Verdidebatt

Den empiriske kirken

Neste års kirkemøte får et mye større ansvar enn man kanskje tror. Kirkemøtet blir nemlig et vannskille som kan få ringvirkninger og konsekvenser for en rekke andre områder. Spørsmålet blir hva som er kirkens grunn: Bibelen eller folkemeningen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Kjære Gud. Og hosianna, og halleluja. Yes... Altså, vi her på kirkemøtet har bestemt oss for å gjøre noen endringer med tanke på skaperordning og ekteskap. Vi arrangerte som du vet (du er jo tross alt allmektig) et valg til kirkemøtet i Den Norske Kirke, og nå har det seg sånn at noen vant og noen tapte valget. Slik fungerer jo demokratiet. Det tenker vi at du sikkert har stor forståelse for. For du er vel demokratisk anlagt, Gud? Vi mener, du respekterer vel folkemeningen? Nå har vi jo bestemt dette, så da må du jo nesten bare forholde deg til det. Takk for tiden din, og velsign oss Gud Fader. Amen»

Vi kan vel alle se for oss hvilke bevingede og flott formulerte bønner som vil avsendes fra kirkemøtet med adresse Gud til neste år, når kirken aller nådigst skal informere om at noen vant og noen tapte kirkevalget - og at Den Norske Kirke derfor i første omgang vil endre sitt syn på både skaperordning og ekteskap. Mitt forslag over blir nok ikke den endelige versjonen. Jeg er jo tross alt bare en enkel lekmann fra landet.

Det er vel kanskje mer sannsynlig at en bønn som dette vil begynne omtrent slik: «Vår Gud og Far, du som inkluderer alle mennesker, og som villig gir oss av din store kjærlighet…»

Gud er Gud, om alle land lå øde. Slik formulerte salige Petter Dass seg i sin kjente salme. Om det medfører riktighet - og det tror altså jeg - så er det noen sider ved det som kan være verdt å merke seg. For eksempel at Gud er Gud uansett hva som skjer. Gud er heller ikke som oss, han er faktisk Herre over himmel og jord. Gud er også en person, altså hverken en bok eller en politisk mening. Derfor kan heller aldri kirken bli som et politisk parti, der flertallsvedtak definerer Gud, hans karakter og hans meninger. «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper».

Det er Gud Fader selv som til syvende og sist definerer seg selv. Gjennom hva han selv sier, hva han velsigner og ikke velsigner, gjennom hva han gir liv til ved sin Hellige Ånd og ikke - og gjennom hvordan han selv dømmer. Den som ikke forstår dette, har ingen åndelig innsikt. Det er også til syvende og sist kun Gud selv som kan gi kirken vekst og framgang. Universet, jorden og kirken er faktisk Guds eiendom og Gud er selv hode for kirken. Det er altså ikke kirken som er hode for Gud.

Gud er Gud, om alle mann lå døde. Gitt at det stemmer, så er det også noen ting ved dette som er verdt å merke seg. For eksempel at Gud – slik også Bibelen framstiller det - er den samme i går, i dag og i morgen. Det er ingen forandring eller skiftende skygge i han, sier Bibelen. Gud har også en egen, helt selvstendig og suveren mening om livets store og små spørsmål. Bibelhistorien viser oss at Gud faktisk også står opp for sin mening. Noen ganger med nidkjærhet. Ikke fordi Gud er slem, men fordi han har et så utrolig mye større perspektiv enn oss.

Her blir nok også kanskje både tro og bibelhistorie problematisk for langt flere enn Bjørn Eidsvåg. Fordi verden er under synd, tar Gud et oppgjør med nettopp dette. Hvem er så denne bibelske Gud som sier at syndens lønn er døden? Og som tar synden så alvorlig at han sender sin egen sønn for å sone våre synder? Hvilken rett har egentlig Gud til å kalle noe synd – og til å straffe folk som synder med evig fortapelse? Mange skyver ansvaret for «å være dømmende» over på prester og biskoper. Men Gud er faktisk også ifølge seg selv en dommer, og han dømmer slik han selv framstiller det helt rettferdige dommer. Dette tror også kirken selv på: «…sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde».

På den andre siden er også Gud nådig. Så hvor nådig er han faktisk? Det er det faktisk han selv som bestemmer, og ikke kirkemøtet. Bibelen sier at Gud er uendelig og ufattelig nådig. Men hans nåde er ikke noen billig nåde, den kostet Guds egen sønn døden på korset: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag…» Å få del i denne dyrekjøpte nåden innebærer faktisk å bøye sine knær og ta imot Gud som Herre - den som faktisk bestemmer suverent over himmel og jord.

Kirkens trosbekjennelse sier også: «Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv». Dermed er det nok også dessverre en stor misforståelse om noen tror at kirken først og fremst er en åpen, inkluderende folkekirke. Kirken er derimot en hellig, allmenn kirke der vi får samfunn med Gud og hverandre - og syndenes forlatelse ved nattverdbordet når vi bekjenner våre synder. Syndenes forlatelse er heldigvis også en daglig mulighet for oss alle. Heterofile som homofile.

Det som er helt sikkert er Gud ikke tar sine avgjørelser på bakgrunn av meningsmålinger fra InFact eller Respons Analyse. Det hadde jo vært fantastisk om folkemeningen og Guds mening alltid samstemte, sikkert også fra Guds synsvinkel. Om det var et faktum, ville vi hatt paradisiske tilstander på jorden. Men slik er det jo dessverre ikke.

Neste års kirkemøte vil etter det det jeg kan forstå ha en langt mer liberal grunnholdning til de fleste spørsmål av betydning i kirken. Det store spørsmålet er hva det betyr for kirkens vei videre på kort og lang sikt. Det ser i første omgang ut som om kirkens syn på skaperordning og ekteskap blir endret, men noen av de innvalgte delegatene sier at de også ønsker å gjennomføre større endringer. Så er spørsmålet hvor radikale disse endringene – sannsynligvis i mer liberal retning - blir.

Rent vitenskapsteoretisk (selvsagt vil noen problematisere om teologi faktisk er vitenskap når jeg sier dette) har kirken de siste hundre år dreiet kraftig fra objektivisme – med ordet og skriften i sentrum – mot empirisme – der følelser, erfaringer og så videre får en mye større betydning. Det utfordrer selvsagt også synet på dogmatikk, etikk og moral. «Vi har kanskje tatt feil om ekteskap og familie», uttalte biskop Halvor Nordhaug etter kirkevalget. Så hva definerer egentlig til syvende og sist hva som er rett og galt? Om det er slik SVs Helen Bjørnøy en gang sa i et foredrag på Lovisenberg Sykehus – at Bibelen ikke kan brukes som etisk rettesnor - så må kirken svare på mye større spørsmål framover enn homofilispørsmålet: Finnes det egentlig noe som er rett og galt - og om det gjør det - hva er i så fall rett og galt? Skal dette baseres på hva Bibelen og klassisk teologi sier – eller må alt redefineres ut fra tidsånd, folkemening, erfaring og følelser?

Neste års kirkemøte får derfor, slik jeg ser det et mye større ansvar enn man kanskje tror. Dette kirkemøtet blir nemlig et vannskille som kan gi ringvirkninger og konsekvenser på en rekke andre områder. Så er spørsmålet hva som er kirkens grunn: Bibelen eller folkemeningen?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt