Verdidebatt

Sagt og usagt om helvete

Jeg har ikke sagt at det ikke går an å gå fortapt. Jeg har ikke sagt at det ikke fins noen dom eller at Jesus ikke bruker dramatiske bilder om livets alvor.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Min kronikk om «Oppgjør med helvete» i Vårt Land 26. oktober har skapt overraskende mange responser på Verdidebatt, og to større og et par mindre kommentarer i Vårt Land 28. oktober, blant annet signert Øyvind Åsland og Espen Ottosen fra Misjonssambandet og dominikaner Haavar Simon Nilsen. Det er begrenset hva man kan få sagt i en kronikk, nyansene forsvinner og store tema reduseres til noen få setninger. Jeg burde ha sagt mye mer, selvsagt. Noen gode kritikere sier at jeg burde ha en langt grundigere analyse av de mange problematiske gudsbildene som dukker opp i både Det gamle og Det nye testamente.

Det trengs også. Mine fem punkter var et forsøk på å understreke noen avgjørende bibelske perspektiver. Jeg er ikke sikker på om alle kritikerne har lest mine punkter eller om de har skjønt poenget. Les dem gjerne om igjen, eller følg samtalene mellom Karsten Alnæs og meg i boken Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu lignelser. Der er det Alnæs som utfordrer meg til å ta de bibelske bildene om dom og fortapelse bokstavelig. Inge Eidsvågs siste bok, Underveis, der oppvekst med helvetesforkynnelse og angst dukker opp som et sentralt tema, lurer også i bakgrunnen for min reaksjon.

Hallesbys og Billy Grahams helveter. Utgangspunktet for kronikken var Ole Hallesbys bruk av tradisjonelle forestillinger om helvete som et sted for evig pine – fysisk eller åndelig – og Billy Grahams nylige oppfordring om å bruke enda mer drastiske bilder. Jeg merker meg også at Misjonssambandet har strammet til overfor organisasjonens yngre medlemmer som stiller spørsmål ved den tradisjonelle forkynnelsen. Mitt poeng var å si at det kanskje er på tide at både konservative og progressive kirkeledere sammen avviser slike forestillinger om evig pine for dem som ikke tror. Det er selvsagt satt på spissen når jeg beskriver dem som absurde og ubibelske.

Som misjonær i Japan utfordret jeg av og til de av kollegene som brukte den gamle retorikken til å mane frem bildet av millioner av japanere som ville dømmes til evig pine. Deres ord var en gjenklang av kinamisjonæren Hudson Taylors kjente appeller, der han for over hundre år siden inspirerte til misjonsinnsats i Kina ved å beskrive et «Niagara av kinesiske sjeler» som daglig styrtet i fortapelsen. Vi bodde noen år på en høyde med utsikt over 15-20 millioner japanere hvorav kanskje én prosent var kristne og mange av disse antagelig passive. Mens vi nøt utsikten mot byene i Osakabukten, hendte det jeg spurte: «Mener du virkelig at de aller fleste av disse vil fordømmes til evig pine fordi de ikke tror på Jesus Kristus? Tror du virkelig at Gud holder ut å se milliarder av mennesker forgå i et evig helvete som kanskje er verre enn det verste i vår tids mange fangeleirer og torturkamre?» Første reaksjon var gjerne at vi må ta Bibelens ord alvorlig. Men så gikk det gjerne over i flakkende blikk og famlende forsøk på å si at Gud kanskje tross alt hadde noen utveier i bakhånd. Det ble for absurd. Det er en slik besinnelse jeg mente å finne i Ottosens ord om at «dommen hører Gud til». Jeg tok kanskje feil. Men jeg registrerer at selv konservative evangelikale missiologer leter etter andre løsninger.

Hva jeg ikke sier. Jeg har ikke sagt at alle blir frelst, selv om jeg sammen med de fleste ettertenksomme teologer håper dette, selv om det finnes uttrykk i Paulusbrevene om at Gud skal «sammenfatte alt i Kristus» og at Gud selv skal «bli alt i alle» (Ef 1:10 og 1 Kor 15:28), og selv om noen kirker – blant annet den ortodokse østkirken – gir rom for forestillingen om alle tings gjenopprettelse. Jeg har ikke sagt at det ikke går an å forspille sitt liv og at det ikke går an å gå fortapt. Jeg har ikke sagt at det ikke fins noen dom eller at Jesus ikke bruker dramatiske bilder om livets alvor. Jeg sier at ondskapen ikke kan feies under teppet, men at Guds dom i bibelsk tradisjon først og fremst handler om håp.

Jeg har ingen sans for å kutte kantene av Jesus – selv om det er en fristelse for de fleste av oss. Jesus var ikke en velmenende humanist som trodde at alt ville gå bra til sist. Det går ikke alltid bra. Han forkynte ikke universelle verdier om godhet og menneskeverd i abstrakte vendinger, men talte inn i konkrete situasjoner der mennesker ble tråkket på, der makten bøyde retten og de rike sugde margen ut av de fattige. Han stod selv for en kjærlighet som «tror alt, håper alt, tåler alt», som Paulus formulerte det. Men den kjærligheten tålte ikke å se at uretten ødela andre mennesker. I slike situasjoner ble Jesus grepet av en intens harme. Han hadde et barmhjertig blikk som ga de nedtråkkede verdighet. Og han hadde et profetisk raseri mot alt som kuet og ødela menneskeliv. Guds vrede er godhetens raseri. Også vreden er en drivkraft for å føre retten frem til seier.

Ikke bare «eventyr». Jeg putter ikke Jesu lignelser i kategorien eventyr som vi nok kan bli skremt av, men som ikke formidler realiteter, slik Ottosen vil ha det til. Jeg minner om at Jesus var en forteller som kjente fortellingens magi, og at vi må ta lignelsenes bilder alvorlig, men ikke bokstavelig. De er hentet fra den daglige virkeligheten i datidens Palestina: Ugress og agner brennes opp, trofaste tjenere belønnes, voldsmenn får sin straff, og festen er for dem som takker ja. En god forteller kan gjerne legge på litt dramatikk, også når det gjelder lønn og straff, med beskrivelser av festens lykksalighet for dem som er med, og gråt og tenners gnissel for dem som takker nei. Men det ligger ikke i fortellingens natur å si at dette er en evig, uforanderlig sannhet som skal utfoldes i en lære om evige helvetesstraffer, en evig pinefull skjebne.

Glansbildeguden eller hevneren. Jeg tror ikke på en glansbildegud som sier at det ikke er så farlig med ondskapen og fikser en happy ending for alle. Jeg tror heller ikke på en guddommelig hevner som tilintetgjør de ugudelige i et apokalyptisk harmageddon eller piner de ulydige i en evig konsentrasjonsleir av et helvete. Hvis valget stod mellom glansbildeguden og hevneren, ville jeg nok ha foretrukket den første. Men det valget gir ikke mening. Virkeligheten er ikke pastell og rosa, det er ikke nok med velvilje og positive tanker. Det må et oppgjør til, en dom. Mon ikke vi har noe å lære av kirkene i Sør-Afrika og mange andre steder: Sannheten må frem før det kan skje en forsoning. Det er ikke alt som har virket som det skulle i disse prosessene, men de gir glimt av en annen type oppgjør og dom som lever i håpet om gjenopprettelse og forsoning. Jeg tror på en guddom som elsker verden og som kjemper for å bringe retten frem til seier. Så får vi håpe at nåden også gjelder oss i den rike verden, vi som i et verdensperspektiv – med eller mot vår vilje – er med på å undergrave livsvilkårene for mange av verdens fordømte.

EN FORKORTET UTGAVE AV DETTE INNLEGGET ER PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt