Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Kappgang med ski på beina

Klassisk langrenn er blitt dommersport. Snart like komisk som kappgang.

Publisert: 19. nov 2015

Før du leser videre: Få med deg et par venner på følgende konkurranse: Hvem kan hviske høyest?

Utfallet blir selvsagt latterlig. Konkurransen er en selvmotsigelse. For hvor går grensen for hva som er hvisking? Og hvorfor hviske når man konkurrerer om å lage mye lyd?

Kanskje kan de som driver med kappgang svare på disse spørsmålene. De konkurrerer jo om å komme først til mål, men de får ikke lov til å løpe. De har pålagt seg selv noen rare og inkonsekvente regler, som dessuten er umulig å håndheve. Det flagrer med gule og røde kort – og vinneren blir den som har jukset akkurat lite nok til å snike seg under juryens radar.

 

Dødshjelp. Skisporten tok et langt steg inn i dette uføret gjennom sesongåpningen på Beitostølen i helgen. Mannen som gikk klart fortest i det klassiske åpningsrennet på fredag, Martin Johnsrud Sundby, ble disket av en jury som hadde sett ham ta skøytetak i en sving. 

Johnsrud Sundbys skjebne viser hva vi har i vente utover vinteren. Klassisk langrenn er blitt en dommersport, der det handler om å gå i idealfart – og der dommertabbene er det som diskuteres etterpå. 

Slik tar man livet av siste rest av den klassiske måten å gå på ski på. Den har forøvrig blitt gitt dødshjelp av skisportens egne ledere i lang tid allerede.

 

Gamlemåten. Det har ikke alltid vært sånn. Det første store mesterskapet jeg ble utsendt til som medarbeider i Vårt Land var VM i Seefeld i 1985. Fram til dette mesterskapet fantes det ikke noe annet langrenn enn klassisk langrenn. Dette var måten å gå på ski på. Punktum.

Men underveis i dette mesterskapet begynte en amerikaner ved navn Bill Koch å skøyte med den ene skia. Nordmennene så at det gikk fort, og noen av dem prøvde å ta etter. Flinkest var Ove Aunli.

Gradvis vant skøytingen fram. Den ble akseptert som en egen stil. I skiskyting og kombinert ble det den eneste stilen. Men i langrenn forsøkte de skandinaviske skilederne å beholde den klassiske stilen. Ja, skipresident Erik Røste mente sågar at stildømmingen på Beitostølen var et ledd i den kampen.

 

Salt i såret. Men Røste kjemper ikke bare en tapt kamp. Han har skutt seg selv i foten.

For hvorfor er det nå blitt nødvendig å skjerpe inn dømmingen i klassisk? Jo, løperne har de siste sesongene blitt så sterke til å stake at de har sluttet helt med festesmurning. Og uten festesmurning under skiene er det raskere for dem å skøyte enn å stå med beina i et spor.

Men løpernes forbedrede stakeferdigheter er bare halve forklaringen. Den andre halvdelen handler om en villet utvikling, der skisporene gradvis er blitt mer og mer tilrettelagt for høy fart. Løypene ser ut som motorveier i terrenget, og alle renn består av så mange runder på en stadion at ingen bakker er lange nok til å tvinge fram diagonalgang.

Skisportens ledere har akseptert at det skal være kunstsnø i sporet, selv om det er «villsnø» tilgjengelig. For å pakke snøen ekstra er det blitt helt vanlig å salte, slik man salter motorveier. Saltet fra begge typer trafikk blir dessverre liggende igjen i naturen.

 

Glemt kunstart. Det er denne arrangementsmessige «produktutviklingen» som først og fremst har gjort at klassisk langrenn har gått ut på dato på elitenivå. Hva dette får å bety for bredden i skisporten, gjenstår å se. Barn lærer lettere å gå med festesmurning enn uten, men nå som flere og flere skiklubber lager kunstsnøløyper også barn, kan det hende at diagonalgang blir en glemt kunstart, kun praktisert av raringer på tur i løssnø.

I Birkebeineren går fortsatt majoriteten av mosjonistene med festesmøring, selv om de beste staker seg gjennom løypa også der. Men både Birken, Holmenkollmarsjen, Sesilåmi og Flyktningerennet har opplevd nedgang de siste årene. Kanskje skyldes det stakekulturen. Mange utøvere gir uttrykk for at det ikke er like moro å trene langrenn lenger når hver bidige økt må inneholde tre timer med monoman staking.

Fortsetter utviklingen som nå, kan imidlertid aktiviteten holdes oppe likevel: Nedgangen i antall løpere kompenseres i antall dommere rundt løypene.

Kommentar #1

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Klassisk skitur

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Barn lærer lettere å gå med festesmurning enn uten, men nå som flere og flere skiklubber lager kunstsnøløyper også barn, kan det hende at diagonalgang blir en glemt kunstart, kun praktisert av raringer på tur i løssnø.

Jeg liker å gå på ski.  Ute i naturen.  Sånn passelig fort, slik at jeg også kan få se meg omkring og oppleve litt vinter.  (Jeg bor på sørvestlandet, så det er ikke så ofte jeg får den opplevelsen).  Og helst med blå swix under skia.  Det blir diagonalgang og andre klassiske teknikker.  Skøyteteknikken kom etter at jeg flyttet til sørvestlandet, så den fikk jeg ikke lært skikkelig.  Blir fortere sliten i beina når jeg skal skøyte.

Staking hører også med, men det forbindes mer med slakke nedoverbakker med litt dårlig glid.  Eller med bakglatte ski på flater.  Staking gir assosiasjoner til styrketrening, og det liker jeg ikke.

Klassisk langrenn består nok for oss som liker å gå på skitur.  Men som idrettsgren vil den nok forsvinne.  Når de kan stake rundt i de korte løypene kan de like gjerne få skøyte.

Kommentar #2

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
diagonalgang blir en glemt kunstart, kun praktisert av raringer på tur i løssnø.

Takk for en interessant gjennomgang av utviklingen innen langrenn. Jeg har bare små innvendinger og det er om diagonalgangen ikke for lengst har forsvunnet fra andre snedekte deler av verden? Er det ikke for lengst blitt brede traseer og skøyting som gjelder i alpene? Og har vi forresten noen grunn til å savne klassisk stil i langrenn da vi vel ikke savner vi den i skiskyting? Det er vel også raskere å skøyte enn å stå i sporet uansett hvor meget klister en har under skiene.

Sammenligningen med kappgang er interessant nok. Men vil du si det samme om trav/galopp innad i hestesporten og de forskjellige stilartene innen svømming? 

Kommentar #3

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Enig i at

Publisert over 5 år siden

forestillingen på Beitostølen var litt flau, men ikke fordi Martin ble disket. Det ville bli trist, i skisportens hjemland, om all skiløping forutsatte brede, velpreparerte traseer. Det finnes fortsatt mange flotte turmuligheter som kun kan nytes om du behersker klassisk teknikk. Så om denne kunnskapen forsvinner, forsvinner turtradisjonen på ski. Jeg mener det godt kan være to stilarter, men det forutsetter løypetraseer som er slik at en ikke kan stake rundt uten feste. Om løpere satset på å spesialtrene klassisk, ville vi nok se dem løpe fra stakerne mot toppen av bakken i slik grad at de ikke kunne tas igjen. Problemet ligger litt i at stor stakestyrke også er en fordel generelt i skiløp, derfor blir det lagt særlig vekt på dette i stedet for utnyttelse av frasparket.

Men det er ingen grunn til å ironisere og latterliggjøre klassisk selv om skøyting går fortere. Se på svømming, der konkurreres stadig i fire stilarter selv om crawl (fristil) er den raskeste måten å bevege seg i vannet på. Ingen finner det latterlig at noen svømmer rygg eller bryst av den grunn. Ta hoppsport, det er fullt mulig å hoppe mye lenger med andre ski eller drakter, men det må lages regler for utstyret. Det samme gjelder stavsprang eller spydkast. Så hvorfor ikke utstyrsregler i langrenn?

Kommentar #4

Lars Gilberg

223 innlegg  116 kommentarer

Gode innspill

Publisert over 5 år siden

...som er kommet på denne tråden. Jeg har ingen sterke formeninger når det gjelder alle øvelsene og distansene i svømming, bortsett fra at det er for mange. Når en og samme mann kan vinne 8 gull i samme OL, så er det gått inflasjon i øvelser.

Det mest bekymringsfulle i langrenn er kanskje fremmedgjøringen og forurensingen. Flourforbindelsene fra skismøringen ødelegger naturen. Og utstyrskravene gjør at sporten har fjernet seg veldig langt fra utgangspunktet. Å reise rundt med 20 par ski i hver stilart, ha smøretrailer til 6 millioner og som ikke kommer fram på smale veier, ha løypetraseer laget for og av bulldozere – det er blitt en sport på steroider, en sport som har fjernet seg veldig fra naturen og naturens premisser.

Kommentar #5

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Kan ikke gå utenom sporet

Publisert over 5 år siden

Så lenge disse konkurransene stort sett går på det man i andre sporter kaller bane så er det vel ingen av utøverne som i det hele tatt går på den opprinneleige måten. Ski og utstyr er spesialisert og lite egnet ute i den uprepparerte naturen. Slik sett har vel klassisk stil vært ganske så latterlig ganske så lenge. 

Kommentar #6

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Om å statuere et eksempel

Publisert over 5 år siden

Rennjuryen på Beitostølen sist helg var iherdige med å påpeke at den strenge straffen hadde til hensikt å "statuere et eksempel".

Men i en toppidrett der man i hovedsak har benyttet seg av pinglestraffer i møte med dopingtatte utøvere, blir det igrunnen mest tragikomisk å diske en utøver som bruker venstrefoten som "styrepinne" i en dårlig preparert høyresving.

Slik ble diskingen av Johnsrud Sundby etter min oppfatning et like håpløst dommer håndverk som da Sandefjord ble fratatt en allerede godkjent scoring i sekspoengs-kampen mot Tromsø, fordi dommer Ola Hobber Nilsen fikk en umiddelbar dårlig magefølelse.

Og avslutningsvis: Det er et imponerende stykke arbeid Martin Johnsrud Sundby legger i potten som toppidrettsutøver, og koblet opp i mot en småbarnspappa-rolle som er en krevende og annerledes basestasjon enn kampene i skisporet, så er han etter min vurdering en slags macho-myk-mann til terningkast 6. (Og i tillegg børstet han altså bort domfellelsen under forrige helgs sesongstart med å be juryformannen "ta seg en bolle" - før han dagen derpå nok en gang var suveren med ski på beina.)

Kommentar #7

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Toppidretten bør avvikles

Publisert over 5 år siden

Interessant debatt!

Jeg mener imidlertid at det underliggende spørsmålet, det store spørsmålet, det er: Trenger vi virkelig langrenn som eliteidrett? Trenger vi virkelig eliteidrett overhodet?

Det har lenge vært klart for meg at toppidrett ikke lenger forholder seg til det som er gode verdier for meg selv eller for oss som samfunn. Det handler ikke lenger om et "sunn sjel i et sunt legeme". Toppidrett er ikke lenger et uttrykk for helse, men for vanhelse. Toppidrettsutøvere skader kroppene sine, enten det dreier seg om repeterte hodetraumer i fotballen, kneskader i håndballen, spiseforstyrrelser i turn og langrenn, overmot og skader i sykkelsporten etc.

Det er også åpenbart at problemet med doping ikke lar seg bekjempe innenfor toppidretten, ikke fullt ut i hvert fall. Vi avslører stadig doping - men i retrospekt, og mange av de som er helt uforståelig overmenneskelig sterke har så langt ikke blitt avslørt. Er de rene, eller bare ekstra smarte og påpasselige med ikke å bli tatt? Vi kan ikke vite, men etter SÅ mange skuffende avsløringer av folk man tenkte at "han må da i hvert fall representere det klassiske, ærlige idealet", så er det nesten umulig å senke guarden og stole på de som per idag ikke er tatt. Det er i hvert fall en risikosport.

Dopingen er ødeleggende for toppidretten. For det første fordi den gjør at det ikke lenger er et spørsmål om hvem som er sterkest, raskest, smidigest eller mest modig. Idrettsprestasjoner blir ikke lenger et spørsmål om den enkelte - en god prestasjon blir like mye resultatet av hvor flinke bakmennene, legene og de andre i dopingapparatet, er til å optimalisere kroppen din. Dette gjør også at idrettsfolkenes verdi som forbilde for oss andre svekkes. Jeg kan ikke se Lance Armstrong sykle og drømme om å bli like flink som ham - for jeg kan aldri komme dithen. Lance Armstrong selv kom ikke dit. Det var dopinglegene som brakte ham dit.

Man kunne tenkt seg å legge seg på rygg for dopingen - akseptere at den var kommet for å bli. Kanskje at også vi, mosjonistene, burde ta i bruk de medisinske mulighetene for å piffe opp en halvdaff kropp. Problemet er at dopingen ikke er helsefremmende - den er skadelig - og bidrar til å øke problemet med at toppidretten rett og slett ikke er sunn.

Rent verdimessig er heller ikke toppidretten noe forbilde idag. Det strider med i hvert fall mine verdier, og jeg tror også klassiske "norske verdier", at jakten på penger, ære og berømmelse skal få en så stor plass. Det klassiske idrettsidealet har vært "tap og vinn med samme sinn", og "det viktigste er å delta", "en hederlig innsats selv om det ikke ble seier idag". Men toppidretten, med dens vanvittige belønninger til enerne, vinnerne, ødelegger denne holdningen.

Det er også problematisk når penger overtar som belønningssystem eller motivasjonsfaktor i idretten. Før var kanskje andre motivatorer viktigere - f.eks. lagfellessskapet, lokalpatriotismen eller nasjonalfølelsen. Petter Northugs manglende vilje til å sette Norge foran egne økonomiske interesser er ett eksempel. Det mest drepende er for meg de engelske (og for så vidt norske) fotballspillerne: Før handlet fotball om å "blø for drakta". Nå skiftes det klubber - og land - bare noen blar opp med et større pengebeløp. Det er kanskje rasjonelt for spillerne - men det ødelegger min evne til å engasjere meg i de spillerne som for tiden løper rundt med mitt lags trøyer. Jeg vet at de neste måned kan spille for erkefienden.

Jeg er usikker på hvor stor rolle det spiller at toppidrett har en forbindelse til hverdagsaktiviteten idretten har sine historiske røtter i. F.eks. aner jeg ikke, i farten, hvorfor grekerne begynte å kaste diskos. Var det en idrettsligfisering av måten de gamle grekere ryddet bort tallerknene etter middag på? Men det kan ha en betydning for min evne, som vanlig person, til å føle et slektskap med toppidrettsutøverne.
Fortsatt vil den som skal gå på ski i norsk terreng måtte beherske diagonalgang, og særlig dersom man skal utenfor preparerte løyper. Dette er også et verdispørsmål: Brede, skøyte-egnede langrennsspor i marka og på fjellet skaper store sår i naturen, både i den urørte vintermarka og i sommermarka når snøen er borte. På hytta vår på Lillehammer er vår nydelige lille bekk, som vi før krysset ved å hoppe fra stein til stein, blitt lagt under en helt enorm trebro som skal sikre skøytespor om vinteren.

Det kan godt være at kappgang og diagonalgang i langrenn bør avvikles. Det større spørsmålet er imidlertid om hele toppidretten bør avvikles. Jeg har sluttet å se på - orker knapt en gang se på fotball-VM, landskamper på Ullevål eller OL. Det er for mye utenomsportslig, for mye fokus på penger, for mye usunnhet og mistenkelig juks. For dårlige verdier, rett og slett. Jeg skjønner at folk vil ha underholdning. Men spørsmålet er hvor underholdende det blir, i lengden.

Kommentar #8

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hvordan skal det skje?

Publisert over 5 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Det kan godt være at kappgang og diagonalgang i langrenn bør avvikles. Det større spørsmålet er imidlertid om hele toppidretten bør avvikles. Jeg har sluttet å se på - orker knapt en gang se på fotball-VM, landskamper på Ullevål eller OL. Det er for mye utenomsportslig, for mye fokus på penger, for mye usunnhet og mistenkelig juks. For dårlige verdier, rett og slett. Jeg skjønner at folk vil ha underholdning. Men spørsmålet er hvor underholdende det blir, i lengden.

Horn har mange viktige poenger. Idretten har lidd under en type korrupsjon der for mange aktører har sett seg tjent med å støtte opp under doping og å hjelpe til å skjule det. Men det at så mange avsløringer kommer på rekke og rad, er ikke det egentlig et tegn på at idretten selv er i ferd med å rydde opp?

Verden er full av korrupsjon. Jeg tror det skal bli ytterst vanskelig å påvise et område der korrupsjon ikke er innblandet. Det er alltid noen som er ute etter tjene penger og å benytte seg av uærlige metoder. Selv Telenor benytter seg av korrupsjon. Skal vi dermed legge ned alle virksomheter der det finnes korrupsjon?

Idretten er i utvikling. Ulike hjelpemidler, lovlige som ulovlige, kommer og går. Jeg synes tross alt det går fremover. Nå er selv Russland avslørt som en dopingens høyborg, og er utestengt fra alle friidrettsmesterskap.

Jeg tror idretten vil utvikle seg i en bedre retning! Men det er optimisten i meg som snakker. Jeg gleder meg fremdeles over god idrett! Ingenting har gitt meg så mange spennende opplevelser som å følge våre skiløpere, skiskyttere, skøyteløpere osv! Jeg vil svært ugjerne være dem foruten.

Jeg er ikke uenig i Horns beskrivelse her og nå, men har altså en mye større fremtidstro.

Men jeg synes du har kommet med relativt hårete mål, når du tar til orde for at eltiteidretten skal avvikles. Hvordan tenker du deg det gjennomført? Skal det forbys? Gjøres straffbart?

Hva tror du de enorme skarene som lever og ånder for sitt fotball-lag kommer til å erstatte sin fortballedenskap med? Vi snakker om hundrer av tusener av mennesker som lidenskapelig dyrker sitt lag.

Jeg ser bare for meg tusener av sinte fotball-supportere som går ut i gatene og demonstrerer og gjør opprør og knuser alt de kommer over.

På mange måter har fotball overtatt for eldre dagers kriger.

Skal vi gå tilbake til kriging?

Vel, da overlater jeg til deg å fortelle hvordan du vil avvikle eliteidretten, Horn! Jeg er utrolig spent på å høre hvordan du tenker å gjennomføre det!

Mvh Sverre

Kommentar #9

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Idretts-darwinisme

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Vel, da overlater jeg til deg å fortelle hvordan du vil avvikle eliteidretten, Horn! Jeg er utrolig spent på å høre hvordan du tenker å gjennomføre det!

Heh, du har så rett, Avnskog! Hvordan skal det skje?

Jeg har bare ett svar - som tilfeldigvis sammenfaller med min humanetiske innstillling til verden: Jeg må ta ansvar for meg selv, og så håpe at andre individer vil gjøre det samme.

Jeg har f.eks. de siste årene konsekvent vendt blikket bort fra toppidretten. Jeg har sluttet å følge med på den slags. Jeg betaler ikke for å se idrettsarrangementer på TV. Jeg avstår fra å lose barna mine inn på det sporet som kan føre til toppidrett. Jeg har sluttet å idolisere toppidretten, og jeg tar (som i denne tråden) til orde for at andre bør se på toppidretten med et mer kritisk blikk.

Så langt strekker min makt seg: Jeg kan bestemme over meg selv, og oppfordre andre til å tenke sjæl - men da tenke grundig og kritisk.

Det er åpenbart at jeg som individ ikke kan oppnå så mye. Men fordi mine argumenter, som du sier, er ganske gode - så er det godt mulig at også andre mennesker vil komme til å tenke som meg. Hvis de også vil snakke om dette, med sine omgivelser, så kan det tenkes at denne forståelsen brer seg i befolkningen. Etterhvert vil kanskje enda flere av oss stemme med lommeboka.
Mitt "drømme-scenario" er en kombinert utvikling der pengegaloppen i toppidretten eskalerer i det vanvittige, samtidig som uhumskhetene blir mer åpenbare, og samtidig at betalingsviljen hos vanlige folk blir stadig mindre. Da vil liksom toppidretten forvitre og dø, dels grunnet egen hybris, dels grunnet økt edruelighet hos forbrukerne.

Det høres ikke ut som en quick fix. Men så er jeg da heller ikke tilhenger av raske og dramatiske endringer. Jeg er jo Darwinist, ikke sant! Jeg "tror" på evolusjonen - og jeg er ganske trygg på at toppidretten ikke vil tåle seleksjonspresset i framtiden.

Det er i så måte viktig å huske at Darwin ikke snakket om "den sterkestes rett" - han snakket om "survival of the fittest" - den best tilpassede overlever.

Kommentar #10

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

OK, men jeg ser en annen utviklingsvei!

Publisert over 5 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Mitt "drømme-scenario" er en kombinert utvikling der pengegaloppen i toppidretten eskalerer i det vanvittige, samtidig som uhumskhetene blir mer åpenbare, og samtidig at betalingsviljen hos vanlige folk blir stadig mindre. Da vil liksom toppidretten forvitre og dø, dels grunnet egen hybris, dels grunnet økt edruelighet hos forbrukerne.

Jeg ser for meg en idrett som går i retning av høyere etikk, mindre korrupsjon og mindre juks. Og jeg er optimist! Verden går fremover, selv om det kanskje oppleves som vi har en viss tilbakegang på enkelte områder akkurat nå.

Norge er f eks ikke avslørt som særlige aktive innen denne dopingkulturen, og jeg regner med at alle verdens land kommer etter med tiden!

Pengespørsmålet er en annen side ved toppidretten som kan virke ganske usympatisk. Jeg er enig i at det er hekt urimelig at fotballspillere skal tjene mange millioner i uka, for ikke å si hver dag, kun fordi de er gode til å "leke" seg med en ball. Men de er vel noe i nærheten av dagens gladiatorer. Og unge mennesker trenger idealer, og det finner de blant annet innen idrett.

For ikke å glemme at store deler av menneskeheten lever temmelig sørgelige liv i fattigdom og uten særlig gode utsikter. Om idretten kan gi dem tilhørighet, underholdning og mening med livet, ser jeg det som et gode, og som noe som kan avverge sosial uro og terrorisme, faktisk. Tenk om unge frustrerte menn som er i faresonen for å bli radikalisert, heller kunne finne i mening i idrett!! De trenger nettopp tilhørighet og positivt fellesskap, og her på Holmlia hvor jeg bor er det svært mange unge(mange innvandrerbarn og -ungdommer bl a) som deltar med liv og lyst i ulike iderttgrener, alt fra dans til fotball!

Vi får bare vente og se hvilken retning idretten går i!

Mvh Sverre

Kommentar #11

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Det klassiske idrettsidealet har vært "tap og vinn med samme sinn", og "det viktigste er å delta", "en hederlig innsats selv om det ikke ble seier idag". Men toppidretten, med dens vanvittige belønninger til enerne, vinnerne, ødelegger denne holdningen.

Dette er muligens det bildet man kan få av toppidretten gjennom media idag. Men ser en nærmere etter så ser man at de aller fleste toppidrettsutøvere ikke tjener på å utøve sin idrett. Tar man med alle de som bedriver idrett på elitenivå så blir regelen den at en må selv betale nokså meget for å delta. De store premiene til vinnerne gjelder i svært få konkurranser.

Men hva er galt med at noen underholdningsartister tjener uhorvelig mye penger? Lar vi være å se på en Rembrandt fordi bildene selges til høye priser? Lar vi være å høre på en artist fordi han tjente en milliard i fjor? Hvorfor skal en idrettsutøver være noe annerledes? Jeg har ikke noe imot at fotballen en en enorm pengemaskin på aller høyeste nivå. Jeg nyter synet av de beste og best betalte uten å ønske at de skulle tjene noe mindre eller holde seg til min favorittklubb, akkurat som jeg ikke har noe problemer å benytte meg av tilbudet om behandling ved et sykehus selv om helsesektoren har blitt en enormt stor økonomi.

Kommentar #12

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert over 5 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
Jeg har ikke noe imot at fotballen en en enorm pengemaskin på aller høyeste nivå. Jeg nyter synet av de beste og best betalte uten å ønske at de skulle tjene noe mindre eller holde seg til min favorittklubb, akkurat som jeg ikke har noe problemer å benytte meg av tilbudet om behandling ved et sykehus selv om helsesektoren har blitt en enormt stor økonomi.

Hm. Og for meg er det akkurat motsatt - for meg er det et stort problem at nettopp helsesektoren har blitt en enormt stor økonomi - at økonomi stadig oftere settes foran kvalitet og faglighet i helsesektoren. Det handler om hvilke verdier vi ønsker at skal styre virksomheten, motivere deltakerne.

Her kan man være uenig, men som helsearbeider selv er jeg overbevist om at økonomi - penger - er en elendig styrings- og motivasjonsfaktor i helsevesenet. Ja, jeg vet sannelig ikke hvor mange helsearbeidere du treffer på som er veldig uenig i dette. Noen er det nok - men blant disse er det mange som vi andre helsearbeiderne vil betegne som nærmest kremmere. Som skor seg på andres sykdom.
Det er i mange tilfeller slik at privat medisin og økonomiske insentiver fører til økt levering av helsetjenester, at det gjøres mer helsearbeid. Men problemet er at dette, i mange tilfeller da, dreier seg om unødvendige helsetjenester. Til verste for de som finansierer dette (i stort monn du og jeg), men også noen ganger til fortrengelse for andre, mindre kjøpesterke pasienter som hadde trengt helsehjelpen mer. Og i verste fall også til skade for pasienten selv, i form av risikoen og komplikasjonene som følger av overdiagnostikk og -behandling.

I sporten handler det vel om hva du er ute etter. Hvis du er ute etter å se mennesker bruke kroppen sin for å tjene penger - så er eliteidretten idag en god vare. Hvis du derimot er ute etter dette med "blø for drakta" som jeg snakket om - ja da får du mindre igjen for å se på eliteidrett idag.

Ditt argument om at mange idrettsutøvere ikke tjener penger på sporten sin: Tja, kanskje stemmer det. For meg hørtes det for unyansert ut - jeg ville tro det var mer  korrekt at de ikke tjener store penger på sporten sin. Men dette er synsing fra min side - har du faktagrunnlag for din påstand så er jo det bra. Men for meg som potensiell publikummer spiller det mindre rolle: Problemet mitt er at alt snakket om penger overskygger alle de andre verdiene jeg er opptatt av. Det ødelegger opplevelsen min - med rette eller urette.

Løsningen er selvsagt bortimot ideell: Jeg stemmer med fjernkontrollen og lommeboka. Så kan de som ønsker å høre om hvor store premier vinnerne stikker av med, eller hvor høy overgangssum fotballspilleren gikk for, eller siste nytt om Petter Northugs kontrakt, bli sittende foran TVen. I fred for meg.
Det eneste triste er jo det at jeg ikke får den gleden jeg før fikk av å være tilskuer til idrettsarrangementer live eller på TV/radio. Men til gjengjeld kanskje jeg kunne bruke tida til å komme i form selv. Gjerne i lag med ungene. Dét ville vært ideelt.

Kommentar #13

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Her kan man være uenig, men som helsearbeider selv er jeg overbevist om at økonomi - penger - er en elendig styrings- og motivasjonsfaktor i helsevesenet.

De fleste er enige i at penger er en dårlig styringfaktor av verdirelaterte områder. Problemet oppstår når alternativer skal komme frem. Alle alternativer har vist seg å være problematiske de også. Jeg er av den oppfatning at en klok ledelse greier å kombinere sunn økonomi med et gjennomført verdimessig forankret behandlingstilbud. At ledelsen ikke alltid er klok, eller at vi ikke alltid vet hva som er klokt, er dog et ubestridelig faktum. 

Jeg skjønner på deg og min legefrue at norske leger misliker det amerikanske forsikringssystemet med dens vridning av hva helsepersonell bedriver i sin arbeidstid. Jeg kan ikke være annet enn enig.

Vi er nok alle forskjellige. Selv har jeg nok gått fra å like å se lokale helter "blø for en drakt" til å se meget godt betalte spillere spille for klubber hvor lojaliteten ligger i lønnslippen. Men min bakgrunn er ikke fra fotball, men fra volleyball. Ingen norske innevolleyballspillere i Norge går med overskudd på sin idrett, neppe noen som leker i sanden heller. Slik er det i de fleste idretter foruten fotball. Så har vi noen ekstreme topper i håndball, ishockey og langrenn som tjener noe penger. Men går man på en kamp i Norge uansett idrett, så ser vi på spillere som nok tjener mindre enn deg og meg. Uansett så synes jeg, og jeg tror ikke det er en uvanlig holdning, at snakk om overganger, pengesummer og annet dilldall gjør det hele mer spennende. Det er ikke bare spillet på banen som gjør Brann til Norges mest underholdende klubb. Min interesse for toppidrett har ikke noe med sunne verdier å gjøre, det er ren nytelse av fysiske og mentale prestasjoner og jeg ser ingen grunn til å ilegge toppidretten en verdimessig tvangstrøye som resten av samfunnet ikke har.

Kommentar #14

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Dømming har alltid funnet sted i skiidretter

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Skisporten tok et langt steg inn i dette uføret gjennom sesongåpningen på Beitostølen i helgen. Mannen som gikk klart fortest i det klassiske åpningsrennet på fredag, Martin Johnsrud Sundby, ble disket av en jury som hadde sett ham ta skøytetak i en sving

Jeg mener det er riktig å dømme, gi et skikkelig tillegg eller diske en skiutøver som bryter reglene. De er der for å følges, så kan utøverne like det eller ikke. Det kan godt være at å diske en utøver er å gå for langt, men kanskje straffen skulle være f. eks. 15 sekunder for hver gang det skøytes i en sving eller hvor utøveren skøyter på ski og får en stor fordel av det? Jeg vet ikke, men reglene er til for å følges, hvorfor ikke også i langrenn?

Skal vi ha en idrett som kan være for alle er det faktisk viktig at det ikke jukses, og det finnes mange muligheter for juks også i langrenn. Reglene må være strenge og strengt bedømt, skal det være noen vits. Jeg har i slike tilfeller tenkt, er den noen forskjell på å bruke feil (ulovlig) teknikk eller bruke doping for å forbedre resultatene? Nei, mener jeg. Et lovbrudd er et lovbrudd.

Vi har sett det samme resultatet når skihoppere har feil dresser, da er det over og ut. Rammet vel Norge her forleden dag. Jeg vet at alpinister har blitt disket fordi høyden på støvlen og bindingen tilsammen var under en mm for høy. Alle som deltar eller liker alpint vet at det er over og ut, dommere avgjør, om du kjører feil i en port. Det har alltid vært dømming i skiidretter, bare ikke i langrenn, i alle tilfelle ikke siden midten av 80 tallet tror jeg. Regelbrudd er regelbrudd og det straffes. Hvorfor skal det ikke være slik i langrenn? Selvsagt må det være slik. Trist var det når det rammet en hyggelig mann som Martin Johnsrud Sundby, men det var ikke morsommere å fortelle en ung fremadstormende alpinist, du er ut pga feil portpassering.

Jeg mener skal langrenn overleve, så må reglene følges, ikke minst siden vi i dag har minst to retninger innen langrenn, klassisk og friteknikk, er det ennå viktigere å dommere som kan sine saker og passer på at reglene overholdes. Etter min mening er diskingene som skjedde helt rette, selv om dømming ved flere anledninger har rammet mine barn når de var aktive på topp i en av skidisplinene.

Mvh

Fredrik

Kommentar #15

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Mandelen i grøten

Publisert over 5 år siden

Ja, da traff du midt i blinken med ingressen, Gilberg! "Klassisk langrenn er blitt dommersport. Snart like komisk som kappgang".

Fem dager ut i det nye idrettsåret puster nok den norske skileieren lettet ut i sene kveldstimer i Tour de Ski sirkuset - etter at rennjuryen altså valgte å nøye seg med tilsnakk overfor Johaugs skøytetak i startfasen av den klassiske sprintfinalen.

For etter at dommerne hadde lagt lista på Beitostølen og disket Johnsrud Sundby og således plassert "grunnsteinen" på hva som var innafor eller ei, burde Therese Johaug etter min mening fått sitt andre gule kort. Noe som ville resultert i en tilleggsstraff på 3 minutter og med stor sannsynlighet goodbye til sammenlagt-seieren.

Johaug fra Dalsbygda var HELDIG! Hun fikk mandelen i grøten ved denne anledningen, men burde nok heller fått sitt andre gule om dommerlaugets varslede innskjerpelser ble etterfulgt.

Kommentar #16

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Spenning ?

Publisert over 5 år siden
Eirik Flikke. Gå til den siterte teksten.
burde Therese Johaug etter min mening fått sitt andre gule kort. Noe som ville resultert i en tilleggsstraff på 3 minutter og med stor sannsynlighet goodbye til sammenlagt-seieren.

Eller kanskje ville det vært det som gjorde Touren mer spennende ?

Nedover i Europa går seertallene for langrenn kraftig ned.  Det sies at Norge er for suverene.  Mer presist er det vel to nordmenn, en i hver klasse.  Vi har jo lenge visst at Tour-seirene går til Sundby og Johaug, selv om det er ei annen som ypper seg i den ene klassen.  Vi får se hvor stor seiersmarginen blir når de kommer seg opp slalåmbakken den siste dagen.  Den blir kanskje på 3 minutter ned til det siste trinnet på pallen ?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere