Takkens kraft

Det provoserte mange nordmenn da beboerne ved et flyktningmottak demonstrerte mot maten de fikk for et par uker siden. Det provoserte meg også. Utakknemlighet utløser sjelden sympati.

Så måtte jeg spørre meg selv: Hvor takknemlig er jeg for den maten jeg kan spise hver dag? Hvor takknemlig er jeg over å bo der jeg bor? Hvor ofte tenker jeg gjennom hvilken lotterigevinst det er å ha blitt født i Norge?

Forfatteren og økonomen Jo Nesbø har laget et regnestykke som viser hvor usannsynlig heldig man skal være for å havne her i utgangspunktet. Forestill deg at Gud kastet kron og mynt med din skjebne før fødselen for å finne ut om du skulle fødes i den rikeste eller fattigste delen av verden. Det blir kron – ergo den rikeste halvdelen. For så i avgjøre om du skulle fødes i den rikeste halvdelen av den rike halvdelen – altså den rikeste firedelen, kaster Gud mynten igjen. Det blir kron igjen. Hvor mange ganger på rad må mynten lande på kron-siden av mynten dersom man skal bli født i et av de få landene som er så rikt som Norge?

Ti ganger på rad!

Prøv selv! Finn en mynt og se hvor lett det er å få ti strake. Du klarer det neppe. Jeg har vært en del på kasino og sett folk spille på rødt eller sort i rullett. Aldri noen gang har jeg sett mer enn sju strake.

Vanens makt. Med andre ord: Vi har vært så heldige at det er nesten ufattelig. Dermed skulle man tro at vi kjente på en enorm takknemlighet. Men gjør vi det?

Min kollega Erling Rimehaug skrev på denne plass i avisen i 1996 at «vanen er takknemlighetens største fiende». Jeg tror han har rett.

Men vanens makt kan også utnyttes til vår fordel. Grunnleggeren av såkalt positiv psykologi, Martin Seligman, dokumenterte hvordan enkle øvelser gjennomført over tid kan omprogrammere hjernen og skape nye vaner vi har stor glede av.

I min egen hverdag har jeg innført begrepet «dagens tøv». Det handler om å gjøre en ­enkel takknemlighetsøvelse før jeg sovner om kvelden. Jeg tenker på tre ting jeg setter pris på fra dagen som har vært. Under-­bevisstheten er dermed i takke-modus idet jeg sovner.

Misfornøyd. For en tid siden intervjuet jeg en ung jente. Hun studerte medisin, drev med sport, hadde egen leilighet. Men hun var misfornøyd. Hun higet etter et spennende yrke, økonomi til å reise halve året, en (enda) slankere kropp og flere kule venner.

Da intervjuet var ferdig, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg sa: «Jeg tror ikke du kommer til å få det du ønsker deg»?

«Hvordan kan du si det?», sa hun med tårer i øynene.

«Ville du selv fortsatt å gi gaver til noen som ikke hadde takket for det de allerede hadde fått»? spurte jeg.

Priming. Vi mennesker er nok ganske like når det gjelder hva vi lengter etter: Vi ønsker oss tilfredshet og lykke. Disse sinnstilstandene ser ut til å eksistere relativt uavhengig av materiell velstand i verden.

Kanskje henger dette sammen med de mekanismene vi så utfolde seg rundt forbruksorgien «Black Friday» i forrige uke. Vi ble bombet med påminnelser om at vi ikke har nok, at vi trenger å jakte på mer, dersom vi skulle bli tilfredse.

Reklamens påvirkning er så sterk at ingen av oss er immune.­ Psykologene kaller det «priming». Effekten illustreres gjennom følgende forskningsfunn:

To tilfeldig utvalgte grupper mennesker ble plassert i hvert sitt rom der de pugget 20 ord på et ark. Selv trodde de det var en hukommelsestest. Det var det ikke. Den ene gruppen leste ord som «gamlehjem», «gebiss» og «gikt», mens den andre gruppen leste ord som «lek», «løping» og «latter».

Etterpå målte forskerne den tiden forsøkspersonene brukte­ på å gå strekningen gjennom gangen og ned trappene. Forskjellen mellom de to gruppene var påfallende stor og i høyeste grad signifikant. De som hadde lest ord som handlet om å være gammel, gikk betydelig saktere etterpå.

Bieffekt. Når vi vet dette, er det ignorans å ikke bruke det i våre egne liv. Det handler om å tenke på alt vi kan takke for. Og å tenke det ofte. Tilfredsheten er en bieffekt.

Først publisert i Vårt Land 1.12.2015