Verdidebatt

Veien til et frommere liv

Jeg har planen klar: Jeg skal bygge karakter, som første skritt på veien mot et bedre liv. Så kommer presten og ødelegger alt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ønsker et nytt og frommere liv. Det er nok viktig å begynne fra en kant, og jeg har lest at en pilegrimsferd eller to kan styrke ånden og føre til en høyere moralsk bevissthet. Nå flytter jo til og med forbrytere over i kloster og går på retreat etter soning! Det må jo ligge noe i denne shoppingen fra det katolske, krydret med en frisk dæsj av buddhisme.

Pilegrimsvandring kan forhåpentligvis gi meg dytten jeg trenger for å bli en god borger, et barmhjertig medmenneske og en samvittighetsfull, miljøe­ngasjert motkraft til forbrukerkreftene. Det kan i tillegg gi meg et kledelig image av trendy fromhet.

Jeg begynner med å bestille en masse pilegrimsbøker på nett. Jeg kjøper meg nye fjellstøvler, en stor og staselig ryggsekk, fjelltelt, sovepose, fjellklær, backup-klær og flust med bøker om pilegrims-­tradisjonen tilbake til de gamle ørkenfedrene. Det er viktig å investere i et nytt og bedre liv, før man kan begynne på det.

Like viktig er det å bruke noen uker eller ­måneder på å bygge meg opp mentalt på livet på den smale sti, hvor de rette valg kommer av seg selv i takt med Guds velbehag over beslutningen om å legge ut på ferden. Nå skal jeg endelig finne meg selv – og Gud da – i ødemarken. (Jeg må huske å kjøpe et nytt speilreflekskamera og ta mange bilder så jeg kan poste om sjelefreden på Facebook etterpå.)

Jeg leser også at det er lurt å lade opp med en fasteperiode for å fjerne alt hunger og begjær etter syndige søtsaker i forkant av retreaten. Det høres fornuftig ut, så jeg surfer innom noen kjøkken­sider. Det kan jo ikke skade med noen nye gryter til suppefasten jeg bestemmer meg for å starte neste mandag.

Det er nok også viktig å kjøpe noen nye, fine notatbøker til turen, så jeg kan nedtegne eksistensielle refleksjoner under reisens søken mot det frommere selvet. Kanskje klarer jeg å ta et livsforvandlende valg der på toppen av Hallingskarvet, slik Jonas Gahr Støre gjorde. Hvoretter jeg stiger ned som profet: en subjektiv Moses med oppskriften på et fromt liv.

Kanskje jeg attpåtil kan tjene meg rik på å lansere en bok om det, tenker jeg, og klikker meg gjennom produktsidene på nettbokhandelen. (Usj, det er ikke måte på hvor mye som alt er skrevet om dette i nyere tid.)

Etter å ha skrevet liste over de nødvendige forberedelsene, er jeg så tung i hodet at jeg synker ned i sofaen og tenker at det er lov å surfe litt på Facebook i påvente av inspirasjon. Her chatter jeg litt med en luthersk statskirkeprest som jeg husker har nevnt noe om retreater og pilegrimsreiser i forbifarten en gang. «Hva var nå det igjen?»

Svaret er en knusktørr anti-tese til min farge­rike sjeleferd: «Man kommer nærmere Gud ved å legge penger i en tiggerkopp enn å dra på 
retreat. Luthersk fromhet handler om å være som Kristus for hverandre, og han var da ikke på 
retreat da han motsto Satan i ørkenen!» sier 
presten.­

Men jeg må vel styrke karakteren med en oppbyggelig retreat først? Man kan da vel ikke bare begynne å drive og utvise vettløs barmhjertighet uten å ha kontemplert grundig over hvor dette best kan investeres? Så jeg bestemmer meg for å vente på bokforsendelsene. Før jeg kan dra, må jeg bygge meg opp mentalt til den oppbyggelige turen.

Da siterer presten en salme som ødelegger alt: «Del ditt brød med sulten bror som må hjemløs 
vandre. Dette er vårt kall på jord: Bære bør for andre.»

Først publisert i Vårt Land 17.10.2015

LES OGSÅ: Går i kloster bak murene

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt