Helge Simonnes

928

Provoserende sent av politiet i Oslo

Oslo-politiet må få beskjed om at etterforskningen av Oslo katolske bispedømme ikke kan trekkes ut i langdrag.

Publisert: 1. des 2015

Det er ikke hverdagskost at et trossamfunn og deres ledere blir siktet for grovt bedrageri i mange millioners-klassen. Saken har skapt voldsom furore i Oslo katolske bispedømme

Det er tusenvis av medlemmer som opplever å være berørt. Ledelsen i Oslo-politiet ser ikke ut til å forstå hva det betyr for et trossamfunn å ha en slik anklage hengende over seg.

Ifølge Aftenposten har politiet i Oslo i høst nedprioritert etterforskningen i saken der Oslo katolske bispedømme er siktet for å ha jukset med medlemslister. I vår lå også saken urørt i flere uker. Det er nå usikkert om en eventuell tiltalebeslutning vil foreligge før jul, slik politiet har signalisert tidligere.

Tre kvart år er gått siden 15 politibetjenter slo til mot tre forskjellige adresser tilknyttet bispedømmet. Politiet utferdiget en alvorlig siktelse, grovt bedrageri av 50 millioner kroner. Både biskop og økonomisjef er siktet, i tillegg bispedømmet som juridisk enhet.

Det har vakt internasjonal oppsikt at en biskop er siktet for grovt bedrageri.

Dette ser ikke ut til å affisere Oslo-politiet. De holder sitt eget tempo, tilsynelatende uberørt av at politiet til stadighet kritiseres for å være sene i vendingen i mange saker.

Etterforskningslederen ved Finans- og miljøkrimseksjonen, Rune Skjold, sier til Aftenposten at det ikke er noen tidsfrister i siktelsen mot Oslo katolske bispedømme.

Skjold uttaler seg på en måte som avslører skremmende lite innsikt i hva slags virkning politiets sendrektighet gir for Oslo katolske bispedømme og deres medlemmer. For en idealistisk organisasjon, med et stort antall medlemmer som er sterkt og tett knyttet opp til virksomheten, bør det være et mål å redusere den tidsmessige belastningen.

Når det lokale politiet ikke makter å vurdere dette på en bedre måte, må politidirektøren Odd Reidar Humlegård komme på banen. Det skulle ikke være vanskelig å forklare Oslo-politiet at det er viktig for Oslo katolske bispedømme å bli ferdig med saken, enten den ender i en tiltalebeslutning eller ikke.

 

 

Kommentar #1

Oddvar Moi

17 innlegg  54 kommentarer

Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?

Publisert over 5 år siden

Men kanskje denne sendrektigheten fra politiet kan forstås på en litt annen måte:

Ved å si at Fylkesmannen i Oslo og Akershus dummet seg ut da de i februar politianmeldte Oslo katolske bispedømme før saken var grundig nok utredet. Det skrev tidligere sivilombudsmann Fliflet ganske tydelig i et vedlegg OKB i august la ved sin anke til Fylkesmann og departement. Politiet vurderte heller ikke denne saken grundig nok før de gikk til en helt unødvendig dramatisk aksjon.

 

Nå i høst har de norske styresmaktene for alvor begynt å vurdere om (det nye) kravet om aktiv innmelding i trossamfunn virkelig kan opprettholdes – representanter for de norske folkekirkene er i høst blitt innkalt til samtaler med Fylkesmannen, siden de i flere år har hatt en praksis lignende OKB. Så langt vet ingen hva konklusjonene vil bli – for katolikkene eller de nordiske folkekirkene.

 

Så hvordan kan politien vurdere en anmeldelse når det er full forvirring om det som er gjort – å melde personer inn i trossamfunn uten deres aktive medvirkning – er lovlig eller strengt forbudt? Det kan være at politiet nedprioriterer saken fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den. Men jeg er enig i at det hadde vært mye bedre at de hadde sagt rett ut hva de tenker.

 

Og til slutt: Det er egentlig statsmakten, departement og regjering, som kan løse denne saken for katolikkene i Norge. Deres svar vil avgjøre om vi skal måtte gi fra oss 20 eller 105 millioner i stat- og kommunestøtte – som jeg har skrevet om her - og det er de som egentlig bestemmer hvordan denne politianmeldelsen skal avgjøres.

Kommentar #2

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Norsk politi kan være en merkelig instans. Når enkelte alvorlige forbrytelser begås tar det måneder og gjerne år før de kommer for retten. Jeg tenker spess på drapssaker. En person kan bli sittende i varetekt nærmest i det uendelige. Sammenligner man med Sverige kan man av og til lese at en person ble arrestert for et drap i juni og er domfelt allerede i september. Dette må være mye bedre for alle berørte parter fordi alles liv settes på vent gjennom en slik fase. Først er det tvilen om den arresterte kan dømmes, om han vil bli dømt i det hele tatt, og om straffen blir passende. Dernest er det pårørende som søker å komme videre i livet og som trenger rettssaken for å legge det onde bak seg og som utholder en smertefull ventetid på å få konfrontasjonen og forklaringen i retten slik at man kan få en følelse av å forstå, å komme til bunns og kunne gå videre med en annen form for forsoning over tid. 

I enkelte økonomiske saker trekker det også ut. Der arresteres ikke alltid folk og blir sittende i "evig varetekt". Norge har fått refs fra internasjonale justisfora for sin bruk av lang varetekt, men i finanssaker er ofte partene hemmet eller lammet i lengre tid og kan oppleve noe som i praksis blir til et yrkesforbud i ventefasen. Hvem vil gjøre business med toppene i Telenor i disse tider? Det blir vanskelig å skaffe seg et videre liv med inntektsgivende arbeide og særlig under Økokrims virkefelt vet vi at det er en stor andel av frifinnelser fordi bevisførselen ofte er vanskelig og blir utilsrekkelig for en fellende dom.

Det katolske kirkesamfunnet er sammensatt. Man finner enkelte som knapt vet at saken eksisterer, mens i den andre enden har vi de som står midt oppe i det. Disse har det værst, men vi lider alle under en hengende sak som dette som "aldri" finner sin løsning. 

Da Politiet gikk til ransakning var det som venner og bekjente plutselig ble kriminelle. For oss som har kjennskap til dem har det fortsatt et uvirkelighetens skjær over seg. Samtidig kommer smerten med motsetninger internt så tydelig frem. Vi har fått se at det er mange lik som fortsatt lever i katolske skap. Dette er ikke kriminellt, men det er gjerne slik det er i relativt lukkede organisasjoner. Allmennheten kan ikke forventes å få sympati for noe man ikke forstår. Et trossamfunn vil gjerne ha sin egenart og endrer seg ikke til en hvilken som helst forening over natten. Unektelig blir mange tatt på sengen av slike voldsomheter som en arrestasjon, avhør og beslag i eiendeler er. Plutselig trekkes mange inn på en arena hvor man er ukjent og blir keitete og utiplass i fremferden. 

Jeg tror det er riktig at Politiet ikke forstår et trossamfunns vesen. Samtidig kan et trossamfunn ha vansker med å forstå storsamfunnets krav om at det skal oppføre seg normativt slik som alle andre. Det er rett og slett fremmed i katolsk sammenheng å ha en høy medieprofil å snakke om alle indre anliggender på en slik måte som fx Den Norske Kirken tilsynelatende gjør. Dvs, det er ikke de samme ting DNK snakker om, men den vanligvis høye medieprofilen skaper en forventning om at et hvert trossamfunn er like skvaldrete i mediene. DKK driver et trossamfunn og ikke spess utstrakt medievirksomhet. For mange katolikker er det uvant å få brettet ut samfunnets indre liv i det hele tatt thi deres tilknytning er mer av en åndelig art og ikke knyttet til det materielle eller hvordan det er organisert i den verdslige delen. 

Påtalemakten har sannsynligvis fått svekket sin sak gjennom året. Jeg antar at det er liten grunn til å vente med en avgjørelse i håp om at det skal oppdages mer. Det som kan komme frem må sies å være fremkommet når man har gjort såpass grundige beslag og hatt god tid på å gå gjennom dem. Det er forstemmende å lese at saken ikke har vært rørt i ukesvis mens talsmenn for Politiet har skapt inntrykk av at her sitter man krumbøyd over papirbunkene dag og natt og finelser for å finne avvik. Jeg har også forventningen om at byråkratiene som er involvert tar fatt i en sak som denne fortløpende og vurderer regelverk og retningslinjer systematisk og effektivt uten at det får lov å flyte rundt i korridorene i påvente av at noe skal skje. Jeg vet av erfaring fra andre deler av statsforvaltningen at saker bare ligger på vent, man vender bunken hver måned og etterspør noe nytt og når det har gått lang nok tid - hva nå det måtte være - tvinger man seg selv til å ta en beslutning. Slik vil jeg egentlig ikke at det skal være. I Høyre har vi en programpost om at vi ønsker effektive byråkrater. Det betyr ikke at de skal snuse som hunder etter saker de kan regulere og byråkratisere, men rett og slett få sakene sine unna.

Jeg tror at det vi ser her er beslutningsvegring i flere ledd. Alle vil være sikre på at alt er avdekket, at alt er kommet med, men sannsynligvis finner man sjelden noe etter at man har dannet seg hovedbildet så lenge man ikke snakker om en forbrytelse under utvikling, og det er jo ikke tilfellet her. Alle ser ut til å vente på alle og ingen tør å være først med å konkludere. Jeg får assosiasjoner til både KGB og Kafka. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere