De tapre ensomme

Jeg leser en del krim. Noen krimforfattere skriver så godt at det blir "litteratur", f.eks. Karin Fossum og Henning Mankell. Da blir plottet en ekstra bonus - hvis det er godt konstruert. For tiden leser jeg for første gang Håkan Nesser - nå "Skyggene og regnet" (til norsk i 2006). Og følgende - formidlet av karakteren middelaldrende hjemmehjelp - gjorde inntrykk:

"Jeg har sett Ensomheten. Jeg vil helst skrive den akkurat sånn, med stor E. Jeg har støtt på den i alle dens skikkelser og forkledninger. Når jeg har ringt på døren hos fru Andersson og er blitt sluppet inn, vet jeg at hun ikke har snakket med noe annet menneske siden jeg var der for tre dager siden. Ettersom sønnen ikke har ringt nede fra Stockholm som han lovet. Og hun har ikke villet forstyrre. De har så mye akkurat nå med det nye huset og alt mulig. 

Og jeg vet at herr Bergmann har sittet og fortalt katten sin om prisen på juleskinke, for jeg har stått og lyttet en stund utenfor døren - mens gamle frøken Lundgren i samme oppgang derimot ikke har brydd seg med å stå opp av sengen. Hun har ligget og grått hele formiddagen fordi det verket sånn i bena, og hun blir overrasket når jeg kommer. Hun har blandet sammen dagene igjen. Det er jo ingenting som skiller dem fra hverandre lenger, sier hun. Og disse tablettene hjelper ikke det grann mot det vonde. Men for all del, sett på støvsugeren, det blir i hvert fall litt liv og selskap.

Ja, jeg har sett de tapre. De som ikke venter på noe som helst, og som fyller dagene med kaffe, kryssord og små løgnaktige rutiner. Et TV-program er en samtale. En regnskur er en hendelse. Fiskepanetter med pulverpotetmos er en beslutning. ... De aller fleste jeg møter bærer sin lidelse med en tålmodighet og et mot som jeg ikke kan begripe. Beundre, men ikke begripe. Når vi blir hengende igjen et sekund for lenge i hverandres øyne, blir det så tydelig. Så tynn og gjennomsiktig er illusjonen at det er nok med en hånd på en arm i et ubevoktet øyeblikk. En uventet berøring, et par ord som får innhold til tross for at det ikke var meningen."

Lars Fr. Svendsens bok "Ensomhetens filosofi" ble utgitt i høst. Jeg har foreløpig kun lest noen anmeldelser. Antakelig er det mye klok analyse å finne. Men Håkan Nessers tekst gir meg en annen type innforlivet opplevelse. Og ja, det er tappert - det å holde ut ensomhet. En påminnelse til meg selv (som har en stor familie) nå rett foran jul når mange aleneboende opplever ensomheten ekstra tung... Og kanskje til flere enn meg? Hvem venter på mitt - ditt - besøk? Telefon? For tapperheten har vel en grense...