Hva nå - Knut Arild?

Vi sto sammen med andre i fremste rekke i kampen for at vi skulle bruke mye ressurser på å hjelpe i nærområdene – og samtidig ta på alvor at ikke alle kan hjelpes i nærområdet – noen må vi gi opphold i Norge.

Høyre og FrP har lagt fram sin kravliste. Jeg hadde fryktet noe langt verre. Kanskje var forventningene mine lave. Det er mye KrF bør kunne diskutere og kanskje være med på. Dels fordi noe framstår fornuftig i den situasjonen vi har fått. Men hovedgrunnen til å at KrF bør vurdere et forlik er å sikre at noen av de som er med har hovedfokus på å sikre rettighetene til de som faktisk trenger hjelp, og ikke bare på hvordan vi skal unngå at de som faktisk ikke trenger hjelp skal komme hit. Det blir ikke minst viktig i forhold til alle de forslagene der regjeringen skal komme tilbake med presiseringer og konkrete forslag etter hvert. Det tjener ikke de som virkelig trenger beskyttelse og opphold i Norge om det skal bli en løsning i skjæringspunktet mellom FrP, Høyre og AP, det vil være langt bedre og KrF og Venstre også er med og taler de forfulgtes sak.

Hva så med de 15 punktene Høyre og FrP har lagt fram. Mange av dem framstår, i hvert fall ved første øyekast, som helt kurante. Forslag som har til formål å unngå at det kommer folk hit som ikke har grunnlag for opphold bør en i utgangspunktet kunne støtte. Det blir først problematisk om det går ut over de som faktisk trenger opphold.

Det bør ikke være umulig å si at de som har hatt opphold i Russland ikke er de vi skal prioritere når det er så mange andre som ikke har opphold i et trygt land. Det bør heller ikke være vanskelig å prioritere arbeidet med rask retur av de som har fått avslag. Tvert imot. Det må også være greit å prioritere saksbehandling og eventuell utsending innenfor de gruppene der de fleste ikke får opphold. Det er til det beste både for Norge og for de som vurderer å komme hit uten at de har grunnlag for opphold at det gis et signal om nettopp det - at de ikke kan forvente opphold her. Den vurderingen som skal gjøres, må gjøres. Og det tjener verken den som venter på avgjørelsen eller Norge om vi venter uker eller måneder med å gjøre vurderingen. Å endre budsjettposten for dette til en overslagsbevilgning vil ikke gå ut over noen. H og FrP foreslår å bidra til trygge sentre i opprinnelseslandet for mindreårige på flukt. Dels for å unngå at de legger ut på farefulle reiser, dels for å muliggjøre trygg retur. Retur av mindreårige kan nok til tider være vanskeligere, men der det kan gjøres trygt, kan det kanskje drøftes.

Litt mer utfordrende er forslaget om fornyet vurdering av beskyttelsesbehov i flere runder. Selvsagt bør det være en hovedregel at når grunnlaget for opphold ikke lenger er til stede, eksempelvis fordi det er blitt fred i hjemlandet, da skal en reise tilbake. Men samtidig må en som har fått midlertidig opphold og har etablert seg i Norge med bolig og jobb på et tidspunkt få permanent opphold. Det er uholdbart å leve i mange år med den usikkerheten det er at en dag kan en plutselig få beskjed om at grunnlaget for opphold er borte og en må dra hjem. Hvor den grensen skal gå er en vurdering – ikke et prinsipp.

Forslaget om at noen midlertidige oppholdstillatelser skal kunne være midlertidige i mer enn 5 år er selvsagt vanskelig. Men nå kommer det mange flere enn før. Kanskje må vi i en slik situasjon stramme inn noe. Hvis vi skal ta imot de som har reelt behov for beskyttelse, må vi kanskje, enten vi liker det eller ikke, si at det går noe lenger tid før retten til opphold blir endelig. På den annen side – motivasjonen for å integreres og etablere seg med egen jobb og egen inntekt er sannsynligvis større hos de som får permanent opphold enn de som har midlertidig opphold, så om det skaper en bedre situasjon totalt sett er jeg langt fra overbevist om. Her skal jo uansett departementet fremme et forslag, og kanskje må en se forslaget før en konkluderer.

Innstrammingene i forhold til familiegjenforening er også vanskelige. Men det trenger ikke være en selvfølge at en familie som har flyktet og som er spredt i forskjellige trygge land nødvendigvis skal ha rett til å forenes i Norge. Hvorvidt en skal ha rett til gjenforening når situasjonen er slik at en kan returnere trygt til hjemlandet er også grunn til å vurdere. Men nok en gang – en må vurdere forslaget når det er lagt fram.

Å droppe regelen om automatisk rett til opphold om en ikke har fått svar innen 15 måneder er selvsagt ikke ønskelig. Men med så mange som søker opphold, kan vi ikke ha en situasjon der mange som ikke har reelt beskyttelsesbehov får opphold bare fordi vi ikke rekker å behandle alle søknadene i tide. Da blir det ikke plass til de som virkelig trenger det.

Selvsagt skal vi sammenligne norsk praksis med land det er naturlig å sammenligne seg med. Men hva er mest naturlig – Sverige eller Danmark? Vi kan ikke delta i en konkurranse om å være strengest eller kjipest. Men vi kan samtidig ikke ha regler som betyr at enkelte grupper får avslag i resten av Europa, men opphold i Norge. Det vil neppe bety at vi hjelper de som trenger det mest. Hvis KrF står utenfor et mulig forlik er jeg redd dette punktet strekkes lenger enn om KrF er med.

Jeg håper ikke KrF støtter forslag om at ytelsene til asylsøkerne skal være minst like lave i Norge som i andre sammenlignbare land. Norge er et dyrt land å leve i. De som kommer hit må få verdige forhold. Jeg håper KrF avviser forslaget om kuponger. Hvis det er et problem at noen av de som har fått opphold sender alle pengene de får dagen etter og så kommer og spør etter mer – så får en vurdere kuponger for de dette gjelder. Matkuponger bidrar ikke til integrering, det bidrar ikke til normalisering og integrering. Matkuponger er egnet der en kan risikere å bli frastjålet pengene, eller der tilgangen til mat er så dårlig at en matkuponger er en form for rasjonering.

Botidskrav for kontantstøtte kan vel like gjerne være en løsning i forhold til utlendinger som jobber i Norge og mottar kontantstøtte til barn som oppholder seg i hjemlandet, mer enn det er en viktig problemstilling i forhold til flyktninger. Å gå gjennom særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden bør også være kurant. Hvilke innstramminger en kan være med på, og om noen særordninger bør videreføres trenger en ikke konkludere på før utredningen er gjort. Og igjen – det er bedre om KrF er del av forliket og del av diskusjonen om hvordan dette skal gjøres enn å stå på sidelinjen når de konkrete forslagene kommer til Stortinget.

Om det er et godt forslag å heve botidskravet for norsk statsborgerskap vet jeg ikke.

Forslaget om å arbeide fram modeller og tiltak for å styrke det frivillige arbeidet med integrering og aktivitetstilbud i mottak kunne like gjerne vært fremmet av KrF, og bør enkelt kunne støttes.

Ønsket om å forhindre migrasjon og fremme returmuligheter, blant annet gjennom å legge press på land som mottar bistand er problematisk, men sikkert mulig å vurdere. Forutsatt at det er den direkte stat til stat-bistanden som vurderes redusert. Prosjekter i regi av bistandsorganisasjoner, som drives til beste for de fattige, og kanskje delvis på grunn av myndighetenes feilslåtte politikk, må fortsatt kunne støttes. Og antallet flyktninger i verden blir neppe mindre om vi reduserer innsatsen for utvikling og bekjempelse av fattigdom.

Det kanskje vanskeligste punktet er å sette i gang en vurdering av internasjonale konvensjoner for å se om de er tilpasset store migrasjonsutfordringer. Det er nettopp i slike kriser det er viktig at vi har noen prinsipper for humanitet vi legger til grunn, som skal gå foran vår egen egoisme. Som skal sikre at vi gjør det som er rett, også når det koster.

Til slutt. Det er mange, rikelig mange, som står på for å forhindre at personer uten reelt behov for beskyttelse skal slippe inn i landet eller få opphold. Nå mer enn noen gang er det viktig at noen fortsatt kjemper for de som har et reelt behov for beskyttelse. Som ikke aksepterer tiltak som kaster ut en reell flyktning for å unngå en, to, tre eller ti “lykkejegere”. Det er nå KrF må vise at vi står opp for de svakeste ikke bare når det er populært, men også i motvind. Men kanskje får vi gjort mer for de som trenger det mest som del av et forlik enn med høylytte protester fra utsiden?