Verdidebatt

Å rotgnaga eit utsett språkmiljø

Dansen rundt gullkalven kostar pengar. Regjeringa har funne ein høveleg stad for skjera ned.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Frå min ståstad i ytterkanten av det sørsamiske miljøet har det vore positivt å følgja utviklnga dei siste åra. Eit stødig ungdomsmiljø har vakse fram, og særleg har samisk menighet – Saemien Åålmege – spela ei viktig og konstruktiv rolle. Det var ein viktig siger når Saemien Åålmege vart gjort til ei permanent ordning på siste kyrkjemøte. Det er knapt tvil om at tradisjonsberarane for sørsamisk språk har vore på rett veg i ei vanskeleg omstilling.

Sørsamisk er det minste av dei offisielle skriftspråka våre. Styresmaktene si plikt til å sikra vidareføring av samisk språk og kultur er slege fast i § 108 i Grunnlova. Naturlegvis er sørsamisk eit utryddingstruga språk – med nokre hundre brukarar spreidd frå Femunden i sør til Saltfjellet i nord er det store utfordringar knytt til å halda oppe alle dei funksjonane eit levande språk treng.

Det er snart ti år sidan eg første gong sende eldsteguten den lange vegen til Hattfjelldal. Det har vorte mange turar – sameskulen i Hattfjelldal tek mot ungane på skikkeleg vis og er dyktige kulturformidlarar. Fjernundervisning med videokonferanse er OK – men eit språk er mykje meir enn glosepugg og gramatikk, og det er viktig at språkundervisninga held kontakten med eit miljø og ein kultur. Denne oppgåva har sameskulen i Hattfjelldal løyst på utmerka vis.

Regjeringa sitt forslag om å leggja ned sameskulen i Hattfjelldal er å sparka beina under det som i lang tid har vore ei positiv utvikling for sørsamisk.

Sjølvsagt veit eg at dansen rundt Gullkalven er kostbar, og at nokon må betala. Men i mine augo verkar det urimeleg å gå laus først på dei institusjonane som ber oppe det mest truga av dei språka som høyrer heime her i landet.

Sist sommar skreiv eg dette etter at eldsteguten konfirmerte seg i Saemien Åålmege på Røros.

Etter konfirmasjonen: Å brenna eit lite bål.

Eg vaks opp i bålrøyk. På fjellet, på jonsokkvelden, på bærtur om hausten: Turen gjekk til ein stad der vi tente opp bål og kokte opp vatnet i svartkjelen. I tillegg til å koka kaffi brukte vi bålet til å halda mygga frå livet, til å turka våte klede og til å verma oss på kalde kveldar. Far min lærte oss det vesentlege når det galdt å få fyr på bålet, både vinterstid og i styrtregn. Skulle ein ferdast i fjellet i alle årstider, var kunsten å brenna bål heilt avgjerande. Ein skikkeleg stokkeld måtte til om ein var søkkblaut og skulle bli turr og varm. Men dei trivelegaste båla var dei små båla som ein heldt i live gjennom sommarkvelden medan markduppen duppa i bølgjene rett utanfor. Rundt slike bål gjekk praten om smått og stort i livet og verda, og tanken fekk luft under vengene medan dei små flammene åt opp turrveden som vart mata etter kvart. Du må følgja med om du skal brenna eit lite bål. Men om du er vaken kan bålet leva i timesvis utan at du må tøma vierkratta for ved.

Vi har vore på sørsamisk konfirmasjon på Røros i helga. Det heile byrja laurdagskvelden med grilling og samkome for familiane i Vikakoia nokre mil frå bergstaden. Familien vår hadde med oss messinginstrument og spela fire småstykke, andre bidrog med song og joik. Sundagen var det konfirmasjongudsteneste i kapellet, før heile følgjet gjekk i prosesjon ned til Bergstadens Ziir der gudstenesta vart avslutta og konfirmantane fotografert på trappa. Kyrkja på Røros er ei mektig bygning, og det var ein sann svir å følgja ein straum av kofter ned bakken til kyrkja. Gudstenesta var enkel og stilfull, familiens konfirmant las som ein prest sjølv om faren ikkje forstod alt for mykje av den sørsamiske teksten. Men at guten var staut i den nye kofta var det ikkje tvil om, og det var ein flott gjeng med ungdomar som gjekk fremst i prosesjonen. Så vart det heile avslutta med med middag for alle familiane i Vikakoia - med 120 til bords. Og medan vi sat der rundt den brennande grua og åt reinskav byrja eg å tenkja på barndomens bål.

Sørsamisk, det minste av dei offisielle skriftspråka våre, er eit lite bål. På mange måtar er det eit prosjekt som går litt på utsida av det sannsynlege. Eit lite folk bur spreidd i området frå Engerdal til Saltfjellet. Over alt utgjer dei berre ein liten minoritet. Det som er "senter" og "tyngdepunkt" i dette er stader som knapt nok ser ut som senter for andre - anten du snakkar om miljøet på Røros eller i Snåsa. Og det er ikkje småtteri ein har til ambisjonar - denne vesle gruppa med folk skal halda live i eit eige språk, med alle krav det stiller i ei omskifteleg tid. Skal dette gå bra, må ein kunna kunsten å brenna eit lite bål.

Globotnen er det ikkje noko å seia på. Dei gamle kallane og kjerringane som gjekk i prosesjon, delvis støtta til staven, er solide folk som du ikkje flyttar på så lett. Dette er folk som er trygge i sin eigen kultur, og som har lagt bak seg tida då samisk var uglesett over alt. Denne globotnen treng du berre pusta på, så ser du korleis dei lyser opp og slær flammar. Men også ungdomane - konfirmantar og ungdomsleiarar - gav eit solid inntrykk. Dette er turr ved som fatnar lett, og som gjev ein klår og lysande flamme. Berre ein er vaken og matar bålet jamnt, burde språket ha gode sjansar til å klara seg inn i framtida.

Det er den samiske menigheita - Saemien Ålmege - som er navet i den sørsamiske organiseringa. Det er fleire grunnar til dette. Konfirmasjonsgudstenesta på Røros var den siste gudstenesta til Bierna Biente, presten som i eit par tiår har vore strateg for organiseringa av Saemien Ålmege. Ein ny prest, Einar Bondevik, står klar til å overta. Men medan Biente i stor grad byrja heilt på eiga hand, overtek Bondevik eit apparat av ungdomsleiarar, diakon, tradisjonar og liknande han kan byggja på. I tillegg fungerer bladet til Saemien Ålmege - Daerpies Dierie - som ei avis som når breitt i det sørsamiske miljøet.

Men Biente er ikkje den einaste forklaringa på kvifor Saemien Ålmege har fått ein så sentral plass. Kyrkjeliv har alltid spela ei rolle i samiske miljø. I tillegg er avstandane frå Saltfjellet til Femunden i seg sjølv eit faktum som dreg i denne retninga. Eit lite folk som bur spreidd samlar seg kring dei store livshendingane - dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Då er det naturleg at kyrkja får ei rolle som samlingspunkt. Og dette handlar også om språk: Sørsamisk har ikkje alltid vore sjølvsagt som kyrkjespråk, og for sørsamane er Bibelen framleis ei bok under omsetjing. Språkvaldet til sørsamisk har vore ein liten nisje kring den tradisjonelle reindrifta, og steget inn i Bibel og kyrkjerom er ein naturleg del av arbeidet for å sikra fotfestet til eit lite språk i ei omskifteleg tid. Språk handlar om identitet og om å uttrykka seg - og dei store livshendingane gjev ei råme der språket kan kveika og verma dei som samlar seg - som eit lite bål i sommarnatta.

Inntrykket er elles at haldningane i miljøet er solide. Ikkje slik at folk er brautande og storkjefta - tvert imot. Men om du pirkar litt borti kjem det underliggjande engasjementet fram. Litt konflikter gjer ikkje skade - tvert om kan det syta for den vesle vindtrekken som fører til at bålet flammar opp. Men alt med måte, naturlegvis. Eg er ikkje sikker på at byrdene med den store rovviltstammen i dei sørsamiske kjerneområda blir likt fordelte - mykje tyder på at urbefolkninga må bera hovudkostnadene av storsamfunnets politikk. Det er god rekruttering og dyktige ungdomar som vil inn i reindrifta, men dei tobeinte må gje bort vel mykje av overskotet til dei firbeinte, og økonomien kan bli heller skral. Det kan nok også henda at ein kulturnasjon som Noreg burde leggja litt pengar på bordet slik at bibelomsetjinga og eit par andre prosjekt kunne få litt ekstra drahjelp. Det er ikkje så mykje pengar det er snakk om - eit par årsverk ville utgjort stor skilnad. For eit lite språk som sørsamisk er all litteratur på morsmålet gull verdt.

Det viktigaste er likevel det som far min lærde oss då vi var små. Eit lite bål må matast jamnt. Så lenge ein har leiarskap og plass til alle, burde det vera mogleg å halda dette bålet levande. Om ein går ut i viekrattet finn ein det brennfanget ein treng. Det dreier seg ikkje om dei store trea som kastar skugge og som fell for første vinterstorm, men om dei buskane som har tilpassa seg og som kryp langs bakken og nyttar den næringa og sola som finst mellom fjella her nord. Det er ikkje desse buskene som imponerer mest ved første augnekast. Men om du ser nærare på dei, finn du ei livskraft som er så seig, så seig. Og ingenting er betre enn desse buskene om du ønskjer å halda liv i eit lite bål.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt