Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Takkens kraft

Få ting har større kraft til å endre ­tilværelsen enn å takke for det man allerede har.

Publisert: 1. des 2015

Det provoserte mange nordmenn da beboerne ved et flyktningmottak demonstrerte mot maten de fikk for et par uker siden. Det provoserte meg også. Utakknemlighet utløser sjelden sympati.

Så måtte jeg spørre meg selv: Hvor takknemlig er jeg for den maten jeg kan spise hver dag? Hvor takknemlig er jeg over å bo der jeg bor? Hvor ofte tenker jeg gjennom hvilken lotterigevinst det er å ha blitt født i Norge?

Forfatteren og økonomen Jo Nesbø har laget et regnestykke som viser hvor usannsynlig heldig man skal være for å havne her i utgangspunktet. Forestill deg at Gud kastet kron og mynt med din skjebne før fødselen for å finne ut om du skulle fødes i den rikeste eller fattigste delen av verden. Det blir kron – ergo den rikeste halvdelen. For så i avgjøre om du skulle fødes i den rikeste halvdelen av den rike halvdelen – altså den rikeste firedelen, kaster Gud mynten igjen. Det blir kron igjen. Hvor mange ganger på rad må mynten lande på kron-siden av mynten dersom man skal bli født i et av de få landene som er så rikt som Norge?

Ti ganger på rad!

Prøv selv! Finn en mynt og se hvor lett det er å få ti strake. Du klarer det neppe. Jeg har vært en del på kasino og sett folk spille på rødt eller sort i rullett. Aldri noen gang har jeg sett mer enn sju strake.

Vanens makt. Med andre ord: Vi har vært så heldige at det er nesten ufattelig. Dermed skulle man tro at vi kjente på en enorm takknemlighet. Men gjør vi det?

Min kollega Erling Rimehaug skrev på denne plass i avisen i 1996 at «vanen er takknemlighetens største fiende». Jeg tror han har rett.

Men vanens makt kan også utnyttes til vår fordel. Grunnleggeren av såkalt positiv psykologi, Martin Seligman, dokumenterte hvordan enkle øvelser gjennomført over tid kan omprogrammere hjernen og skape nye vaner vi har stor glede av.

I min egen hverdag har jeg innført begrepet «dagens tøv». Det handler om å gjøre en ­enkel takknemlighetsøvelse før jeg sovner om kvelden. Jeg tenker på tre ting jeg setter pris på fra dagen som har vært. Under-­bevisstheten er dermed i takke-modus idet jeg sovner.

Misfornøyd. For en tid siden intervjuet jeg en ung jente. Hun studerte medisin, drev med sport, hadde egen leilighet. Men hun var misfornøyd. Hun higet etter et spennende yrke, økonomi til å reise halve året, en (enda) slankere kropp og flere kule venner.

Da intervjuet var ferdig, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg sa: «Jeg tror ikke du kommer til å få det du ønsker deg»?

«Hvordan kan du si det?», sa hun med tårer i øynene.

«Ville du selv fortsatt å gi gaver til noen som ikke hadde takket for det de allerede hadde fått»? spurte jeg.

Priming. Vi mennesker er nok ganske like når det gjelder hva vi lengter etter: Vi ønsker oss tilfredshet og lykke. Disse sinnstilstandene ser ut til å eksistere relativt uavhengig av materiell velstand i verden.

Kanskje henger dette sammen med de mekanismene vi så utfolde seg rundt forbruksorgien «Black Friday» i forrige uke. Vi ble bombet med påminnelser om at vi ikke har nok, at vi trenger å jakte på mer, dersom vi skulle bli tilfredse.

Reklamens påvirkning er så sterk at ingen av oss er immune.­ Psykologene kaller det «priming». Effekten illustreres gjennom følgende forskningsfunn:

To tilfeldig utvalgte grupper mennesker ble plassert i hvert sitt rom der de pugget 20 ord på et ark. Selv trodde de det var en hukommelsestest. Det var det ikke. Den ene gruppen leste ord som «gamlehjem», «gebiss» og «gikt», mens den andre gruppen leste ord som «lek», «løping» og «latter».

Etterpå målte forskerne den tiden forsøkspersonene brukte­ på å gå strekningen gjennom gangen og ned trappene. Forskjellen mellom de to gruppene var påfallende stor og i høyeste grad signifikant. De som hadde lest ord som handlet om å være gammel, gikk betydelig saktere etterpå.

Bieffekt. Når vi vet dette, er det ignorans å ikke bruke det i våre egne liv. Det handler om å tenke på alt vi kan takke for. Og å tenke det ofte. Tilfredsheten er en bieffekt.

Først publisert i Vårt Land 1.12.2015

Kommentar #1

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg gjør ingen takkeøvelser, men fra tid til annen tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i Norge, hvor fint og fredelig det stort sett er og hvor kummerlige forhold mange andre lever under. Men jeg vet at også i Norge finnes mange som har det vondt, for eksempel barn som vokser opp med dårlige eller uskikkede foreldre.

Hvor ofte? Selvsagt ikke hele tiden, samtidig som jeg heller ikke hele tiden reflekterer over den lidelse, smerte og død som verden også er full av. Men både takknemlighet over egen situasjon og tristhet på vegne av mange av verdens skjebner reflekterer jeg over fra tid til annen. Det kommer egentlig som en naturlig følge av å reflektere over tingenes tilstand.

>Prøv selv! Finn en mynt og se hvor lett det er å få ti strake. Du klarer det neppe. Jeg har vært en del på kasino og sett folk spille på rødt eller sort i rullett. Aldri noen gang har jeg sett mer enn sju strake.

Allikevel er det svært mange som har hatt så flaks. En god illustrasjon på at det usannsynlige skjer hele tiden. Tenk også på at uansett hvilken rekke du får på ti kast, så er samtlige like usannsynlige.

>«Ville du selv fortsatt å gi gaver til noen som ikke hadde takket for det de allerede hadde fått»? spurte jeg.

Jeg må innrømme at jeg synes det fremstår som litt frekt. Du dømmer henne utifra egne idealer. Kanskje manglet hun en balanse i livet sitt. Men kanskje er det også du som tillegger hennes situasjon et problem som ikke er der.

>Bieffekt. Når vi vet dette, er det ignorans å ikke bruke det i våre egne liv. Det handler om å tenke på alt vi kan takke for. Og å tenke det ofte. Tilfredsheten er en bieffekt.

Er tilfredshet et mål i seg selv? Personlig ser jeg ikke noe galt i å være utilfreds og å hige etter noe. Ny kunskap, nye opplevelser, nye prestasjoner ... jeg liker dette. Og hvorfor skulle det være problematisk? Hvorfor skal jeg nøye meg med det som lilgger bak meg, og ikke søke etter mer? 
Jeg følger ikke den tankengangen. Det føles satt og ferdig ... og en smule navlebeskuende. Det er ingen ting galt i det å skue videre og fremover og mot nye mål.
Det gjelder å finne en balanse i livet, og å stå på mer enn ett ben. Men det er ikke opp til oss, verken deg eller meg, å si hvilke bein andre skal stå på, eller om tilfredshet skal være et mål.
Filk må finne sine egne mål og verdier, så lenge man ikke tråkker på andre mennesker for å nå dem.

Kommentar #2

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Hvor ofte tenker jeg gjennom hvilken lotterigevinst det er å ha blitt født i Norge?

Denne hinduistiske tankeform slog ned hos os, da jeg var ung for et halvt århundrede siden, hvor mange flirtede med denne religion - og ser ikke ud til at være til at komme af med igen.

Det er aldrig lykkedes at få de troende til at afsløre, hvor sjæle-puljen, man fødes fra, befinder sig.

Måske i denne tråd...

Hint: Mennesket opstår ikke spontant, men fødes - af forældre...

Når det er sagt, mener jeg man skal være taknemlig for, hvad man har og ikke mindst, når det er så fint som i vore lande.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere