Kommentar

Godhets-hetsen

Det er typisk norsk å være god, mente en tidligere norsk statsminister. Den nåværende må passe seg for å bli skjelt ut for det samme.

Da Gro Harlem Brundtland leverte sin famøse­ erklæring i nyttårs­talen i 1992, viste hun til fotballguttene, håndballjentene, skiguttene og Oslofil­harmonikerne.

Det handlet om prestasjoner. Ikke om at Norge var i verdenstoppen i å vise godhet og yte ­bistand.

En generasjon senere er ­bistandsbudsjettet truet av store kutt fordi vår nåværende statsminister trenger penger til å ta imot flommen av flyktninger.

«Godhetstyranniet rir Norge­ som en mare», fastslo landbruksminister Sylvi Listhaug sist uke, da kirkens preses Helga ­Byfuglien kritiserte regjeringen for å kutte i bistanden.

Godhetsposører. Professor Terje Tvedt lanserte begrepet «Det farlige godhetsregimet» alle­rede i 2008. Den gang ga Norge 15 milliarder i bistand til over 100 land og mer enn ti tusen prosjekter. I fjor var bistanden økt til 33 milliarder.

Enkelte av oss liker godt å opptre som «godhetsposører», skriver advokat Eirik H. Vinje i et innlegg i VG. Han trekker fram Flyktninghjelpens general­sekretær Jan Egeland og professor Per Fugelli som eksempler på godhetsposører og empatikjendiser.

«Jeg kjenner dem ikke, så jeg kan ikke utelukke at den kløktig markedsførte empatien deres er reell», skriver han.

Her i Vårt Land ble ordet «nødsprofitør» lansert i forrige­ uke, da gründeren bak avisen =Oslo, Anlov P. Mathiesen, langet ut mot Frelsesarmeen, Blå Kors og Kirkens Nødhjelp. Han kalte dem en skadelig omsorgsindustri, mest opptatt av å hjelpe seg selv.

Føleri. At godheten nå er blitt satt under debatt, handler om flere ting. Det skyldes berettiget tvil om effektiviteten i måten vi hjelper på. Det handler også om hvem vi skal prioritere å være gode mot, når vi ikke kan hjelpe­ alle.

Hva gjør vi når vi ser druknende barn? Henter vi dem hit og gir dem velferdsgoder livet ut? Eller bruker vi tilsvarende summer på å gi dem trygge liv der de vokser opp, slik at de ikke trenger å flykte?

Baserer vi valget på følelser ­eller fornuft? Mange av godhets-
hetserne ser ut til å mene at ­følelsene løper av med oss, og at de selv er de som klarer å holde hodet kaldt. Men er det ikke 
like sannsynlig at også deres­ ­moral dypest sett bunner i 
følelser, enten følelsen er frykt eller fremmedgjøring?

Moralsk distanse. «Hva ville dere gjort?» Spørsmålet ble reist av filosofiprofessor Peter Singer i en TED-talk som nå er sett av over 130.000 mennesker. Singer hadde da vist et opptak fra en ­kinesisk by der en varebil kjører på en liten jente slik at hun blir liggende blødende i gaten. Den ene etter den andre passerer jenta,­ uten å stoppe. Det tar tid før noen bryr seg, og jenta dør idet hun kommer til sykehus.

«Rekk opp hånda alle som ville hjulpet jenta?» oppfordrer Singer.

Så godt som alle tilhørerne i salen rekker en arm i været.

Så sier Princeton-professoren: «6,9 millioner barn under fem år dør i år av fattidomsrelaterte­ sykdommer. 19.000 barn dør hver dag av årsaker vi kunne forhindret. Derfor spør jeg: Spiller det noen rolle at disse barna ikke ligger døende foran oss på gata der vi går? Er det moralsk relevant at de er langt borte?»

Våre egne. Singer setter fingeren på et triggerpunkt i godhetsdebatten. Vi mennesker bryr oss mer om de vi identifiserer oss med enn de fremmede. Å holde sammen med sine egne har vært et nødvendig instinkt for å overleve gjennom mesteparten av vår historie som art.

Nå har internett, flyreiser, ­migrasjon og globalisering visket ut de fleste av de naturlige avstandene mellom «våre egne» og «de andre». Mange kjenner på en utrygghet for alt det ukjente som vi blir tvunget til å forholde oss til.

Singer har startet bevegelsen «Effektive altruister». Han oppfordrer oss til å undersøke hvor pengene våre kan utrette mest. Selv gir han en tredjedel av lønnen sin til bekjempelse av ­malaria.

Handling. Jeg tror det er sunt at vi debatterer hvordan vi hjelper.Hvis det er riktig å hjelpe mennesker i nød, bør det også være viktig å hjelpe dem effektivt.

Godhet kan vises på mange måter, men sjelden gjennom passivitet.

Først publisert i Vårt Land 10.11.2015

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar