Verdidebatt

La lommeboka bli igjen hjemme!

KrFs kloke talskvinne Olaug Bollestad trådte dessverre feil i Politisk kvarter 28. oktober.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hun ytret seg positivt om at kreftpasienter skal kunne få ta med seg godkjente legemidler, som foreløpig ikke dekkes av det ­offentlige, men som de selv har kjøpt inn, og få dem administrert på de offentlige sykehusene.

Dette er sterkt problematisk, og det ­utfordrer hele vår solidariske modell for helsetjenesten.

For å være litt «slem»: Bollestad har selv erfaring som intensivsykepleier. På intensiven har pasientene en til en-omsorg fra sykepleier, og får stadig vekk intravenøse infusjoner. Det spiller ikke så stor rolle om man henger opp ett legemiddel til. Da er det annerledes på poliklinikkene der kreftmedisin gis.

Min kone jobber på en poliklinikk for kreftpasienter. Der må ­sykepleierne drive «stolleken» fordi de har for få plasser til for mange pasienter som skal ha komplisert cellegiftbehandling. Selve det å få administrert kreft­medisin er et knapphetsgode i dag, og da blir det problematisk at noen har med seg «medbrakt».

Like viktig er det at nye og uprøvde ­legemidler ofte er svært potente – men til gjengjeld kan de medføre bivirkninger, og krever derfor ekstra ressurser til monitorering og tilleggsundersøkelser.

Det er velkjent at sjeldne, men alvorlige komplikasjoner gjerne erkjennes først lenge etter at et nytt medikament har fått markedsføringstillatelse. Et eksempel fra mitt eget fagfelt: Det nyere MS-medikamentet natulizimab har fått stor betydning for MS-behandlingen.

Men vi har oppdaget at det kan medføre en livstruende komplikasjon kalt PML. Resultatet er at hvis en pasient som får slik behandling får en sykdomsforverring (og det skjer jo, innimellom), må hun utredes og blant annet gjennomgå MR-undersøkelse av hjernen, og eventuelt andre undersøkelser. Det behovet for kontroll som nye behandlingsmåter fører med seg, konkurrerer med de «vanlige» pasientenes behov for helsehjelp – det er de samme legene og apparatene de står i kø til.

Mer subtilt er det kanskje at nye og ­imponerende behandlingsmåter er faglig spennende. Det er en risiko for at også vi legene vil vende vår oppmerksomhet mot pasientene som får disse nye og ­etterlengtede medikamentene.

Det kan bety noe – for i den daglige ­omsorgen er det nettopp det å få helsearbeidernes fulle oppmerksomhet som er med på å sikre at prøvesvar blir kontrollert før kur, at man får tilstrekkelig informasjon om bivirkninger, og at pasienten får en god og helhetlig omsorg.

Vårt solidariske, offentlige helsevesen bygger i realiteten på at vi som er friske og sterke punger ut, for å sikre at folk vi ikke har noe forhold til skal få en helsehjelp de ikke har råd til å betale for selv. Ofte er dette folk som kan takke seg selv for at de ble syke, etter en livsførsel i strid med faglige anbefalinger. Betalingsviljen i samfunnet – viljen til å betale over skatteseddelen for et helsevesen man kanskje ikke selv får bruk for – er derfor helt sentral.

Det er problematisk dersom staten gjør det lettere for velstående pasienter å kjøpe seg helsetjenester rettet mot akkurat deres behov. Derfor er de borgerliges dreining mot mer private helsetjenester uheldig – og derfor er det ille dersom vi skal stille de offentlige sykehusene til disposisjon for pasienter som har råd til å kjøpe det siste og nyeste for egen regning.

På sykehuset anbefaler vi folk å ikke ta med verdisaker, av frykt for lommetyver som går rundt på avdelingene. Men også av hensyn til rettferdighet bør vi si til pasientene: La lommeboka bli igjen hjemme – her på sykehuset får du ikke bruk for den!

Først publisert i Vårt Land 30.10.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt