Einar Solbu

2

Hva skjer med kunsten i kirken?

Selv om det kan trekkes fram flere gode enkeltstående initiativ, er det vanskelig å se at Kirkerådet har gjort forholdet mellom kirken og kunsten til noen fanesak.

Publisert: 16. nov 2015

Ti år har gått siden Kunsten­ å være kirke, kirkens kulturmelding, ble ­behandlet av Kirkemøtet. Som leder av utvalget som la fram meldingen på oppdrag fra Kirkerådet, har det vært naturlig å stoppe opp for å betrakte det som har skjedd på feltet kirke-kunst-kultur, og reflektere over det som videre bør skje.

La meg først minne om noen hovedpunkter fra utredningen. Noe av det viktigste for utvalget var å gi innganger til forståelse av, og til videre studier og refleksjon rundt forholdet mellom kunst som grunnleggende menneskelig ytring og menneskers trosliv.

Våre forsøksvise og prøvende teologiske refleksjoner fremstår i utredningen som «Ti pilarer».

Vi visste at vi beveget oss i et område­ der vi hadde lite å bygge på av litteratur, men vi håpet at nettopp denne siden av utredningen skulle fange både kirkens og kulturlivets interesse og spore til forskning, studier og samtaler.

I utredningen understreket vi at kirkens forhold til kunstlivet må være noe langt mer enn kunstnerisk virksomhet­ i kirke­rommet. Kirkene er viktige­ kunstarenaer med sin ­arkitektur, utsmykking, musikk og liturgiske­ praksis. Men like viktig som at kirken styrker sin rolle som kunstarena, er at kirken­ verdsetter det kulturliv som omgir den.

Ukritisk. Vi advarer mot at kirken omfavner all kunst ukritisk; både kirken og kunsten må ­bevare sin autonomi. Men kirken må ruste seg til aktivt og synlig å være i dialog med kunstlivet ved å referere til det, opptre som initiator og bestiller, samarbeide, og ved å være kritiker.

Vi la vekt på kvalitet. Når vi hevder at det som mennesker skaper, er en videreføring av Guds skapergjerning, må også det være «såre godt». Kvalitet lar seg ikke beskrive på objektivt grunnlag, men det er heller ikke noe smaksbasert.

Vi peker på det ansvar både kirke og kunstliv har for å føre en fortløpende samtale om kvalitetsbegrepet i forhold til kunstnerisk og kirkelig ansvar. Kirken har mye å ta igjen på dette området, ikke minst når det gjelder det man møter barn og ungdom med.
Vi la også stor vekt på ­behovet for kompetanse i kirkelige miljøer­ og enheter om hva kunst er og hva kunst kan være, særlig når man forholder seg til kunst fra et teologisk og kirkelig ståsted. Kirken må ha kompetanse slik at den bevisst kan bevege seg i kunstens mange univers gjennom omfavnelse, utfordring ­eller avvisning.
Slik kompetanse vil føre til fornyelse av kirkens retorikk og gi kirken det best mulige ­utgangspunkt for å forstå og bli forstått, for å lytte og for å ytre seg.

Marsjordre. Hva har skjedd siden Kunsten å være kirke ble overlevert Kirkerådet? Først og fremst ble den behandlet på Kirkemøtet i 2005. Vedtaket inneholder en klar oppfordring til landets menigheter om «å arbeide videre med meldingen» og en marsjordre til Kirkerådet om å legge meldingen til grunn for strategisk arbeid med så vel prinsipielle som praktiske sider av forholdet mellom kirken og kulturen.

Det store spørsmålet er om menighetene har tatt oppfordringen, og om Kirkerådet har omgjort marsjordren i handling.

Til det første kan det svares både ja og nei. Kirkene i landet er stadig viktigere arenaer for kunstnerisk virksomhet. Mange­ menigheter samarbeider utmerket med aktører i kunstlivet og slik gjør kirkene til viktige møte­plasser for mennesker som i ulike­ livssituasjoner søker bekreftelse, utfordring, trøst og innsikt.

Gode eksempler er Hovland-festivalen i Fredrikstad, Gloger-festivalen i Kongsberg, MISK i Sandefjord og Olavsfestdagene i Trondheim. I Oslo har ­flere kirke­lige myndigheter gått sammen om opprettelsen av KULT – Senter for kunst, kultur og kirke – som blant annet står bak de årlige ‘Påske og Pasjon’-prosjektene der kunstnere og kirken arbeider tett sammen.
Samtidig ser vi at ramme­betingelsene for kunstutøvelse i kirkene blir dårligere. Kantorene, som gjerne er en viktig drivkraft bak kunstbasert virksomhet i kirkene, får sine stillinger beskåret.­ Enkelte menigheter er ikke engang interessert i å ­ansette kantorer med solid fagkompetanse, og i budsjettene­ ­synes kulturen å bli marginali­sert.

Førersetet. Til det andre skulle jeg svært gjerne kunne svart et klart ja. Det kan jeg dessverre ikke. Selv om det kan trekkes fram flere gode enkeltstående initiativ, og selv om mange av de kulturrådgiverne som er ansatt i Kirkerådet og bispedømmene gjør en utmerket jobb, er det vanskelig å se at Kirkerådet har gjort forholdet mellom kirken og kunsten til noen fanesak.

Kirken skal nå i sterkere grad styre seg selv og fremstå som folkek­irke i bred forstand. På dette feltet ligger store muligheter: Kirkemøtet og Kirkerådet må sette seg i førersetet for å videre­utvikle samtalen om de prinsipielle, sidene av forholdet ­mellom kunsten og teologien, mellom kirken og kulturlivet. De må ­engasjere både kirkens egne ­organer og ansatte og kunst­livets fagmiljøer i en kontinuerlig, høylytt og tydelig samtale som kan føre til forståelse, engasjement og praktisk handling.

De kirkelige organer på alle nivåer må sørge for at kirke-kulturfeltet ikke forblir et isolert felt. Når man erkjenner den betydning kunstuttrykk kan ha for søkende mennesker, vil all kirkelig virksomhet preges av kirkens nære forhold til kunsten: forkynnelse, trosopplæring, diakoni, sjelesorg, dialog- og ­integreringsarbeid.

Bygge kompetanse. For å gjøre­ slike visjoner til virkelighet, må det bygges kompetanse hos kirkelig ansatte, det må opprettes operativt samarbeid med enkeltkunstnere og kunstmiljøer,­ og feltet må bli godt synlig i budsjettene.

Sentralt er det også at utdanningsinstitusjonene for prester, menighetspedagoger, kantorer og diakoner engasjerer seg aktivt i å utvikle og formidle forståelse for de verdier som ligger i kunstartene for fremtidens folkekirke, en kirke som skal møte troende, søkende og tvilende – sterke og svake mennesker i alle slags livssituasjoner.

Et nytt Kirkeråd må vise mot og utholdenhet. For det finnes knapt snarveier om man vil nå slike visjoner som her antydet. Men våger vi, og holder vi ut, vil kirken oppleves som et naturlig sted å søke til for stadig flere mennesker!

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 16.11.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere