himmelske Herre. Vi finner interessante eksempler på doksologier i 1. Tim 1:17; 6:15-16; 2. Tim 4:18; 2. Pet 3:18 og Rom 9:5.

I dette avsnittet har jeg altså ønsket å vise hvordan Herre-dyrkningen av den oppstandne Jesus inkluderer ieller identifiserer den oppstandneHerren med den realitet vi kaller Gud

Konklusjon

Det nytestamentlige materialet knyttet til personen Jesus må ha utgjort litt av en tankemessig kabal for de første generasjoner av kristne teologer. En ting er at de aller første kristne, i ekstatisk begeistring over at mesteren var oppstått fra de døde og i radikal tro på at Herren var tilstede midt iblant dem der hvor to eller tre var samlet i hans navn, begynte å dyrke ham og tilbe ham i kategorier som tilkom JAHWE (dette er jo egentlig hodestups revolusjonerende i seg selv, og det er desto mer interessant å merke seg at vi ikke finner spor av at dette har vært kontroversielt i de kristne menighetene), men noe helt annet er spørsmålene som melder seg når den første bølgen av begeistring har lagt seg: Hvordan i all verden kommer vi til rette med denne troen; hvordan forklarer vi hva det er vi driver med her?

Jeg ser for meg at de første generasjoner av teologer så seg konfrontert med to tilsynelatende motstridende sett av data i NT: (1) På den ene siden er det klart at Jesus ikke kan være den samme som den personen han selv kalte Gud. Jesus anså seg som utsendt av Gud, han tilba sin Gud, han kalte sin Gud «Far», og etter sin himmelfart har han satt seg ved Faderens høyre hånd i det høye. Selv i de passasjer der Jesus omtales som pre-eksistent, for eksempel som Logos, foreligger en distinksjon mellom Jesus og Gud. (2) På den annen side kalles Jesus faktisk Gud en del steder i NT, han har egenskaper som bare tilkommer Gud, og han dyrkes og tilbes slik bare Gud får dyrkes og tilbes. Hva gjør vi med dette?

Vel, dere kjenner utfallet. Kirken arbeidet seg frem til et svar som sier at guddommen er én substans som består av tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Kirkens svar er treenighetslæren. Treenighetslæren er en stor og rik doktrine, og jeg håper å komme tilbake til en behandling av selve treenigheten og relasjonene i den i en senere tråd. Her har jeg bare ønsket å formidle noe om det bibelske rasjonalet for den kristne tro på at Jesus er Gud.