Verdidebatt

Putin og Erdogan.

I sitt ferske innlegg om flyktningedebatten nevner Jan Otto Johansen det «rimelig gode» forholdet mellom Putin og Erdogan. For ikke å avspore hans tema vil jeg kommentere hans beskrivelse av forholdet mellom Putin og Erdogan slik.:

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I forhold til Syria,  Assad og jihadistene i Syria befinner Putin og Erdogan seg politisk på hver sin planet slik det bl.a. fremgår av Jan Hårstads mange innlegg her på Vd. I vestlig tankegang virker deres «rimelig gode forhold» både forvirrende og paradoksalt da de egentlig burde være bitre fiender.

At dette virker paradoksalt i vestlig tankegang skyldes manglende innsikt i Putins politiske tenkning.  I motsetning til her i Vesten skiller Putin skarpt mellom det politiske og det økonomiske forholdet mellom stater. Et aksiom i Putins tenkning går tydelig frem av hans Valdaitale hvor han sier: «Felles økonomiske prosjekter og gjensidige investeringer bringer objektivt landene nærmere hverandre og bidrer til å glatte over aktuelle problemer i relasjonen mellom stater.»

I tråd med dette har bl.a. Russland og Tyrkia igangsatt sitt store fellesprosjekt om ilandføring av russisk gass i Tyrkia, det såkalte Türkish Stream. Dette til tross for enorme politiske motsetninger. Her er Tyrkia tiltenkt en vesentlig funksjon som nav med ansvar for videredistribuering av gass bl.a. gjennom Hellas til Europa. Putin og Erdogan har også inngått omfattende samarbeidsavtaler på andre områder som landbruk.

Embedded i dette økonomiske samarbeidet vokser det frem som Johansen beskriver som det "rimelig gode forholdet mellom Putin og Erdogan." Psykologisk vil dette smitte over også på det konfliktfylte politiske forholdet slik Putin synes å tenke.

I bunnen av dette ligger selvsagt Putins store evne til ikke å la seg fange av stemninger og pasjoner, men å holde en profesjonell og prinsipiell distanse til sin virksomhet, beslutninger og valg. Typisk er Putins svar under et TV-intervju i Østerike i sommer da han ble invitert til å snakke negativt om USA: «Hvorfor skulle jeg demonisere USA? De forfølger bare hva de ser som sitt lands interesser!»

Det er grunn til å merke seg at for Putin handler ikke økonomisk samarbeid og felles økonomiske prosjekter kun om penger, kontroll og fortjeneste. Implisitt i det siterte ligger at felles økonomiske prosjekter glatter over politiske motsetninger og bidrar slik til å bygge fred mellom nasjoner. Putins sentrale formel i denne sammenhengen beskriver han slik i Valdaitalen: «Kanskje det aller viktigste er respekt for ens partnere og deres interesser. Dette er en innlysende formel, men å følge den kunne endre den globale situasjonen radikalt!»

Putins skille mellom næringsinteresser og politikk står selvsagt i skarp kontrast til Vestens sammenblanding av disse to områdene bl.a. gjennom bruk av økonomiske sanksjoner overfor stater man misliker og er i politisk konflikt med.

I forlengelsen av dette ligger et annet viktig prinsipp i Putins tenkning som innebærer ikke-innblanding i fremmede staters indre anliggender uten klare og definerbare FN-vedtak i bunnen. På mange måter er dette en logisk konsekvens av det første. Men Putin erkjenner at dette kan være en ekstremt vanskelig materie å manøvrere i

Etter å ha fulgt Putins politikk sett i russisk perspektiv gjennom lengre tid synes hans Valdaitale å representere hans mest sentrale og fyldestgjørende politiske manifest. Den er å finne på norsk her:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt