Hvem kan kalle seg kristen?

Er du med oss eller mot oss? Hvem er kirken? Hvem er kristne? Hvem er ikke kristne? Teolog Merete Thomassen har klare meninger om dette (Vårt Land 13. oktober).

Tittelen «Det irriterende kristen- folket» mer enn antyder hvem hun angriper­. Og Espen Ottosen fra mørke Misjonssambandet slår tilbake. Det var jo mot sånne som ham angrepet var rettet. Og mange andre svarte også. Der var vi i gang igjen.

Begge sider prøver å dytte alle oss andre i den ene eller den andre grøfta. Er du en av dem, eller er du en av oss? Er du med oss eller mot oss?

Og jeg spør; hvem bryr seg? Ikke så mange. La fundamentalistene, de konservative og de liberale, slå hverandre i hodet til de stuper. Alle vi andre kristne, de fleste av oss, vi som ikke definerer oss inn i den ene eller andre gruppen, vi som ikke har behov for å sette merkelapper på andre, har en jobb å gjøre. Vi skal være kirke for det norske folk.

Fundamentalistenes eksistens er avhengig­ av at karikaturene av de andre lever videre. Sterke, rettroende høvdinger med lusekofter og milde vestlandsdialekter eller sortkledde intellektuelle med halvlangt hår og partiboka i orden. Som gammel revy-
forfatter kunne det være fristende å skrive parodier på dem alle samme. De ser på seg selv som hærførere for hver sin folkebevegelse, levende eller åpen, alt ettersom. I virkeligheten er de ganske små sekter som er flinke til å skrike høyt. Og begge sektene har kontakter langt inn i maktens korridorer, til SV og KrF. Og pressen elsker dem. Selvfølgelig gjør de det, de gir folket sirkus, men ikke så mye kirke.

Hvem kan kalle seg kristen? Alle som er døpt, eller de som bekjenner sin tro høyt og tydelig?

Er ikke det noe hver enkelt må få bestemme selv? Utfordringen er at alle døpte ikke kaller seg kristne. Utfordringen er at folk ikke får barna sine døpt lenger. Og enda færre bekjenner sin tro høyt og tydelig i det offentlige rom. Ikke de kristne i alle fall.

Hvorfor er det sånn? De opplever ikke at kristendommen og kirken er relevant lenger. Den snakker ikke til folk flest. Kanskje det var det vi skulle konsentrere oss litt om?

Det er flott at det er rom for smale grupper i strenge­ og virkelighetsfjerne­ bedehus og på kulturmesser­ med dyp poesi og hemmelig­ musikk. Og det er fantastisk­ at vi slåss for alle som faller utenfor. Få arenaer i Norge samler så mye forskjellighet­ som kirken. Det er dens adelsmerke.

Men hva med alle de andre? Alle de i midten, folk flest? Det er de som ikke kommer. Det er de som har et bilde av at alle kristne slår hverandre i hodet og ikke har noe å si som angår dem.

Det er der kirken­ har en jobb å gjøre. Kirken har et budskap og et oppdrag. Men den må snakket et språk folk flest forstår. Dialog er moteordet. Det virker som kirken har dialog med alle andre enn sine egne medlemmer. Se på guds-
tjenesten, se på forkynnelsen, musikken – snakker den til og om folk flest? Nei. Folkekirken må ikke være så redd for å være folkelig.

En klok journalist uten forbindelser til kirken skrev i forbindelse med kirke-
valget at folkekirken må være både åpen og levende. Hva skal man med en åpen kirke hvis den er død, eller en levende hvis den er lukket? Spot on.

De konservative er så redde for alt nytt at de blir intolerante, de liberale er så redde for å støte noen at de glemmer­ å utfordre folk. Hvem vil få barna sine døpt i en slik kirke?

Alle kristne, ja fundamentalistene også, kom dere opp av skyttergravene, slutt å slå hverandre i hodet! Merete Thomassen og Espen Ottosen, forén eder, vi har en jobb å gjøre!

Først publisert i Vårt Land 27.10.2015

LES OGSÅ: Tove Rustan Skaar spør «Er et kirkemedlem en Jesu disippel?»

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaug skriver at «Dåpen er ingen garanti for tro»

LES OGSÅ: Peder K. Solberg skriver «Lite overbevisende forsvar for kirkevalgordning»

LES OGSÅ: Helge Simonnes sin kommentar som utløste debatten