Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Når lyset forsvinner

Høsten er tiden hvor lyset sakte svinner. Årstiden kan minne om slutten av livet. Mange blir deprimerte av det.

Publisert: 27. okt 2015

På radioen på vei til jobb i går hørte jeg nyhetene på NRK. Én av ti mennesker er til enhver tid deprimerte, ble det opplyst. For de fleste er det en fase, og etter en tid ser de lysere på livet igjen.

Av dem som gikk til psykolog i den tunge tiden, oppgir bare én av sju at denne behandlingen hjalp. Av disse igjen mente de fleste at det var relasjonen til terapeuten som var det viktigste.

Jeg tenkte at dette var en nyhet godt tilpasset dagen og timen: Mandag morgen med tussmørke. Akkurat der hvor mange kjenner samsvar mellom mangelen på lys i sin ytre og sin indre verden.

Kanskje tenkte noen av NRKs lyttere også på sin egen høst, på mørket som venter, på døden. Jeg gjorde det.

Man trenger ikke være gammel eller suicidal for å forholde seg til døden. Ane Håbjørg­ fikk hjerneslag da hun var 43. Til Aftenposten fortalte hun tidligere i oktober at hun har begynt å iaktta andre mennesker og tenke:

«Dere tror dere har kontroll. At dere er udødelige. At det som har skjedd meg, ikke kan skje med dere».

Selv har hun klippet ut en overskrift i avisen der det står:

«Nyt din friske tid».

– Jeg tror ikke man kan gjøre stort annet enn det, sier hun.

Hennes holdning er helt i tråd med budskapet i den siste boken til den berømte psykiateren Irwin D. Yalom, som de siste årene har kretset mer og mer rundt døden i sitt forfatterskap. Yalom er blitt 83 år, og han erkjenner at han er i livets høst.

«Vi er alle døgnfluer» heter­ boken­, der han gjengir ti noveller­ basert på sin terapeutiske praksis­. Boktittelen er hentet fra nedtegnelsene til den romerske­ keiser­ Marcus Aurelius, som skrev:

«Vi er alle døgnfluer, både den som husker og den som huskes. Alt er flyktig ... Glem aldri at du snart er ingen, ingensteds».

Slike setninger – og erkjennelsene bak dem – kan nok bidra til å gjøre noen mennesker deprimerte. For hva er egentlig vitsen? Hvorfor skal vi bygge sandslott når bølgene snart kommer og visker dem ut?

Yalom mener at de fleste av oss bruker mye krefter­ på å unngå å forholde oss til det faktum at vi skal dø. Dermed overlater vi til underbevisst-
heten å håndtere denne kjensgjerningen, og dette gjør at den kan dukke opp som en overraskende og lammende følelse når vi minst venter det.

Det unngåelige, eksistensielle ubehaget som døden representerer, er noe vi kan fortrenge eller utforske. Uansett må vi tåle det, på den ene eller andre måten. Og den yalomske måten består å undersøke usikkerheten og angsten knyttet til denne lunefulle livsbetingelsen ved hjelp av dyptloddende samtaler.

Og ikke minst: Ved hjelp av nærvær. Hans konklusjon er helt i pakt med nyheten på NRK: Det de fleste pasienter til syvende og sist opplever som mest til hjelp, er at det er noen der sammen med dem i det vanskelige, noen som lytter, som spør, som viser omsorg og som tåler.

Som terapeut minner Yalom seg selv om følgende – noe vi alle kanskje kan ta til oss som egenskap av å være medmennesker:

«Slutt med å prøve å komme­ på noe klokt og smart å si. 
Gi slipp på jakten på en knakende god fortolkning som vil forandre alt. Jobben din er ganske enkelt å tilby din fulle tilstedeværelse».

I møte med døden­ ser vi ofte klarere hva som er viktig­ å fylle livet med. Men for noen gjør døden at alt blir tåkete­. Når hele min verden skal forsvinne med meg, hvorfor gir det da noen mening hva jeg fyller den med?

En av pasientene til Yalom reflekterer­ slik: «Det jeg ønsker­, er å vite at det finnes noe annet­ å håpe på enn livslengden. Jeg ønsker å slå meg til ro med erkjennelsen­ om at livet er midlertidig­. Alt som er gitt meg, skal bli fratatt meg. Men jeg er i live nå, og det er det som betyr noe. Jeg vil nyte hver sandwich».

En annen pasient sier:

«Ja, jeg vet at mitt liv går mot slutten. Men slutten har vært der helt siden begynnelsen. Det som er annerledes nå, er at jeg setter pris på bevisstheten om dette, og deler takknemligheten over å få leve sammen med de rundt meg».

Bevisstgjøring altså. Smertefull bevisstgjøring. Og potensielt forløsende.

Først publisert i Vårt Land 27.10.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg registrerer at dette er vanlige tanker og følelser, men jeg har aldri riktig forstått dem. For meg er det helt motsatt: Det er lett å dø, vanskelig å leve, men strebenen gir mening. Når mørket kommer om høsten, kan jeg puste ut.

Kommentar #2

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

223 innlegg  1811 kommentarer

Mørket som lysets forutsetning

Publisert over 5 år siden

Høsten og mørketiden er den beste tiden på året. Gjennom mørke og uendelig lange tunge dype juv har jeg som frynsete og haltende pilegrimveteran funnet og erfart forutsetninger for genuin varig livskvalitet nettopp dér innerst i mørket; der finnes den skatten som venter, i det lyset som finnes innerst der inne. Man forstår at mannen solgte alt han eide for å kjøpe åkeren, og grave frem skatten nede i den mørke jorden.
Mørket... det ukjente og de mørke skyggene skremmer ikke. Ikke nå lenger. Jeg har etter mye om og men erfart at de er mine venner, deler av meg selv. Som endrer karaktér nettopp da når frykten og uroen blir mindre enn tilliten til at Gud faktisk er HER også. Jo mer jeg våger å se de sorte ulvene i hvitøyet, jo mer innser jeg at øynene er mine - som Jens Bjørneboe skrev. Og dermed forsvant det som truer sakte og sikkert. Dermed blir livet preget av trygghet, ro og tillit. Den hjertets tillit er en resonans fra det innerste der i mørket. Lyset forsvant. Men lyset var ikke borte. Der innerst finnes det lyset som mørket aldri overvinner. Aldri.

Som Ibsens bergmann så har jeg funnet veien til det som aldri svikter. Her de tre første vers:

Bergvegg, brist med drønn og brag
for mitt tunge hammerslag!
Nedad må jeg veien bryde
til jeg hører malmen lyde.

Dypt i fjellets øde natt
vinker meg den rike skatt, –
diamant og edelstene
mellom gullets røde grene.

Og i dypet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!



Nils Ferlin har også kjempet seg frem. Funnet og vunnet nettopp det man innledningsvis er redd for å miste.

GETSEMANE

Han var en så liten och klen artist
att han kände sig mer än lovligt trist.

Då satte han sig vid sin Faber 2
en vacker afton och skrev som så:

Gud har i sin fotografiateljé
ett mörkrum som heter Getsemane.

Där växer det klara bilder fram
för den som är lugn och allvarsam.

Men den som är rädd - för köld och ris,
får aldrig en blomst i paradis.

Hans liv blir liksom en öde slätt
av inga silverne tårar vätt.

I purpur, kanske, och glans han gick,
men blicken hans var en tiggarblick.

Till aska kom han men aldrig brand
och månen ler åt hans tomma hand.

Ty den som är rädd för Getsemane
har ingenting alls att få eller ge.

Kommentar #4

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

En avsporing/randsonekommentar, kanskje...

Publisert over 5 år siden

Men parallellt med våre mer eller mindre omfattende depresjoner i deler av befolkningen og en slags tilbakevendende vinter- og novembermelankoli, er det absolutt grunn til å reflektere over hvordan det oppleves for de 10-talls av mennesker som krysser norskegrensa ved Storskog i Finnmark hver eneste dag - "når lyset forsvinner" og det skandinaviske vintermørke senker seg.

Og hvordan vil egentlig våre fylker uten solstråler langt mot nord - i fra ca 20. november til 20. januar - prege de nyankomne i et fremmed land, i den tiden vi nå går inn i?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere