Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Bombene bommer

Vi har dårlig samvittighet for å ha ­støttet diktatorer og latt være å gripe inn mot folkemord. Men bomber blir for lettvint.

Publisert: 22. sep 2015

Det kan ikke være tvil om at det politiske ­lederskap ikke ante hva de gjorde da de gikk inn for å sende F-16-fly til Libya, skriver Terje Tvedt i et sviende angrep på den norske bombeaksjonen for fire år siden. Han krever gransking av storting og regjering.

Det er ikke vanskelig å gi Tvedt­ rett i at resultatet av ­NATOs inngripen i Libya har vært katastrofalt. Det er skapt et kaos som både har produsert terrorisme i hele det nordlige Afrika og gitt menneskesmuglerne i Middelhavet fri bane. I ettertid må man bare undre seg over at det var mulig å sette i gang en militæraksjon uten å vurdere konsekvensene.

Jonas Gahr Støre var som utenriksminister lenge ytterst skeptisk til å gripe inn militært. Men i slutten av mars 2011 oppsto det en situasjon der man var redd for at det ville komme til massakre av sivile i Benghazi. Både fra opposisjonen og viktige deler av mediene ble regjeringen ­beskyldt for å være ­tafatt og handlingslammet. Og så snudde­ man rundt gjennom en hastig ­telefonkonsultasjon.

Samvittigheten

Dårlig samvittighet var trolig en viktig bakgrunn for at både opinion og politikere ble så opptatt av å vise handlekraft. Verden i 1994 hadde verden sett på folkemordet i Rwanda uten å gripe inn. Året etter var det internasjonale samfunnet ute av stand til å stanse massakren i Srebrencia.

Dette var en viktig del av bakgrunnen for at NATO for 20 år ­siden satte i gang bombekampanjen mot serberne i Bosnia. Det var første gang alliansen brukte bomber av såkalte ­humanitære grunner. Og det ble sett som vellykket. Det var bare et 30-talls drepte, og aksjonen banet veien for Dayton-avtalen om Bosnia.

I 1999 fylte bilder av albanere­ som ble fordrevet fra Kosovo fjernsynsskjermene, og det ble sterke krav om at Vesten måtte gjøre noe. Det resulterte i NATOs bombekampanje mot Serbia våren 1999. Den er mer omstridt. Det endte til slutt med et uavhengig Kosovo og Slobodan Milosevics avgang. Men det er tvilsomt om det var et direkte resultat av bombingen. Om det kunne rettferdiggjøre omtrent tre hundre drepte sivile og enorme materielle ødeleggelser, har knapt nok vært vurdert seriøst.

Diktatorene

Den dårlige samvittigheten for ikke å ha stanset tidligere massakrer under Balkan-­krigene var en viktig faktor bak støtten i vestlig ­opinion for bombingen i Jugoslavia. I Libya kom i tillegg dårlig samvittighet for å ha støttet diktatorene i Midtøsten.

Folket som gikk ut i gatene og forlangte demokrati i den arabiske våren satte søkelyset mot det ubehagelige faktum at Vesten i alle år hadde støttet diktatorene som folket nå vendte seg mot. Nå mobiliserte de med våre demokratiske idealer som våpen.

Først da det ble altfor pinlig trakk USA vekk sin støtte fra Egypts Hosni Mubarak. Vestens dobbeltmoral var avslørt. Nå gjaldt det å vise araberne at vi mente alvor med våre demokratiske idealer.

Arabisk vår

Det er lett i ­ettertid å gjøre narr av optimismen under den arabiske våren for fem år siden. Vi er nok mange som overvurderte kraften i den demokratiske opposisjonen. Prinsipielt var det eneste mulige standpunktet å støtte de demokratiske kreftene. Men hvordan vi skulle gjøre det, var ikke like lett å vurdere nøkternt.

Krigene som nå raser i både Libya og Irak viser at det ikke nødvendigvis leder til demokrati når en diktator blir felt. Militære midler har vist seg å føre til tvilsomme resultater både i Irak og i Afghanistan.

Det var nok grunnen til at både USAs Barack Obama og Norges Gahr Støre holdt igjen mot å sette inn militære i Libya. USA overlot til slutt jobben til europeiske ­allierte. Norge viste seg imidlertid til slutt mer enn villig til å vise at vi kunne utrette noe.

Bombene

Erfaringen fra Libya­ er en av grunnene til at Vesten har vært så nølende med støtte til de demokratiske kreftene i ­Syria. Det er tvilsomt om de hadde hatt en sjanse mot både Assad og islamistene selv om vi hadde gitt dem massiv militærhjelp. Men nå har vi dårlig samvittighet for å ha latt syrerne i stikken.

Diktatorer kan nok bombes vekk. Men resultatet blir lett det motsatte av hva vi ønsket oss. Bombene bommer. Demokratiet må fremmes med andre midler.

Kommentar #1

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Min tolkning

Publisert rundt 6 år siden

Rimehaug gjør ikke selv denne konklusjonen, men min tolkning av dette innlegget blir som følgende:

Enten er norske politikere utrolig naive, tar propaganda som sannhet og forstår svært lite av verden rundt oss eller så er minst like kyniske som det vi lært (eller har vi det lært noe?) at verdens ledende politikere og leder kan være.

Jeg bare lurer, hvorfor vil ikke Rimehaug konkludere?

Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.
Rimehaug gjør ikke selv denne konklusjonen, men min tolkning av dette innlegget blir som følgende:

Enten er norske politikere utrolig naive, tar propaganda som sannhet og forstår svært lite av verden rundt oss eller så er minst like kyniske som det vi lært (eller har vi det lært noe?) at verdens ledende politikere og leder kan være.

Jeg bare lurer, hvorfor vil ikke Rimehaug konkludere?

Enig i det siterte. 

Leste Tvedts artikkel selv, og selv om kynisme sikkert er en del av hverdagen blant politikerne, så tror jeg ikke de fullt ut fattet kompleksiteten av det de lot oss som nasjon være med på.

Da Gaddafis døde kropp ble skjendet, var det et fryktelig slag mot det vi tror vi står for. Ingen kan vel med krav på sannhet påstå at det er blitt særlig bedre....

Kommentar #3

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Terje Tvedt: – Norges Libya-traume

Publisert rundt 6 år siden

Steigan analyserer også Tvedts artikkel:

http://steigan.no/2015/09/18/terje-tvedt-norges-libya-traume/

Vi har et Libya-traume, men selvsagt blir dette ingenting mot det traumet flyktningene opplever.

Kommentar #4

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Hvorfor skal Rimehaug eller andre ha dårlig samvittighet?

Publisert rundt 6 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Erfaringen fra Libya­ er en av grunnene til at Vesten har vært så nølende med støtte til de demokratiske kreftene i ­Syria. Det er tvilsomt om de hadde hatt en sjanse mot både Assad og islamistene selv om vi hadde gitt dem massiv militærhjelp. Men nå har vi dårlig samvittighet for å ha latt syrerne i stikken.

Det er selvsagt ikke vår oppgave å gripe inn i et innenriksanliggende - eller?  I så fall skulle vi og Captain America ha vært på vingene som et slags globalt superpoliti 24/7?

Et tilbakeblikk - vi var mange som var poltisk edrue - også her på vd:

Den 27.05.11. skrev jeg følgende kommentar:
Det er vel knapt noen krig som har kommet i gang slik "over natta" - eller rettere sagt - over en bedre middag. I USA var ikke Kongressen med i prosessen - i Norge var ikke Stortinget som helhet med i prosessen.

I så fall er det nærliggende å tenke at de statsledere som har vært aktive pådrivere til å stable på beiea en aktiv krigføring og de som er ansvarlig for det militærpersonell som styrer de norske leiemorderne kunne ha møtt - ihvertfall en høring - en gjennomgang - hvordan kunne dette skje? - for å hindre at det skjer igjen.

Det kan synes viktig i vår tid å kjempe for å beholde vår nasjonale bevissthet i viktige avgjørelser - som hvem vi som nasjon kriger mot, med og for - og ikke blindt følge globalistene.

Legger inn en link til en høring i USA på dette tema ....

https://www.youtube.com/watch?v=ES6TQd-Jq1Q

Er denne krigen et eksempel på koblinger om forarbeid gjort i andre fora - G8 - G20 - for i ly av en "humanitær plakat" å drive igjennom de endringer stormaktene ønsker? Det er trolig flere enn meg som er bekymret for at politikere som Gahr Støre allerede er i lomma på globalistene?"

Så ble leiemorderoppdraget på Ghadaffi gjennomført - den neste på listen kunne fort bli Assad - 09.12.12 skrev jeg følgende kommentar:

"Vedr. vår velvillige deltagelse i leiemorderoppdraget i Libya, så ble det tilkjennegitt av vår daværende utenriksminister Støre uten at Stortinget ble orientert i forkant over en bedre middag sammen med andre krigslystne vestlige.

Leser i VG nå at Barth Eide finpusser opposisjonsbildet ... og at hans statssekretær Torgeir Larsen skal onsdag delta på et møte i Marokko hvor situasjonen i Syria skal diskuteres med representanter for Nasjonalkoalisjonen. En lang rekke land deltar på møtet. Om ikke i dette møtet - så nærmer vi oss den middagen der vi nok en gang skal på vingene og skyte et Midt-Østen land sønder og sammen og bidra til mer islamisme og forsteinet nasjonalisme...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/eide-opposisjonen-representerer-syrias-folk/a/10063890/

Det mangler ikke på flyktningekommentarer som sier at de hadde det slettes ikke så værste i et Syria samlet under president Assad.

Kommentar #5

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Ikkje traume

Publisert rundt 6 år siden
Øyvind Holmstad. Gå til den siterte teksten.
Vi har et Libya-traume, men selvsagt blir dette ingenting mot det traumet flyktningene opplever.

Tvedt brukar ordet traume. Det er det einaste han tek feil i.

Traume er feil ord. Om derimot skuleklassen hadde spara inn til å kjøpa godteri til klassefesten, og læraren vart funne midt i haugen av godteriinnpakning etter å ha spist opp alt, så har du rett omgrep. Libya er ekstremt pinleg for norske politikarar, avdi dei veit at dei er tekne i dumskap/kynisme/ansvarsløyse. Difor vil dei ikkje snakka om dette.

Men traume er feil ord.

Elles syner Rimehaugs kommentar at mange i den norske eliten veit at ein har vore på skogstur langt unna røyndomen. Turen tilbake har byrja.

Kommentar #6

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Libya, Syria, Ukraina

Publisert rundt 6 år siden

No vert det mumla om at Russland og USA kan samarbeida i Syria. Vonleg vil det verka til von om ei betre framtid for folk i Syria.

Men Russland og NATO hadde alt eit samarbeid om Syria – som vart avlyst frå NATO si side fordi ein ikkje tola at andre enn NATO-landa sjølve skulle vera innblanda i framtida til Ukraina. Det vart sagt den gongen at ein ikkje vil lata Russland få sola seg i glansen av noko samarbeid med NATO. Som om det å skapa fred i Syria var eit spørsmål om prestisje eller ikkje for Russland.

Det er den dobbelte måten Vesten sjølv er skuld i flyktningebylgja — den dobbelte hybris.

Russland vert omtala i fiendelege vendingar, som eit land som rustar opp og skapar ufred. Ein ser dei russiske granatsplintane, men sine eigne bombeåtak ser ein ikkje.

Eller for å sitera Håvard Rustad Markussen i Aftenposten:

«Dette understreker mitt teoretiske poeng, nemlig at dette ikke var et tilfelle av at norske regjeringspolitikere lurte resten av oss ved å fremstille bombingene som noe annet enn det de egentlig var.

De, som alle andre, så verden gjennom en Norge-er-en-fredsnasjon-linse og trodde sannsynligvis genuint på at det Norge gjorde i Libya ikke var for en krig å regne.»

For den som trur at Russland ikkje eigentleg ser verda slik russiske media hevdar – men i staden trur at alt er propaganda stellt til av Russlands president – kunne det gjerne vera nyttig å tenkja gjennom korleis me sjølve let vera å leggja merke til vår eigen propaganda – vår eigen krig.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere