Når beskytteren blir overgriperen

Dette var budskapet jeg fikk fra ledelsen i Åpne Dører. Så nå sitter jeg her, med tunga rett i munnen, og med et behov for å sette noen ord på det som skjedde. Jeg har aldri vært redd for å prate om hva jeg opplevde, og bærer ikke på bitterhet eller sinne. Om nettene sover jeg godt, men nå er det så mange andre som ikke gjør det.

Ingenting kan forsvare at jeg forteller om psykiske overgrep. Nei vel? La andre vurdere det utsagnet.

For litt over fire år siden leverte jeg en kort beskjed til min daværende leder, der jeg takket for meg. Da hadde flere av oss vært sykemeldte over lengre tid, og personlig hadde jeg sendt bekymringsmelding til Arbeidstilsynet.

For et par dager siden satt jeg meg ned i stua og bladde gjennom en rekke papirer merket "unntatt offentlighet" og "bare mellom oss"

Dette var brev fra ledelsen der jeg ble tilegnet en del egenskaper som ikke var forenelig med det å være en kristen. Blant annet det hadde jeg rettet kritikk mot min generalsekretær og åndelige overhode. Brevene var selvsagt tiltenkt å være konfidensielle, men dette er ikke slike kameler jeg lett svelger. Jeg ble bedt om å tenke over hva jeg gjorde, og deretter fikk jeg skriftlig advarsel om åndelig oppvigleri med tydelige beskjed om å finne meg en mentor. Jeg ble fratatt goder jeg kontraktmessig hadde, jeg ble tilfeldig og ulovlig trukket i lønn over en lang periode. Jeg følte meg forfulgt i min egen jobb. Jeg fikk egne kallenavn av ledelsen, og ble så stigmatisert at jeg ikke orket å gå ut av kontoret mitt. Ja, alt jeg sier her er godt dokumentert.

Denne perioden tok jeg disse tingene ganske tungt. Det er en blanding av å være ung og takknemlig for å ha en fast jobb, for så å bli åndelig uverdiggjort uten at noen med myndighet forsøker å hjelpe. Heldigvis var vi flere i samme båt, og vi gikk tjenesteveien og gjorde det vi kunne for å løse saken internt og uten at det skulle bli for store konsekvenser ut av det.

Vi var unge, vi var entusiastiske, fulle av pågangsmot, kompetanse, erfaring og en ild og iver for å hjelpe de forfulgte kristne. Dette var vårt kall!

-  Best for alle at du slutter.

Det var meldingen jeg fikk fra det som var de ansattes kontakt i styret. Jeg måtte nettopp søke opp ordet "perpleks" på Google, for å forsikre meg at jeg fant det rette uttrykket for følelsen jeg da satt med. Kontaktpersonen vår hadde fått en bekymringsmelding om det som skjedde, men motsvaret var enkelt.

-  Det er ikke styrets problem eller ansvar, så om vi ikke hadde det greit var det best at vi bare sluttet.

Og det gjorde vi… én etter én.

Ikke helt uten kamp, men heller ikke aktivt kjempende. Vi var helt enige i at saken, de forfulgte kristne, var større enn oss selv. Derfor skulle vi slutte, og heller jobbe for denne viktige saken på andre måte. Om det var en lett avgjørelse? På ingen måte… flere av oss hadde jobbet der i over 8 år.

Årsmøte 2011

Jeg gjør en lang historie relativt kort, for poenger skal ikke ta for langt tid å komme til. Ingen fra ledelsen snakket med oss, det var en kald skulder mot alle som hadde turt å ta bladet fra munnen. Ikke før litt uti denne "inspirasjonshelgen" fikk jeg noen ord med en person i ledelsen. Styret hadde nettopp hatt styremøte, og funnet ut at vi var litt for mange ansatte på dette årsmøte. De hadde derfor bestemt at noen av oss ikke skulle få lov til å ha stemmerett dette året. Det ble ingen tilfeldig utvelgelse.

Årsmøte 2015

Jeg fikk invitasjon på grunn av min støtte til Åpne Dører, og grunnet det som hadde kommet frem i media den siste tiden, vurderte jeg å takke ja. Jeg ble hjemme, men har gjennom Vårt Land fått med meg hva som skjedde. Et aldri så lite gufs fra fortiden, der styret overkjører hele årsmøtet og fratar dem all myndighet. Med dette bekrefter de at de i praksis er uavsettelige. De lot årsmøtet i det minste holde en prøveavstemming. Det er kun styret som er medlemsmassen i organisasjonen, og de forbeholder seg retten til selv å vurdere hvem som skal stemme, og hva det skal stemmes over. Strider ikke dette mot grunnleggende demokratiske prinsipper? Jeg lar det være opp til leserne å trekke paralleller til andre styresett.

Til avisen Vårt Land uttrykker styreleder, Kristine Eiken Sortland, at det kanskje var uklokt å kalle det et "årsmøte" Dette fordi det gav deltakerne et inntrykk av at de hadde noe de skulle sagt. For ikke å repetere unødvendig, legger jeg ved link til saken i VL.

Krevde styrets avgang

Noen lurer på hva dette har med meg, som tidligere ansatt å gjøre? Minst fire av medlemmene i styret er de samme som ledet meg til si opp, og alle forsøk på å stå opp mot uretten blir slått beinhardt ned på. Her sitter de samme personene og brekker både rygg og engasjement på ansatte, frivillige, givere og kurerer. Folke jeg jobbet med, reiste med, hadde møter og andakter med.

I alt som er skrevet om hemmeligholdte rapporter, blir jeg minnet på da vi hadde inne en ekstern ekspert på konflikthåndtering. Vi ansatte så aldri rapporten, men fikk beskjed om at rapporten var forkastet da rådgiveren ikke i tilstrekkelig nok grad hadde klart å sette problemstillingen i et åndelig perspektiv.

Jeg registrerer at tallene på folk som er sykemeldte eller har sagt opp varier veldig når styret og verneombud presenterer dem. Hovedkontoret er kjernen i staben, og jeg vil avslutningsvis bare rydde opp i et par tall og legge litt fakta på bordet.

Den siste tiden da jeg jobbet var vi 14 ansatte medregnet de nyansatte, i tillegg til generalsekretær. Av disse 14 er det én igjen, og det er personen som nå er verneombud for alle de ansatte og sykemeldte. Som en liten digresjon kan det nevnes at verneombudet var ledelsens kandidat. De ansatte hadde en kandidat, som ble forkastet siden han var sykemeldt. Daværende verneombud var også sykemeldt grunnet konflikten.

Alle de andre, hver éneste en av dem har sagt opp, er sykemeldt eller har blitt oppsagt som et direkte resultat av det jeg mener er maktovergrep. Mange av dem var mine kollegaer og gode venner. Så ja, det er både min rett og min plikt å fortelle om dette. For meg er noe grunnleggende galt, og det har det vært lenge.

Jeg er ikke ansatt, og frykter ikke reprimander. Jeg vet de som nå er ansatt har fått munnkurv, og i stor grad føler seg truet til taushet. Det er ikke uten grunn at de kun tør å uttale seg anonymt, med unntak av Øivind Benestad som i samme anledning valgte å si opp.

Sier opp i protest

Jeg jobber fremdeles med forfulgte mennesker, men i en helt annen kontekst, og det er en svært givende jobb. Jeg kan ikke jobbe med dette, og samtidig la det som skjedde fare forbi uten at min stemme høres. Det er dette jeg har opplevd, det er dette jeg føler. De kan ikke ta fra meg det.