Å gå i dei fotspor Gud på førehand har lagt til rette for oss, er ein tanke ifrå Det nye testamentet. Men å vandra rundt i klisjeane som er tilgjengelege for oss er òg eit konsept.
Seint i går kveld, den 5. oktober, vart eg kjend med fader Christofóros Schuffs augustinske «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker».
Eg vart overraska. For den fyrste av dei to gongene eg har møtt fader Christofóros (nemleg då han oppsøkte meg, for snart 10 år sidan, i Oslo), kom me òg inn på homofilispørsmålet – og han ironiserte over sine norske, akademiske sviger-slektningar sine homoliberale haldningar – det er mogeleg at han inkluderer dette som eit døme på at han, når det gjeld homofile, har drive med «å snakke ned om dem, argumentere generelt mot livsstilen, gjøre narr av dem» …
Men samtidig undra det meg ikkje. Fader Kristoforos har alt frå før gjort ein del lettbeinte ting:
Og no har han alt so, gjennom Fedrelandsvennen, Vårt Land og Verdidebatt, fortald heile den ikkje-ortodokse norske ålmenta at han har eit nytt syn på homofili. Og i og med fader Christofóros si nye vending kan ein vel slå fast at, nei, det var slett ikkje so enkelt – det var endå enklare …
For når fader Christofóros no går ut med det han sjølv omtalar som eit ikkje-prinsippielt syn, so snevrar han ting inn på endå nye måtar: Han kan, som privat person, ha sitt syn – og kyrkja kan ha sitt syn. At han er prest og ikkje ein privat person har visst ikkje so mykje å seia.
Fader Christofóros teiknar eit bilete av seg sjølv som grenselaust open og ærleg. Difor fortel han om barnet sitt, men nektar for at barnet har påverka han i hans syn – samstundes som han nettopp legg vekt på at det var barnet som gav han høve til å «koma ut», dette barnet er so ungt at ein kan lura på korleis han våga å trekkja det inn: Tretten år og «panseksuell», i fylgje Åpen Folkekirke i Agder og Telemark. At ei popstejrne, på eit samtidig MTV-show, kom ut med same identitet, er sjølvsagt heilt tilfeldig, eller? (Lesarar som måtte no kjenna seg litt terminoloigisk utdaterte kan trøysta seg med at til og med Dagbladet, etter at stjerna «kom ut», fann grunn til å ha ein artikkel om kva panseksuell tyder.)
Vårt Land intervjua fader Christofóros den 28. august og Christofóros har sjølv vore so venleg å publisera kva han i dette intervjuet sa. Det eg fester meg ved i intervjuet er iallfall to ting:
Den norsk ålmenta har fått vita det. Men den ortodokse ålmenta har ikkje fått vita det. På netsidene for Heilage Herman kyrkjelyd, der fader Christofóros er forstandar, er det ingen tekster eller peikarar til innspela hans om homofili i Vårt Land og Verdidebatt eller på Pride.
Fader Kristoforos – du læst vera open og ærleg, men eg tykkjer du har ein veg å gå.
Herman (Leif Halvard Silli)
Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land
Ja, man kan bli forundret over hvor engasjerende homofilispørsmålet er blant prester i ulike kirkesamfunn. Fra romerkirken kjenner vi til at det av og til kommer en og annen ut av skapet - enten i form av synspunkter, skandaler eller overgrep. Der i gården må man lure på hvilken agenda de har, de som trer inn i kirken og blir diakoner og prester. Heller ikke blant de ortodokse kan man altså føle seg trygg. Uansett private problemer bør man forvente en smule lojalitet til den kirke man bekjenner seg til når man lar seg ordinere, for de troendes skyld. Det er ellers så mye forvirring ute i samfunnet i disse spørsmålene. "Grenseløs åpenhet" for prester? Private ting må vi av og til holde for oss selv, noen hver.