Verdidebatt

Livssynsberserkene og vi tvilere

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den kristne lektoren Tom Arne Møllerbråten har skrevet bok om sin tvil. 
Jeg var med på lanseringen på Litteraturhuset i Oslo.

Man inviterer ikke ustraffet en ateist som respondent på en bok om tro og tvil. Her er det jeg sa:

Vi ateister liker å si at kristne lyver, og det er med en viss glede jeg kan konstatere at jeg har tatt ham på fersken. På side 203 i sin nye bok Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker skriver han nemlig at «du ser aldri en nordmann lese Bibelen offentlig, på bussen eller trikken». Jasså? Jeg har nemlig flere ganger kunne observeres på T-banen med nesa i Skriften. Altså: Blank løgn fra en kristen!

Men for å være litt mer alvorlig: Tom Arne Møller­bråten har begått en bok om tvil. Han skriver om hvilke sider ved sitt kristne livssyn som er vanskelig å forholde seg til, hvor kabalen kanskje ikke alltid går helt opp. Om usikkerhet. Det er ikke noe folk er spesielt vant til fra kristne, siden mediene fungerer slik at det er de mest skråsikre og høylytte som får studiotid og spaltemetere.

Men på et punkt blir det slik at den beste ­måten å nå gjennom kakofonien kanskje er å senke stemmen. Sånn sett bruker Møllerbråten en ganske irriterende taktikk, som også jeg dessverre er skyldig i å bruke: Hvis du framstår med litt tvil og tvisyn, virker du klokere og smartere enn du kanskje er. Ikke minst mer hyggelig. Du kan fort vinne en debatt på den måten, siden du får publikum på din side.

Jeg tror ikke Møllerbråten er noen sleip taktiker (og håper ikke jeg er det, heller). Ikke minst fordi det å skrive om usikkerhet og selvkritikk ikke nødvendigvis gjør deg populær i din egen rørsle, de som vil at dere skal «slutte rekkene og vise samla front mot fienden». Hos sånne faller det neppe i god jord når Møllerbråten for eksempel skriver at «kristne ikke er bedre enn andre mennesker». (Jeg er selvfølgelig enig, men vil gjerne føye til at de selvfølgelig ikke er dårligere mennesker heller).

Derfor tror jeg Møllerbråten er oppriktig når han skriver om tvil. Og det med tvil opptar også meg. Kanskje mest fordi tvilen og tvisynet kan være en sperre mot å bli en sånn som kanskje beskrives best med filosofen Jon Hellesnes› uttrykk «livssynsberserk».

I mitt livssyn er ikke tro noen dyd. Det er derimot tvilen. Vi humanister forholder oss kritisk til det vi tror på.

Men klarer vi å leve opp til dette? Selvfølgelig ikke. For folk med en viss fartstid i kristenheten er det neppe noe sjokk at det kan være et sprik mellom liv og lære.

Derfor kan Møllerbråten med sine erfaringer fra kristne miljøer være til hjelp for en som meg. For selv om Tro under tvil har et indrekristelig pers­pektiv, er det mye i den som inspirerer meg til å utforske mitt eget livssyn nærmere.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver. Og når han forteller (s. 244) om sin «tendens til å lese bøker som taler mot det jeg selv står for» er det en setning jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv.

Møllerbråten påpeker at det ligger i tiden å skrive om tvil, og jeg er enig. Kanskje er det en slags vekkelse på gang. En tvilsvekkelse. I så fall håper jeg at det kan bli en vekkelse over livssynsgrensene. I tvilen ligger det en ressurs samfunnet sårt trenger. For om vi skal kunne leve sammen, er det viktig at det ikke er livssynsberserkene som får lede oss.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN 31.10.2015 I VÅRT LAND

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt