Verdidebatt

Vil kirken tape sin siste sak – kampen mot dødshjelp?

Prevensjon, abort, frie samliv, homfili…I land etter land taper kirken sine særegne etiske merkesaker. Nå gjenstår kampen om selvbestemt dødshjelp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når nå USAs mediafokuserte delstat California i disse dager har fattet sitt endelige vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, er dette nok en grunn til å innse at det «kristne» USA så vel som den vestlige verden for øvrig nå opplever en historisk endring i synet på rett og galt i privatlivet. I løpet av bare en generasjon er abort blitt lovlig på flere kontinenter, homofili og ikke-ekteskapelig sex aksepteres og - minst like epokegjørende – aktiv dødshjelp støttes av et flertall i land etter land. Inntil disse dager har denne slags gjerninger i lange perioder og i mange land  ikke bare vært forbudt ved lov, men har vært den kristne etikks tusenårige spesifikke synder. Advarslene mot dødshjelp har til nå vært en samlende kampsak for de fleste trossamfunn, og det kom som et sjokk på mange da den høyt respekterte sørafrikanske erkebiskop Desmond Tutu i fjor - etter Nelson Mandelas død - erklærte at han heretter vil bruke resten av sitt liv til støtte for de døende, i kampen for aktiv dødshjelp. (Avisen The Guardian 12.7.14. Samtidig er nå Jojo Moyes` roman om selvvalgt livsavslutning, Et helt halvt år, en av verdens mest populære bøker. Og i det sterkt religiøse USA følger nå altså California fire andre amerikanske delstaters legalisering av dødshjelp – i tillegg til flere europeiske land.

Kampen mot aktiv dødshjelp har til nå først og fremst vært ført av eutanasimotstanderne i religiøse trossamfunn, ofte knyttet til kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter som amerikanerne Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop. Disse to er forfattere av boken  Menneske – hva er du verd? (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for et samfunn som aksepterer selvbestemt eutanasi. I apokalyptiske ordelag heter det at "neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet. Det kan gjelde senilitet, skrøpelighet, tilbakeståenhet, sinnslidelser og inkontinens. Men når det har gått så langt, dreier det seg ikke lenger om barmhjertighetsdrap. Vi befinner oss i stedet på samme plan som nazistene under annen verdenskrig." Boken baserer disse dystre utsikter på utbredelsen av det humanistiske livssyn: "Nå som humanismen har tatt over i Vesten, har vi også et lavt syn på mennesket."

Det må innrømmes at lutherske og reformerte ”folkekirker” ofte har vært mer nyanserte og mindre agitatoriske, til tross for disse kirkers samlede motstand mot dødshjelp – så langt. Men på internasjonale konferanser om temaet har man ofte kunnet treffe enkelte teologer som også er medlemmer av eutanasiforeninger, faktisk også i ledende posisjoner. Professor Ulla Schmidt ved Universitetets teologiske fakultet sier det slik i tidsskriftet Minerva (3/07): ”Vi kan altså slå fast at holdning til eutanasi og kristendom ikke henger så entydig sammen som det har vært vanlig å anta, verken når det gjelder konklusjon eller argumentasjon.”

Den katolske kirke har vært – og er - en sentral aktør i kampen mot eutanasi på den globale livsynsarena, på samme vis som i spørsmålet om abort. Denne kirke har gjort eutanasi til et viktig lærespørsmål. I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud”. Disse advarsler fra kirken, gjør at katolikker har vært toneangivende i alle aksjoner mot aktiv dødshjelp. I Norge har fra katolsk side blant andre Janne Haaland Matlaryr ført ordet. ”Selv om offeret ønsker å bli tatt av dage, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder, ” skriver hun i Vårt land. (3.6.09) De nye toner vi nå hører fra Vatikanet, bærer et varsomt bud om at en slik ordbruk nå kan bli mindre selvfølgelige fra dette hold.

Blant religiøse og sekulære livssyn er det den internasjonale livsynshumanismen som mest markant og konsekvent har støttet selvbestemt eutanasi.  Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er det felles etiske ideal om barmhjertighet.  I humanismens spesifikke argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, har imidlertid prinsippet om menneskets rett til selvbestemmelse stått sentralt. Dette filosofiske og etiske grunnsyn har gjennom historien ofte har stått i opposisjon til religiøse idealer – ikke minst slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp. Men som sagt, nå samles stadig flere i synet på fellesverdien empati så vel som respekt for det enkelte menneskes valg om eget liv – og egen død.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt