Hva skjer med guttene våre?

Da jeg for mange år siden ventet mitt første barn, med termin i desember, leste jeg en artikkel i det gamle Arbeiderbladet. Det handlet om forskning fra Høyskolen i Oslo, som viste at, på gruppenivå, hadde barn født i årets tre første måneder 50 % større sjanse for å ende opp med høyere utdanning enn barn født i årets siste tre måneder.  Det bekymret meg som akademiker og vordende mor, selv om jeg vet at individuelle forskjeller kan spille en vel så viktig rolle.

Men hva forteller dette oss, egentlig?

Eneste forskjell på barna født tidlig på året og barna født sent på året er at de som er født tidlig, er litt eldre, faktisk opp til ett år eldre. Og dermed er hjernen deres mer utviklet enn den ville vært et år tidligere. De vil med stor sannsynlighet mestre langt mer i møte med de samme utfordringene enn de hadde om de hadde vært ett år yngre. Opplevelsen av mestring blir sittende og det er med på å skape interesse for skolen og tro på egne ferdigheter. Og selvtillit. Motsatt vil opplevelsen av ikke å forstå, at oppgaven er for vanskelig, og umulig til tross for iherdig innsats, skape en følelse av mindre verdi og mindre interesse for skole.

Dette er den følelsen vi i dag gir mange av våre gutter. Og det bekymrer meg. På individplanet, men også for oss som samfunn. Skolepolitikere er bekymret for at guttene ikke henger med. Guttene er i flertall blant dem som dropper ut fra videregående.

Men jeg frykter at analysen og forståelsen for hvorfor dette skjer, og dermed også tiltakene, blir gale. Et eksempel på dette er det såkalte faget «utdanningsvalg» på ungdomsskolen.  Min eldste sønn har nettopp fullført ungdomsskolen. Faget skulle teoretisk sett gjøre det «lettere» for barna å velge «riktig» slik at de skulle ha større sjanse for å fullføre videregående. Resultatet av dette faget (160 (?) timer over 2 år tatt fra annen undervisning) og veiledningen på ungdomsskolen, ble at han bl.a. søkte og fikk plass på «Design og håndverk». En fargeblind, bilgal og totalt tekstil uinteressert gutt, men som sydde en pen pute på Kunst og håndverk.  En bedre oppskrift på drop-out skal man lete lenge etter. Heldigvis fikk han plass på en privat videregående (det kan det sikkert sies mye om) som så ham, og trykket på de riktige knappene, og jeg kjenner gutten knapt igjen. En gutt som i fjerde klasse ble stemplet av sin lærer som en svak elev, er blitt en engasjert og blid ung mann, hardtarbeidende og på topp i klassen sin i T-matte på videregående.

Men kanskje viktigere enn valg av riktig skole, er at gutten er blitt eldre.  I hele hans barneskole og ungdomsskole har kravene ligget over det han på det stadiet i utviklingen han har vært, har hatt sjans til å mestre. Til tross for innsats. Og jeg spør, hvor var utviklingspsykologene da Kunnskapsløftet ble snekret sammen? Det kan umulig tjene den enkelte, eller oss som samfunn, at horder av unge menn gir opp før de har nådd den modningen som trengs for å klare de oppgavene de settes til. Ja det finnes alternative ordninger for de få. Hvis de er så heldige å bo i en kommune med et slikt tilbud. Men for de mange er ikke det alternativet.  De blir gående, biter tennene sammen og mister troen på at de duger.  Og de blir henvist til BUP for utredning. Det er systemet som burde vært utredet.

Jeg er ikke alene om denne bekymringen. Når jeg letter mitt hjerte for lærervenner og ansatte i BUP nikker de, de ser det. Med jevne mellomrom (ca hvert annet år gjennom disse 14 år) kommer fagpedagogene opp med nye læringsteorier for å bedre læringen. Men heller ikke dette kommer til å virke før man tar tak i det grunnleggende: at faglige forventninger på hvert alderstrinn er tilpasset barnets (guttenes) generelle utviklingsstadium.

Vi, som samfunn, har ikke råd til å miste den kreativiteten og innsatsen disse unge mennene kan representere, bare fordi systemet vårt svikter.