Verdidebatt

Skadelig myte om psykisk helse

Dette er en oppfordring til en revolusjon i måten vi forstår psykisk helse på og hvordan vi skal yte tjenester for mennesker i nød. Jeg opplever at revolusjonen allerede er i gang.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Måten vi hjelper mennesker på i akutt emosjonell nød er gammeldags, umenneskelig og hemmet av uvitenskapelige ideer. Vi trenger en radikal endring, ikke bare i forståelsen av psykiske lidelser, men også hvordan vi utformer og tilbyr psykisk helsetjenester.
Alvorlige psykiske problemer som bipolar lidelse eller schizofreni er ofte beskrevet som biologiske sykdommer. Men vanligvis uten å være relatert til en persons liv og erfaringer.

Selvfølgelig er alle våre erfaringer i en viss forstand knyttet til funksjoner i hjernen. Men denne logikken gjelder for all menneskelig atferd og enhver menneskelig følelse: Sånn som å forelske seg, erklære krig, eller å løse matematiker Fermats siste teorem.

Det er vanskelig å lage et ­vitenskapelig skille mellom «normale» følelser og emosjonell nød. Men de unormale emosjonene klassifiserer vi som sykdommer, og deretter forklares de som et produkt av kjemiske «ubalanser».

Barndommen. Hjernen vår har en sammensatt biologisk struktur, men er også en imponerende læremaskin. Det finnes økende bevis for at selv alvorlige psykiske problemer ikke bare er et resultat av defekte gener, eller kjemiske avvik. Psykiske problemer er også et resultat av læring: en naturlig og normal reaksjon på det som kan skje med oss, og som former vår oppfatning av verden.

Mange antar at alvorlige problemer som hallusinasjoner og vrangforestillinger er grunnleggende biologiske i sin opprinnelse. Men vi har betydelig dokumentasjon på at traumatiske opplevelser i barndommen senere i livet kan gi psykotiske opplevelser. Slik som fattigdom, misbruk og overgrep.

Selvmord. Når folk tror at ­deres fremtid er håpløs, kan selvmord bli en reaksjon på vonde hendelser i livet. De siste årene med økonomisk nedgangstid i Europa har hatt en direkte­ ­påvirkning på selvmords­ratene. Dette er et dramatisk og trist ­eksempel på hvordan sosiale faktorer virker inn på vår mentale helse.

I boken En resept for psykiatrien («A Prescription for Psychiatry», 2014) skriver jeg om et nytt manifest for mental helse og trivsel. Jeg argumenterer for at tjenestene skal være basert på premisset om at kildene til emosjonell nød i stor grad er sosiale.

Den bærende idé som underbygger psykiske helsetjenester må endres. Utgangspunktet for hjelperrollen bør være å hjelpe og støtte mennesker som er fortvilet, som et resultat av deres livssituasjon.

Humanistisk psykologi bør stå sentralt i vår tenkning. Vår mentale helse er i stor grad ­avhengig av vår forståelse av verden, tanker­ om oss selv, ­andre mennesker, fremtiden og samfunnet. Biologiske, sosiale og mentale faktorer – vår læring som mennesker – er alle viktige­. Nettopp fordi de påvirker de sentrale, psykologiske prosesser som hjelper oss med å bygge opp vår oppfatning av hvem vi er og hvordan verden fungerer. Dette er helt motsatt den tradisjonelle sykdomsmodellen i forståelsen av psykiske lidelser.
Erstatte. Dette betyr at vi bør erstatte «diagnoser» med ­enkle beskrivelser av problemer. Vi må slutte å betrakte folks ­reelle emosjonelle nød som bare symptomer på diagnostiserbare sykdommer.

En enkel liste over folks problemer ville ha større vitenskapelig gyldighet, og ville være mer enn tilstrekkelig som grunnlag for individuell omsorgsplanlegging og for utforming av tjenester.
Dette betyr ikke en avvisning av den vitenskapelige metode, snarere tvert imot. Mens psykiatriske diagnoser mangler pålitelighet, gyldighet og nytte, kan vi lett identifisere spesifikke psykologiske fenomener. Det er fullt mulig å utvikle helhetlige behandlingsplaner ut fra et slikt grunnlag.

Derfor bør vi se bort fra diagnostisering av sykdom og jakten på en biologisk årsakssammenheng og hvordan ting utvikler seg. I stedet bør vi identifisere og forstå årsakene bak operasjonelt definerte psykologiske fenomener.
Redusere. Vi trenger ikke nødvendigvis medisiner for å kurere eller håndtere psykologiske ­fenomener. Psykiatere og helse­tjenester bør derfor kraftig redusere bruken av medisiner for å håndtere emosjonell nød.

Vi må tilby tjenester som hjelper folk til å hjelpe seg selv og hverandre, i stedet for å umyndiggjøre dem. Vi må utvikle ­tjenester som bidrar til mobilisering av egenkraft. Det betyr at vi må involvere et bredt spekter av lokale aktører og psykologer i tverrfaglige team, og fremme psykososialt arbeid snarere enn medisinske løsninger.

Når folk er i akutt krise, kan en tilpasset bosituasjon være nyttig, som for eksempel et krisesenter eller annet kortsiktig sted å være. Når krisen ikke blir sett på som et medisinsk problem, er det heller ikke hensiktsmessig å ta vare på folk på sykehus. En annen modell for omsorg er nødvendig.

Grunnleggende skifte. Å ta i bruk denne tilnærmingen vil ­resultere i et grunnleggende skifte­ fra en medisinsk til et psyko­sosialt søkelys.

Jeg tror overgangen fra sykehus til alternative døgnoppholdsplasser kan bidra til å redusere forskrivning av medikamenter.

Omsorgssvikt, avvisning og overgrep er sentralt i utvikling av mange problemer. Derfor må vi heller styrke innsatsen for å gjøre noe med dette. Dette er en oppfordring til en revolusjon i måten vi forstår psykisk helse på og hvordan vi skal yte tjenester for mennesker i nød. Jeg opplever at revolusjonen allerede er i gang.

(Dette er en oversettelse fra engelsk til norsk utført av ­Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Professor Peter Kinderman vil delta på Toppmøte 2015, «Med rett til å være, med rett til å styre­», i Oslo 22. september, Thon Hotel Opera.)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.09.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt