Verdidebatt

"Er jeg lesbisk, mamma?"

Forstår ikke mediefolk, politikere, undervisningsansvarlige og Bispekollegiet hva de har gjort - og gjør - mot barna?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dia, 11 år, gikk rett til rommet sitt da hun kom fra skolen. Det var svært uvanlig, for hun og moren pleide alltid å ha en pratestund når Dia kom hjem. Moren gikk for å se, men fant døren låst. Det var også uvanlig. Hun banket på, men Dia svarte ikke. "Dia, har det hendt noe spesielt?" Minuttene gikk. "Vær så snill, Dia, åpne!" ba moren. "Jeg må tenke over noe," kom det gråtkvalt fra rommet. "Men vi kan vel snakke sammen, som vi pleier når noe er leit?" "Nei, mamma. Ikke nå. Senere. Kanskje."

Moren gikk tilbake til arbeidsrommet, men greide ikke å konsentrere seg om regnskapstall og oppgjørskolonner. Det gikk tjue minutter. Da stilte hun seg ved døren til Dias rom, lyttet. Sår gråt nådde ut til henne. Morshjertet blødde. Hun prøvde igjen: "Åpne, Dia. Så kan vi dele det som er vanskelig." Sekunder senere gikk døren opp, og Dia kastet seg gråtende inntil moren: "Å, mamma, er jeg lesbisk? Og hvis jeg er det, må jeg være det hele livet? Jeg vil ikke det! Jeg vil gifte meg når jeg blir voksen, slik du og pappa har gjort. Og få barn. Og ha venninner, slik du har!"

De satte seg på sengekanten. Moren fant et lommetørkle, tørket snørr og tårer fra ansiktet hennes. Gråten stilnet etter hvert , og Dia kunne forklare: "Eisa og jeg sto for oss selv borte ved sykkelstativet. Jeg skulle vise henne et mattestykke. Da kom Joakim og den nye gutten i klassen bort til oss og geipte: 'Lesbe-Eisa, Lesbe-Dia, forelska som bia!' Jeg skjøv Joakim vekk. Da ble han så sint at han dyttet meg så jeg falt og fikk skrubbsår. Guttene løp sin vei, men jeg måtte inn på kontoret til rektor og få plaster." Dia skjøv genserermet opp, viste moren albuen.

Moren sukket, tenkte litt, sa: "Jeg tror guttene bare ville kjekke seg. Ikke ta det så tungt." "Det er mer, mamma. Rektor spurte hva som hadde skjedd, og jeg fortalte henne alt. Da sa hun - . Nei, jeg orker ikke å si det!" Dia begynte å gråte igjen. "Jeg er moren din, Dia. Du bør fortelle dette til meg". Dia hikstet: "Ja, men - . Rektor sa - . Hun sa ... 'dette lærte jo klassen din om i forrige uke; at det er mange jenter som liker å ... elske med en jente ... i stedet for en gutt!' Mamma, jeg orker ikke å si mer. Resten var så vemmelig." Dia gråt og gråt; moren trøstet og ventet.

Så brast det ut av Dia: "Mamma, du skal få vite alt. Eisa og jeg er ikke sånn! Vi er bare bestevenninner! Det sa jeg til rektor. Jeg ville si mer også, men, mamma, jeg ble helt stum, for rektor stirret så rart på meg. Så sa hun: 'Det er kult å elske med jenter. Jeg er kjæreste med en ung dame. Du og Eisa blir også et flott lesbepar. Hvis du vil, kan jeg gjerne vise deg hvordan jenter elsker. Kom bare innom etter skoletid, jeg er her da.' Rektor ga meg en klem. Da ble jeg så redd! Men plutselig ble jeg litt sint også, og da fikk jeg mot til å si at jeg vil være som deg, mamma, og gifte meg vanlig. Det vil Eisa også, for det har vi snakket om. Da jeg sa det, lo rektor så ekkelt. Som om hun trodde jeg løy." Et dypt sukk fylte rommet før Dia fortsatte: "Så da jeg gikk hjemover, tenkte jeg: Rektor er sikkert veldig klok, hun som er sjef over alle på skolen. Antakelig har hun sett på ansiktet mitt eller kroppen min at jeg er sånn lesbisk. Da ble jeg kjemperedd! For jeg vil ikke - . Men er det slik? Er jeg lesbisk, mamma? Kan jeg ikke ha venninner som er bare venninner, slik du har? Må jeg slutte å være sammen med Eisa?"

Resten av uken nektet Dia å gå på skolen. Hun var redd; redd for å vise seg sammen med sin beste venninne gjennom fire år - og redd for rektor og de andre lærerne. Det gikk mange uker før Dia igjen var overbevist om at det var det naturligste i verden å ha bestevenninner, og at det slett ikke handlet om å være lesbisk om hun og Eisa hadde samme interesser og likte å være sammen i fritiden. Men hendelsen på rektorkontoret slapp ikke. Dia fikk angst hver gang hun så rektor, og løsningen ble å skifte skole. Dia - bare elleve år.

Historien ovenfor belyser én av flere problemstillinger barn av i dag må forholde seg til på grunn av den overdrevne fokuseringen på sex og homofili. Dette, og en misforstått omsorg for mennesker med seksuelle avvik, må ha tåkelagt manges fornuft så de ikke ser og skjønner at de har fratatt den oppvoksende slekt barndommens naturlige omgangsformer. Å indoktrinere barn (og unge) til å tro at "ekteskap" mellom to av samme kjønn er flott og anbefalingsverdig, ja, integrere slik lærdom i barnehager og skoler, er uansvarlig. Man bør kunne forvente av et opplyst samfunn at barn som blir usikre om egen seksualitet på grunn av påvirkning, press eller annet, ikke blir oppmuntret til det anormale, men gitt veiledning og hjelp til å leve som det kjønnet de er født til.

Så ja, jeg spør: Forstår ikke mediefolk, politikere, undervisningsansvarlige og Bispekollegiet hva de har gjort - og gjør - mot barna? De førstnevnte som stadig fokuserer på lhbt-personer og deres arrangementer, tenker selvsagt mammon. Lærerne har valget mellom å følge det nye norske diktaturet politikerne har formet, eller finne seg en annen jobb. Når det gjelder Bispekollegiet: De fleste har brutt løftet de ga ved innsettelsen til embetet om troskap til Guds Ord; nå forkynner de at Guds Ord bør reguleres etter menneskers (variable) følelsesliv, slik homoaktivistene i "Åpen Folkekirke" (en gren av Landsforeningen for lhbt-personer), har krevd.

Derfor appellerer jeg til mennesker i de sekulære miljøene som ennå står for det klassiske samlivet; ekteskapet mellom én mann og én kvinne: Stå opp mot homo- og sexhysteriet som har tatt styringen over media og det politiske og kirke-religiøse Norge! Så altfor mange kristne velger å tie av redsel for å få merkelappen "mørk" og "homofob", så nå er det å håpe at modige sekulære kan kjempe for normaliteten - for barnas skyld.

(Usaklige innspill blir ikke kommentert eller besvart)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt