Bare gjør det!

Mange lurer på hvordan dopingen og korrupsjonen kan fortsette på toppnivå innen idretten. Hvorfor setter ikke sponsorene foten ned? Er de ikke opptatt av sitt eget omdømme?

Jo da, de er nok det. Men først og fremst ønsker de å framstå som vinnere. Samt å tjene penger.

Akkurat som de som doper seg.

Bedragere. Hva har disse til felles: Sebastian Coe, Justin Gatlin, Lance Armstrong, Marion ­Jones, russisk friidrett og kenyansk friidrett,?

Svar: De er lønnet av Nike. Og de forbindes med juks.

Verdens største produsent av sportsutstyr, med et overskudd på 27 milliarder kroner i år, er de siste årene havnet i kompaniskap med de største bedragerne i idrettshistorien.

Justin Gatlin, som har tre gull fra OL og VM, er tatt for doping to ganger. Likevel blir han fortsatt sponset av Nike. Og IAAF (Det internasjonale friidrettsforbundet) nominerte ham sågar som årets utøver i fjor.

Lance Armstrong fikk sin lønn fra Nike lenge etter at det var dokumentert at han var sykkelsportens største bedrager. Også friidrettens største sprintstjerne, Marion Jones, var sponset av Nike da hun til slutt ble tvunget til å innrømme at hun hadde dopet seg til gullmedaljene.

Ambassadør Coe. Det føyer seg inn i et større bilde: Nå er både russisk og kenyansk friidrett under lupen for systematisk doping. Nike er involvert som sponsor begge steder. De sitter musestille.

I rapporten fra Wada (Verdens antidopingbyrå) framgår det at russerne har latt det hemmelige politiet FSB overvåke dopingen. Deres egne dopingtester har tjent til å klargjøre utøverne for mesterskap.

Over 1.400 prøver ble destruert før Wadas inspeksjon. Store penger ble brukt til å bestikke ledelsen i IAAF for å se bort fra positive prøver. Ekspresident ­Lamine Diack sitter nå arresten for å ha tatt imot 9 millioner kroner for å skjule doping.

Etterfølgeren som president, Sebastian Coe, har kalt Diack for sin «åndelige mentor». Coe har i 38 år stått på lønningslisten til Nike, der han har mottatt en drøy million kroner for å være «ambassadør» for sportsutstyrsgiganten. Først tre måneder etter at han ble valgt til president, så Coe seg tvunget til å kutte båndet til Nike.

Nike fikk VM. Det gjorde han for en drøy uke siden, etter at BBC gjenga eposter som avslører at Coe drev lobbyvirksomhet for Nike og deres engasjement for å få VM i 2021 til Nikes hjemby Eugene i Oregon.

Eugene fikk tildelt dette mesterskapet av IAAF uten at det ble holdt noen avstemming om saken. Dette tok den svenske kandidatbyen Göteborg fullstendig på sengen, ettersom det var mot alle regler og prosedyrer i IAAF.

En slik framgangsmåte virker imidlertid å være modus operandi for Sebastian Coe. Den tidligere Bislett-helten har tatt alle midler i bruk for å berike seg selv på sin vei mot toppen i idretten. Som sjef for OL i London brukte han sitt eget konsulentselskap, et selskap han etterpå solgte for 100 millioner kroner. Deretter ble han selv styreformann i CSM Sport & Entertainment, et ­datterselskap av det kjøpende selskapet. CSM selger lobby-­tjenester til regimer som vil skaffe seg sportsarrangementer.

Innrømmelse. Coe er også i hardt vær på grunn av korrupsjon og doping i kenyansk friidrett. Sunday Times skriver at tre av Kenyas friidrettsledere personlig har forsynt seg med 6 millioner kroner fra sponsormidlene fra Nike. En kenyansk varsler kontaktet Nike før han gikk til avisen, men Nike tok ikke affære.

Nikes konkurrent Adidas oppfører seg for øvrig på nøyaktig samme lojale måte mot FIFA, der storsponsorer som Visa, Coca-Cola og McDonald’s nå krever endringer.

Hvor lang tid det tar før Nike skjønner at de må skifte kurs, er vel til syvende og sist et spørsmål om når forbrukerne slutter å kjøpe Nike-produkter. Jeg innrømmer at jeg er en av kjøperne.

Jeg skylder også å gjøre oppmerksom på at jeg som aktiv løper for 25 år siden ble sponset med utstyr fra Nike.

Jeg likte deres motto. Det fikk meg til å stå opp klokken 06.30 om morgenen for å trene før jobb. Den gang ga slagordet heldigvis ingen andre assosiasjoner.

Først publisert i Vårt Land 8.12.2015