Islamkritikk

Mange nordmenn er opptatt av islam-kritikk. Det er noe også jeg kan slutte meg til; som sekulær og humanetiker er jeg kritisk til alle former for religion. Framfor alt fordi religioner veldig lett kan brukes til gruppering av mennesker, til oss-dem-tenkning, og til å tillegge individer egenskaper man antar de har, begrunnet i den religiøse gruppetilhørigheten. For det andre fordi religion, i sin kjerne, innebærer å ta steget bortenfor grensen for det som lar seg bevise eller argumentere rasjonelt for. Det betyr selvsagt ikke at religiøse mennesker ikke kan argumentere rasjonelt - men den biten som skiller religionen fra et verdslig syn på saker og ting er i sin natur utilgjengelig for rasjonell argumentasjon. Den krever at du tror. Jeg er kritisk til at man skal opphøye tro til noe som ligner sannhet, jeg mener vi som samfunn bør kreve av hverandre at vi forholder oss agnostisk til det vi ikke kan føre gode beviser og argumenter for.

Eksempelvis påsto Arbeiderpartiet for noen år siden at "tidlig ultralyd redder liv". Men sannheten, den gang, var at det ikke fantes bevis for at det å tilby tidlig ultralyd til unge gravide uten særskilt risiko ville redde liv. Tvert om ville en slik strategi kunne føre til økte komplikasjoner for kvinner som, pga. falske positive prøvesvar, fikk reist mistanke om at fosteret de bar på hadde Downs syndrom (slik at de måtte gjennomgå risikable tilleggsundersøkelser).
Det er i og for seg "greit nok" dersom Arbeiderpartiet har et syn om at fostre med Downs syndrom bør påvises, slik at de kan aborteres. Det er et verdivalg, som man kan ha (selv om jeg selv er uenig, eller i hvert fall skeptisk til et slikt verdisyn).
Det som imidlertid ikke er greit er dersom man danner seg en tro på at "slik er det", og så klarer man ikke ta inn over seg saklige argumenter som modifiserer eller velter det inntrykket man hadde. Denne fastlåstheten, mangelen på fleksibilitet når ny informasjon gir mulighet for nye standpunkter, er sterkt uheldig ikke bare for individet, men for oss som samfunn.
Religion er i mine øyne noe uheldig, fordi det gjør dette å tro til noe prisverdig. Men som mitt eksempel viste: Ikke bare religiøse tror - trangen til å tro framfor å la seg korrigere er noe som kan ramme oss alle, og som vi bør bekjempe i felleskap.
For ordens skyld: Det blir ikke noe bedre av at sekulære, eller humanetikere, tror. Og for oss som i utgangspunktet ikke tror er det desto viktigere å være på vakt mot at vi lurer oss selv, mot at vi tror vi vet der vi heller burde si "jeg vet ikke".

Islam som religion har, i tillegg til dette generelle som gjelder all religiøsitet (og sekulære varianter av tro og dogmatisme) et problem med en del svært uheldige holdninger, verdier, ritualer, tradisjoner. Altså dette som bidrar til å forme islam som en religion, bidrar til å skille denne religionen fra andre monoteistiske religioner.
Det er forståelig at ikke-muslimer er kritiske til islam, og griper fatt i nettopp disse negative sidene ved religionen. Denne formen for religionskritikk er viktig - kristendommen har vært utsatt for den gjennom særlig det siste hundreåret. Effekten har dels vært en modernisering av kristendommen som religion, dels en sekularisering av samfunnet. Det har vist seg, for mange individer, at kristendommen som livssyn rett og slett ikke tålte nærmere gransking. Det samme vil, mest sannsynlig, gjøre seg gjeldende for islam. Men også for de som har tenkt å forbli muslimer er det viktig at deres religion får hjelp til fornying og tilpassing til et moderne samfunn. Ikke minst gjelder dette muslimer bosatt i Vesten, som har en ekstra stor utfordring ift. samfunnet de skal fungere i.

Islamkritikk er imidlertid en vanskelig øvelse. Det aller mest utfordrende - og den store forskjellen mellom islamkritikk og kristendomskritikk - er at islam her i Vesten er en minoritetsreligion. Ikke bare det - det er en religion med utbredelse blant grupper som også ut fra andre markører og stigmata er marginalisert og vanskelig stilt i samfunnet. Mange av Norges muslimer er mørkhudete, og sliter med å bli akseptert og integrert i samfunnet ut fra andre, fremmedfiendtlige eller rent ut rasistiske holdninger. Mange har en kulturell bakgrunn og morsmål som skiller seg radikalt fra det som er vanlig i Norge. I tillegg er mange av de norske muslimene preget av en vanskelig forhistorie, enten personlig eller i nær familie, med flukt og forfølgelse og traumatiske krigsopplevelser.
Dette krever særskilt aktsomhet, slik at ikke islamkritikk blir til muslimkritikk, og slik at ikke den rasjonalistiske religionskritikken iblandes fremmedfientlighet og fordommer.

En annen, stor utfordring for oss "vestlige" som ønsker å drive islamkritikk, er at islam for de fleste av oss representerer noe fremmed, noe ukjent. Skal vi drive rasjonell og målrettet kritikk må vi forstå og vite - vi har et dårlig utgangspunkt for å innta kritikerens rolle. Det er lett å bomme i vår kritikk, fordi vi misforstår hva f.eks. islam egentlig står for og handler om. Vi kan feilbedømme betydningen av ulike faktorer, vi kan fokusere for mye på det mest iøyenfallende, og overse viktige, men mer subtile strømninger.

Den enkleste måten å gå i baret på er å ta for seg fremmede religiøse tekster, lese dem som om de var "sannheter" om den fremmede religionen, og ut fra dette generalisere til at "slik tenker disse religiøse". Det er en felle det er lett å gå i - og om jeg har gått i den selv, så skyter jeg meg herved i foten. Men det er i alle fall viktig å erkjenne at uansett hva religiøse tekster sier, så består de fleste religioner av et bredt spekter av slike tekster. De aller fleste må tolkes på et vis, både fordi de av natur er gammelmodige, og fordi ingen tekst kan dekke alle livets eventualiteter. I tillegg dette at mange religioner har tekster som er innbyrdes motstridende. Dette betyr at man ikke automatisk kan lese en religiøs tekst og konkludere med at "nøyaktig slik tenker disse religiøse". Teksten må fortolkes og ses i lys av de øvrige tekstene.

Samme hva religionenes grunnleggere måtte ha tenkt og planlagt for "sin" religion - når disse er døde og andre har overtatt religionen, så gjør de religionen til sin egen. De overtar forvaltningen av religionen - både fortolkningen, praktiseringen og moderniseringen av den. I fravær av en konkret gudommelig inngripen (så langt ikke observert i moderne tid) står de som til en hver tid utøver en religion fritt til å videreutvikle religion innenfor rammer de selv setter. Det kjennetegner de store monoteistiske religionene at disse rammene er relativt snevre - eller rettere sagt: De er snevre sett i lys av at de strengt tatt burde vært ubegrensede. Men de religiøse lever i et spenningsforhold mellom sine egne dagsaktuelle ønsker og de rammer forhistorien og tekstene og de religiøse institusjonene setter for dem. Eksempelvis har det ikke vært ukomplisert for kristne å oppdatere kristendommen til å akseptere homofili/homofilt samliv/presteskap etc. Men, det er åpenbart mulig, i hvert fall for subgrupper av kristendommen.

Det er derfor avgjørende at den som vil kritisere religion - enten det er kristendom eller islam - ikke bare stirrer seg blind på enkeltstående religiøse tekster (som isolert sett kan være sterkt kritikkverdige - og som de religiøse burde tatt ansvar for å forkaste, renske ut av sine "hellige tekster"). Man må også se på de religiøse selv, deres institusjoner og subgrupper, og høre på hvordan de selv fortolker sin religion og tekstene. Og jo mer man forholder seg til subgrupper - f.eks. dersom man går til særskilte nettsteder som islam.net, lytter til imamer eller prester, eller spør kirkegjengere - jo mer må man være seg bevisst på at det man finner ikke lenger er representativt for hele gruppen av religiøse. Gruppetenkning vil alltid være grunnleggende feilaktig, men det blir mer og mer problematisk jo mer man fokuserer på en liten (og ofte iøyenfallende, "ekstrem") del av den større gruppen.
Eksempelvis er det ganske meningsløst å spørre f.eks. imamer om hva islam "er" eller "mener". Sannsynligheten for at imamer er representative for muslimer i Norge virker liten - like lite som prester er representative for kristendommen i Norge. Det ville være mer hensiktsmessig å spørre muslimske foreldre på vei til barnehagen, drosjesjåfører, eller sykepleiere på Ullevål sykehus. Det er disse, ikke de særskilt interesserte imamene, som utgjør islam i Norge.

Her på VD, og i mange andre nettfora, er en yndet øvelse at etnisk norske kristne eller sekulære (min personlige erfaring, etter mye nettlesing, er at det som regel er menn, og  typiske voksne-middelaldrende menn med sterke anti-islamske holdninger og lav terskel for å komme med fordømmende og generaliserende utsagn om muslimer) debattanter publiserer lange remser med sitater fra Koranen eller andre muslimske tekster. Basert på disse sitatene mener de å beskrive hvordan islam "er", og generaliserer dette til at "slik er muslimer". Et trekk jeg ofte har observert er at de mener islam (mer enn annen religion, kanskje) forplikter sine troende til én og bare én fortolkning og praksis - og at dette er den ofte antidemokratiske, voldelige, kvinneundertrykkende og på andre måter uakseptable varianten av islam.

Det er ingen tvil om at det finnes folk som kaller seg muslimer som forfekter nettopp slike varianter av islam. Men like åpenbart er at det finnes muslimer som hardnakket hevder at islam kan være noe annet - som hevder at islam kan fortolkes, utvikles, og også kan romme mykere og mer humanistiske verdier og holdniner. Ett eksempel er dette innlegget fra en muslimsk teologistudent. Et annet eksempel her.
Disse eksemplene på en mer moderat, mer liberal eller åpen, fortolkning av islam - de er ikke "sannere" enn de mer fundamentalistiske fortolkningen. Det finnes ikke én sann islam, like lite som det finnes én sann kristendom. Men de understreker poenget med at selv ikke muslimene selv forholder seg så fundamentalistisk og bokstavtro til sine hellige tekster, som de disse VD-referentene gjør.

Hvis vi skal kritisere islam - og det skal vi, om enn med omtenksomhet - så bør vi frigjøre oss fra enøyd koran-lesning, og heller fokusere på hva muslimer i Norge sier og gjør. Det er åpenbart at de har et spillerom - fra det fundamentalistiske til det ganske så liberale og humanistiske. Mer enn bare å kritisere det at religionen deres inneholder reaksjonære og uakseptable tekststeder bør vi heller utfordre muslimene til å ta ansvar for sin egen fortolkning av islam, og velge en fortolkning som setter dem bedre i stand til å fungere godt i lag med oss andre nordmenn. Det ville være til beste både for "oss" og "dem".