Ordet alene - og kirkens to tunger "ja takk" og "nei takk"

Mandag kveld hørte jeg et intervju med Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan Norge, på NRK radio. Han fortalte blant annet om sitt liv som homofil, om sin tro, sitt gudsbilde og om sitt syn på det nylig avholdte kirkevalget. Det var både interessant og lærerikt. Kudos til «Salongen» for spennende, utfordrende og morsomme programmer. Dette intervjuet har jeg grunnet en god del på i dagene etterpå, og her er mine refleksjoner. Ikke om Kjell Erik Øie, men om kirken, ordet og forkynnelsen.

I min forrige blogg «Den empiriske kirken»berørte jeg, helt overflatisk, at Den Norske Kirke etter min oppfatning i løpet av de siste hundre årene har beveget seg bort fra et objektivistisk ståsted mot et empirisk ståsted rent vitenskapsteoretisk. Dette har også etter min mening medført et betydelig press på dogmer, etikk og moral.

Om dette stemmer, så har Den Norske Kirke også beveget seg bort fra sitt lutherske utgangspunkt med «ordet alene», «troen alene» og «nåden alene». Luther mente jo som kjent at Guds eksplisitte ord i Bibelen må ses som øverste autoritet i alle spørsmål knyttet til doktrine og praksis i kirken. Det samme utgangspunktet hadde også de fleste andre protestantiske kirkesamfunn.

Liturgi og praksis i kirken har imidlertid ikke tatt denne vitenskapsteoretiske forskyvningen opp i seg. Det ser man tydelig om man for eksempel blar litt i alterboken (alterboken er ikke lenger en felles, fast og entydig liturgi for alle menigheter) og salmeboken. I både liturgi og salmer trer fortsatt den lutherske doktrinen med «ordet alene» klart og tydelig fram: «Guds ord det er vår fedrearv» (Elias Blix, omsetting etter Grundtvig) og «Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet». Her har kirken en stor utfordring. På den ene siden sier den altså «ordet alene» og på den andre siden tyder mye på at kirken faktisk ikke lenger ser det slik.

Ordinander i Den Norske Kirke må imidlertid avlegge et ordinasjonsløfte som er firedelt før de kan bli prester. Man lover for det første å "forkynne Guds ord klart og rent", for det andre "i sjelesorg og skriftemål å dra omsorg for hvert enkelt menneske og bære dem frem for Gud i bønn", for det tredje "å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv", og for det fjerde "selv av hjertet å legge vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn å trenge inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter". Men dette ordinasjonsløftet synes det nå som om mange i kirken – både lek og lærd – forsøker å bortforklare heller enn å omfavne. For min del framstår det som en stadig tydeligere avstand mellom liv og lære. I ytterste konsekvens kalles dette spennet hykleri.

Troen kommer av forkynnelsen, sier Romerne 10,17. Dermed er det også et stort ansvar for prester og pastorer å forkynne til menigheten.

Det forkynnes mye som er både overflatisk, rart og til tider feil. Slik har det vært i hele kirkens historie. Og til alle tider har kirken også tatt oppgjør med vranglære. Det er ikke bare i den Den Norske Kirke at forkynnelsen er under press. Den karismatiske bevegelsen har etter min mening bidratt godt til både overflatisk og erfaringsorientert forkynnelse, og makter etter min mening heller ikke å forkynne godt og grundig om bibeltekster eller teologiske tema som kan oppleves som vanskelige eller kontroversielle. Trenden med å forkynne over tema heller enn bibeltekster, mener jeg også at det kan være grunn til å problematisere – ikke minst fordi det kan bidra til å dreie fokus bort fra å behandle bibeltekstene i sammenheng.

Syretesten på om det forkynnes rett, er for det første selvfølgelig at det faktisk er Guds Ord som forkynnes til menigheten. Det er faktisk så enkelt. Det prester og pastorer sier, skal ifølge kirken selv (se over) være «Guds ord klart og rent». Det betyr i praksis at du og jeg etter forkynnelsen skal kunne gå tilbake til kilden – som er Bibelen – og faktisk kunne se selv at det som forkynnes samstemmer med hva Bibelen sier. Om det ikke gjør det, er det fare på ferde. Det spiller ingen rolle om den som forkynner er pastor, prest eller biskop. Dette er du og jeg som lekmenn og lekkvinner fint i stand til å vurdere. Gitt at vi faktisk tar oss tid til å lese Bibelen og be.

For det andre kan forkynnelsen testes på hva som faktisk står i sentrum når det forkynnes. Kort sagt vil usunn eller usann forkynnelse ofte ha et særlig kjennetegn: Det er vi mennesker, vår ære, våre følelser, våre rettigheter, våre tanker, våre opplevelser, våre meninger om Gud og vår egen oppfatning om rett og galt som blir sentrum. Og dessverre ikke Gud, dypest sett. Denne måten å forkynne på er så besnærende, fordi den tilsynelatende bekrefter oss, omfavner oss, aksepterer oss, tolererer oss og møter oss der vi er. Det føles derfor godt å sitte under slik forkynnelse - som i virkeligheten setter mennesket på tronen som tilhører Gud.

Det gjør derimot ikke nødvendigvis godt når vi i første omgang ser vår synd og innser at vi er fortapt uten Jesus og det han gjorde for oss på korset. Gleden og friheten kommer når vi bøyer kne for Gud og tar imot han som vår Herre og Frelser, og ser at vi er tilgitt. For alt. Vi trenger ikke mer enn å tro i vårt hjerte og bekjenne det med vår munn. Homofil som heterofil. Ingen av oss er bedre og ingen er verre enn andre. Som mennesker står vi alle likt foran Gud.

Vi trenger alle frelsen, og vi har alle syndenes forlatelse som en daglig mulighet. Derfor skal kirken være åpen for alle som ønsker å møte Gud. Noe helt annet er å si at Gud faktisk tillater og velsigner noe Bibelen kaller synd. Uansett hva det måtte være. Om vi gjør det, så lyver vi enten om Gud eller så gjør vi Bibelen usann. Begge deler er høyst alvorlig.